Freddy Bolle har jobbet med noen av de mest krevende ungdommene i barnevernet i nærmere tre tiår. Han mener relasjoner og tid med ungdommene er avgjørende. Men etter hvert opplevde han at stadig mer av arbeidstiden gikk med til skjemaer og rapporter.
– Det ble jo skjemaveldet. Du fikk nesten ikke tid til å være sammen med ungdommene, sier Bolle i en podkast hos Helge Lurås.
Bolle har en uvanlig bakgrunn for en barnevernsarbeider. Han har vært soldat i utenlandsoperasjoner, tjenestegjort i Etterretningstjenesten og vært medlem av spesialstyrken HV-016.
Men store deler av yrkeslivet har han brukt på barn og unge.
Han anslår selv at han har 27 år bak seg i barnevernet. Nå er han inne i sitt femte år med permisjon.
Det er ikke ungdommene han fikk nok av.
Det er systemet.
– En trykkoker
Veien inn i barnevernet gikk via Oslo kretsfengsel, der Bolle arbeidet i omtrent ett år etter å ha kommet hjem fra Somalia.
Han oppdaget at han trivdes med å arbeide med mennesker, også mennesker som hadde begått svært alvorlige handlinger. Da han senere fikk tips om en barnevernsinstitusjon i Vestby, begynte han som nattvakt. Etter hvert gikk han over til å arbeide som miljøarbeider.
Institusjonen tok imot ungdom som skulle utredes før det ble avgjort hvor de skulle plasseres videre. Bolle ble raskt skeptisk til deler av modellen.
– Å låse inn sju ungdommer med forskjellige diagnoser inni en sånn trykkoker som det ble – det er ikke rart det ble mye bråk.
Ungdommene kom med svært forskjellige problemer. Det kunne dreie seg om rus, vold, selvskading og vanskelige familieforhold. Samtidig skulle de ansatte forsøke å etablere tillit og finne ut hva den enkelte ungdommen trengte videre. For Bolle ble relasjonen til ungdommene helt sentral.
– Mange av disse barna har jo vært kasteballer og flyttet mange steder. Men det er jo relasjoner som varer livet ut.
Han forteller at tidligere ungdommer fortsatt tar kontakt med ham flere tiår senere. Noen har klart seg godt. Andre har det gått dårligere med.
– Men faktisk har du vært med og sådd noen frø for dem, så de kan få en større plattform i livet sitt.
Tok ungdom ut på fjellet
Den typen barnevernsarbeid Bolle selv har mest tro på, krever tid.
Mye tid.
Han forteller om en av sine første erfaringer, der han ble med på å ta en svært krevende ungdom ut på fjellet i to-tre uker om vinteren.
Det ble ingen komfortabel hyttetur.
De gikk på truger gjennom snøen. De hadde ikke engang telt, men sov under grantrær og åpen himmel. Maten besto i stor grad av havregrøt.
Starten var kaotisk.
– Det var et jævla spetakkel i starten. Ungdommen ville jo ikke dit.
Men noe skjedde etter hvert. Ungdommen, som i utgangspunktet hadde liten tillit til voksne, begynte gradvis å slippe dem inn.
– Når vi fikk nærme oss etter hvert, så ble turen kjempefin. Vi lærte mye av den ungdommen vi hadde med oss, og han lærte mye av oss.
Bolle legger til at metoden neppe ville blitt betraktet som særlig pedagogisk korrekt etter dagens standarder. Men for ham illustrerer historien noe grunnleggende: Tillit bygges gjennom tid sammen.
Og nettopp denne tiden mener han er blitt vanskeligere å finne i dagens system.
Rapporter fremfor ungdom
Bolle understreker at han forstår hvorfor arbeidet i barnevernet må dokumenteres.
Det dreier seg om sårbare barn og unge, tvangsvedtak og offentlige inngrep som må kunne etterprøves.
Problemet, mener han, er mengden.
– Det skal jo være skriftlig. Det skal dokumenteres, det man gjør og ikke gjør og alt sånt. Men det ble jo skjemaveldet nå, at du nesten ikke fikk tid til å være sammen med ungdommene.
For en mann som hadde vært i feltet i flere tiår, ble forandringen stadig tydeligere.
– Nå var det fokus på rapporter hele tiden, og ikke den kvalitetstiden med ungdommen.
Til slutt bestemte Bolle seg for å ta permisjon.
– Jeg kjente at det her er ikke riktig i det hele tatt.
Kunne skrive til tre-fire om natten
Lurås trekker i samtalen paralleller til andre deler av offentlig sektor.
Han viser til hvordan ansatte innen blant annet politi, skole og akademia opplever stadig større krav til dokumentasjon og rapportering.
For Bolle er problemet svært konkret.
Når ungdommene endelig hadde lagt seg ved 23- eller 24-tiden, kunne rapportarbeidet begynne.
– Da må man sitte til tre-fire på natta, og så skal du opp noen timer etterpå.
Bolle var vant til lange netter og lite søvn. Det var ikke først og fremst belastningen i seg selv som fikk ham til å reagere.
Det var følelsen av hva arbeidstiden ble brukt til.
– Jeg merket at det ga meg ikke noe glede å gå på jobb lenger.
Han beskriver utviklingen som en betydelig forandring sammenlignet med tidligere år i barnevernet.
– Alle skal dekke sin egen rygg
Bolle tror ikke dokumentasjonskravene har kommet uten grunn.
Han viser selv til at barn og ungdom tidligere kan ha blitt behandlet feil, og at rettssaker og kritikk har gjort det nødvendig med bedre kontroll.
– Det er greit at systemet skal følges. Det må følges opp, for all del.
Men han mener det bør diskuteres hvor grensen går.
– Det må kanskje være et tak over hvor mye rapportering det skal være.
Bolle mener også at noe av utviklingen kan skyldes at stadig flere aktører ønsker å kunne dokumentere at de selv har gjort alt riktig dersom noe går galt.
– Nå skal vel kanskje alle dekke sin egen rygg et eller annet sted, så da skal det være rapporter hele veien.
Resultatet, slik han opplever det, er at menneskene systemet er laget for å hjelpe, får mindre av det han mener de ofte trenger aller mest:
Voksne som faktisk har tid til dem.
Savner ungdommene – ikke systemet
Bolle har ikke mistet troen på arbeidet med ungdom. Tvert imot snakker han varmt om både ungdommene og kollegene han har møtt gjennom alle disse årene.
Han forteller om tidligere barnevernsbarn som tar kontakt flere tiår senere, og om tilfredsstillelsen ved å oppdage at mennesker med svært vanskelige utgangspunkt har klart å skape seg gode liv.
Det er den delen av jobben han savner.
Men på spørsmål om han ser for seg å gå tilbake, er svaret langt mer tvilende.
– Jeg drar ikke tilbake til barnevernet, tror jeg, hvis jeg ikke må.
Så legger han til:
– Jeg savner jo ungdommene og kollegaene og alt sånt. Men ikke selve systemet. Rapportsystemet, det savner jeg ikke.