Dynamikken mellom medieomtale og folks sympatier og antipatier

Avatar photo
Sverre Avnskog
Pensjonert lærer
Publisert 30. juni 2023 | 11:55

Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Mediene forteller at det i løpet av det siste året har vært en økning i negative ytringer mot Pride og mot skeive. Men er det noen som reflekterer over at det synes å være en viss sammenheng mellom den sterkt økende mengden av medieomtale av Pride og den økende trakasseringen?

La meg presisere med en gang for å forhindre enhver misforståelse: Jeg er sterk motstander av all trakassering av skeive og enhver annen minoritet. Men jeg har registrert i flere saker, at det synes å være en ganske åpenbar sammenheng mellom mengden mediefokus på visse grupper eller saker, og mengden trakassering, ukvemsord og negativitet mot gruppen.

Og særlig skjer det når medieomtalen er av typen «stakkarslige ofre som har det så vondt». Det synes å trigge visse mennesker som føler sterk antipati for denne typen omtale. Jeg tror det bunner i at de aller fleste mennesker har opplevd svært vonde ting, helt uten å få noen medlidenhet eller støtte fra samfunnet.

 -Hvorfor skal enkelte grupper få den typen særbehandling, mens jeg ble helt ignorert med min smerte, er det noen som tenker.  Og særlig kanskje den arketypiske tause norske mannen som aldri klager, aldri går til legen, men holder ut alle sine lidelser i stillhet.

Dette er noe som ligger i den norske folkesjela. Vi skal utså våre lidelser uten å klage og uten å belemre andre med vår «sutring». Det er simpelthen ikke helt norsk å stadig stå frem i media for å fortelle om sin offerstatus, hvor mye man lider, hvor redd man er og hvor slemme alle er mot deg.

Jeg husker også godt fra min barndom på 1960-tallet. Man ble ikke populær i gutteflokken av å klage og «sutre» og synes synd på seg selv. Dessverre ble man heller lett et mobbeoffer. Ja, slik er dessverre menneskenaturen. Jo mere synd man synes på seg selv, jo mere antipati vekker man hos en del mennesker.

Man ser dette også veldig godt hos mange muslimer, som ofte har et helt annen forhold til det å fremstille seg som ofre, enn det som har vært akseptert blant nordmenn. Mange muslimer har gjort seg upopulære ved å stadig fremstå som svært nærtagende, lettkrenkede, og selvmedlidende. Det blir ikke populært hos mange nordmenn når man er innvandrer til et av verdens beste land, og er så opptatt hvor fryktelig det er å leve i Norge.

Det samme fenomenet så vi i perioder der 22. juli-terroren har vært sterkt i fokus, f eks etter at Sylvi Listhaug ble presset til å gå av som justisminister etter en FB-status som ble misforstått med overlegg, og mange overlevende stor fram og fortalte om sin offerrolle.

Vi har sett det i perioder når det har vært sterkt fokus på rasisme, når samene nylig sto frem og klandret samfunnet for å ha påført dem så mye lidelse og vi har sett det nå det siste året, når det nærmest daglig er intervjuer, reportasjer og annen omtale av Pride og av skeive, der fokuset utelukkende er på hvor vondt og vanskelig det er å være skeiv.

Jo større mediefokuset er på «offergrupper», jo mer kritikk, trakassering og andre negative reaksjoner blir publisert i sosiale medier.

I disse dager er det altså de skeive som er i medienes fokus, og jeg lurer på: Har mediene reflektert over at jo mer omfattende medieomtalen er av hvor mye frykt de skeive føler og hvor vondt det er å være skeiv, så fungerer dynamikken slik at de skeive rett og slett møter enda mer antipati fra deler av befolkningen?

Da popper det gjerne opp med nettroll som har svært mye negativt å ytre. Nå er jo ikke akkurat dette noe spesielt sympatisk fenomen, men burde det ikke interessere mediene at det synes å være en viss dynamikk mellom mengden medieomtale og folks sympatier og antipatier?

Jeg lurer på om de som sier at trakasseringen av skeive viser at vi trenger bare enda mer Pride og enda mer fokus på de skeives vanskelige situasjon og diskrimineringen av dem for å få en slutt på trakasseringen skjønner denne dynamikken? For man oppnår altså sannsynligvis det stikk motsatte.

Det synes å være en form for naturlov i et samfunn at når et menneske eller en gruppe er beundret og høyt elsket og har stor sympati fra en del av samfunnet, så finnes det en like stor gruppe som føler sterk antipati mot den samme.

Vi ser det så ofte, og folk lar seg i meget sterk grad styre av sine nærmest instinktive antipatier og sympatier. I rasismedebatten har vi sett det svært tydelig. Rasistene har sterk antipati mot innvandrere, og antirasistene har sterk antipati mot kritikerne av innvandringspolitikken. Det er den samme type følelse, men rettet mot ulike grupper.

Og forskjellen er ofte at antirasistene vil hevde at deres antipati er av det gode og berettigede slaget.

De som sympatiserer med spesielle grupper vil alltid hevde at de er de gode, mens de som står på motsatt side er de onde. Men går man «de gode» etter i sømmene, avslører det seg nesten alltid at de har sine egne antipatier, og når de instinktive antipatiene får råde, blir oftest alt av saklighet og nyanser borte. Og jeg synes det må innrømmes at den siste tiden har avslørt en åpenbar intoleranse hos mange skeive. Fra å være en diskriminert gruppe, er det mange av dem som nå har gått til å ikke klare å akseptere noen andre meninger enn sine egne. Når en gruppe føler seg tilstrekkelig sterk nok, kan det være påtagelig å se hvordan deres aksept av andres meninger blir stadig mindre og mindre.

Har trakasseringen mot ulike grupper bare blitt verre og verre i samfunnet vårt? Mange tror det, men jeg er sannelig ikke sikker. De samtalene som forgikk bak lukkede dører, på kafeer og brune pub’er tidligere, tror jeg ikke var særlig bedre enn det vi i vår tid ser i sosiale medier. Forskjellen er bare at nå blir folks trakassering synlig for alle, mens den tidligere foregikk i private kretser.

Heldigvis er det ikke alle som gir så tydelig utrykk for sin antipati mot andre mennesker som de verste nettrollene. De fleste av oss er jo dannede og siviliserte mennesker. Og vi håper vel alle at de som trakasserer på den verste måten etter hvert vil lære å styre seg og huske på at det er medmennesker de omtaler. Og det gjelder uansett hvem man skjeller ut. Kanskje vi burde lære oss å tåle bedre at andre mener noe annet enn oss selv?

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

mest lest