Dette er en kommentar.

Det er ikke bare Anniken Huitfeldt som har ektefeller som styrer med ting på egenhånd. Nylig avslørte DN at Sindre Finnes hadde styrt med lister over folk til styrer og komiteer som kona og statsminister Erna Solberg bedyrer at hun ikke kjente til.

Anniken Huitfeldt tar lærdom av tidligere statsråders problemer. Hun kommer kritikken i forkjøpet og legger seg temmelig flat med en gang. Hun legger også sin mann helt flat, ikke minst ved at hun tar «hele ansvaret» også for mannens noe merkelige tankeprosesser rundt hva det var greit og ikke at han gjorde på aksjefronten. Jeg skulle gitt ham «bedre opplæring», sier hun. Det er en offentlig korreks av egen ektefelle.

Det er pinlig for alle å bevitne, inkludert for ekteparet selv.

Les også: Ny «skandale» i regjeringen: Huitfeldts ektemann har handlet våpenaksjer

Sakene med aksjehandlingen til Ola Borten Moe og nå Ola Flem (mannen til Anniken) avdekker muligens en oppfatning, selv nær det som skulle vært maktens tinder, om at det de driver med «politisk» ikke egentlig har noen betydning i den virkelige verden.

Er norsk politikk egentlig bare noe «tull», et skuespill og sirkus uten betydning? Ja, i mange tilfeller oppfatter vi utenfra det nettopp for å være det. For de kreftene som omfordeler ressurser og avgjør hvilke sugerør som stikkes ned i statskassen, synes ikke nevneverdig påvirket av om det er Ap, SV eller Høyre og FrP som «styrer». Og norsk utenrikspolitikk er enten ideologisk eller «utenlandsk» bestemt.

Og disse avsløringene om aksjehandler tyder på at folk på toppen er av samme oppfatning selv: «Det vi beslutter i statsråd kan da umulig påvirke noe som helst, inkludert aksjekurser».

Ikke for å bagatellisere denne avsløringen om at Hutifeldts mann har handlet aksjer i selskaper som har ligget på konas bord. Formaliteter er viktig, og regler skal følges. Når statsråder og deres nærmeste er skjødesløse, er det riktig at saken dominerer medienes oppmerksomhet en periode.

Men det er viktigere ting som skjer i og med Norge enn statsråder og deres ektefeller som handler aksjer og venner som utnevnes til ulike «supperåd» og styrer. Og disse grunnleggende utviklingstrekkene, drukner oppmerksomhetsmessig i det som i den store sammenheng er trivielle saker som juks med pendlerboliger, reiseregninger, aksjehandler og inhablitet.

Ola Borten Moe og Ola Flem er småfisker i aksjemarkedene med noen hundretusen kroner investert i hver av noen norske selskaper. Det er egentlig plausibelt når de begge hevder at det ikke har vært eksplisitte forsøk på innsidehandel i noen av disse tilfellene. Borten Moes tilfelle er mest graverende da hans mangel på dømmekraft om regjeringens betydning for aksjekursutviklingen, er mer suspekt enn for Ola Flem sin del. Men det kan godt være at begge oppriktig var overbevist om at de eller deres nærmeste ikke satt på informasjon som kunne få betydning for aksjekursene.

De tar altså ikke det de (eller deres ektefeller) driver med særlig seriøst

Borten Moe måtte, med rette, trekke seg. Jonas Gahr Støre sier han fortsatt har tillit til Anniken Huitfeldt. Hennes feil er «bare» at hun ikke har vært sjefete og insisterende nok overfor sin mann. Han har handlet aksjer selv i en sektor (våpen) som hun sier hun eksplisitt advarte ham mot. Ola (53) har vært en uskikkelig og egenrådig tenåring.

Anniken Huitfeldt har vært Norges utenriksminister i to år. Hun har invitert Taliban og blamert seg i utenrikspolitikken en rekke ganger. Hennes departement deler ut omlag førti milliarder kroner til ymse tiltak i en rekke land hvert år, sløsingen er formidabel og ingen i mediene følger med.

Det er slik sett ingen sorg hos meg om hun må forlate taburetten. Anniken Huitfeldt har ikke fått jobben som utenriksminister fordi hun verken forstår verden eller Norges strategiske plass særlig godt. Hun fikk den på grunn av den makt hun har innad i Arbeiderpartiet. Huitfeldt har trått sine sko i partiet i over 30 år.

Slik sett blir det et paradoks om det er på grunn av en litt korttenkt ektemann som gamler noen småpenger på børsen og deres mangel på kommunikasjon på hjemmebane at hun eventuelt må ta sin kåpe og gå.

Det riktige hadde vært om hun måtte gå «for å ikke ta Norges interesser seriøst».

Men den gang ei. En slik last gir ingen grunn til å måtte ga av som statsråd (eller statsminister) i dette land.

Mediene har fått sitt sirkus og kan late som de gjør en viktig journalistisk jobb. Opposisjonen kan late som de er opprørt. Norsk «politikk» går sin gang.