Da mangfoldsrådgiver Almir Martin satte seg ned for å skrive boken Integreringen som ikke gikk seg til, var det med et ønske om å forklare mekanismene han selv hadde sett gjennom mer enn 14 år i integreringsfeltet.

Martin forteller i en kommende podkast hos iNyheters Shurika Hansen at boken ble til fordi han opplevde at viktige problemer i skolen og offentligheten ikke ble snakket om med nødvendige ord.

I boken beskrives en utvikling der religiøse særkrav, press fra jevnaldrende og manglende prinsippfasthet i offentlige institusjoner har skapt en integreringsprosess som i mange tilfeller går i motsatt retning enn det som var intensjonen.

Motivasjonen for å skrive boken

I podkasten understreker Martin at han har lang personlig erfaring både med muslimske miljøer og med norsk skole og barnevern. Han opplevde, som han sier, en tydelig endring over tid: En sterkere religiøs markering, økende sosial kontroll og en forventning om særtilpasninger i offentlige rom.

– Jeg skrev boken fordi jeg så at det manglet en ærlig beskrivelse av hva som skjer i skolen. Det var behov for en praktisk virkelighetsbeskrivelse, sier han.

I boken beskriver han hvordan lærere og skoleledere ofte står alene i møte med press fra foreldre og elever, og hvordan misforstått hensyn kan føre til at skolen mister sin sekulære rolle. Han skriver at skolens mandat i opplæringsloven er klart: skolen skal gi kunnskap om religion, men ikke legge til rette for religiøs praksis.

Bønnerom og særlige tilpasninger

Et av kapitlene som står sentralt i boken, handler om kravet om bønnerom. Martin beskriver hvordan det i flere skoler med høy andel muslimske elever har kommet forespørsler om å tilrettelegge for bønn i skoletiden. Han peker på at argumentene ofte formuleres som religionsfrihet, men at dette overser det andre leddet av begrepet: frihet fra religion.

Han beskriver hvordan selv uformelle bønnerom kan skape strukturer som raskt endrer dynamikken i en elevgruppe. Når én elev får lov til å be i et ledig rom, følger gjerne flere etter, og behovet vokser. Slik utvikles det normer og forventninger:

«Når bønnen blir synlig, blir også fraværet synlig. Da er ikke lenger bønn et personlig valg. Det er et gruppepress,» skriver han,

Flere elever har fortalt at de føler seg presset til å delta i bønn på skolen, selv om de egentlig ikke ønsker det. En elev uttrykte det slik:

– Jeg vil at skolen skal være et sted uten dette. Be gjør jeg hjemme eller i moskeen, men jeg føler meg tvunget, for de andre kaller meg dårlig muslim hvis jeg ikke blir med.

Martin mener derfor at bønnerom ikke er en nøytral tilpasning, men et tiltak som kan øke kontrollen mellom elever.

Ramadan som sosial markør

I podkasten snakker Martin om ramadan som en tydelig sosial markør. Han beskriver hvordan elever følger med på hvem som faster, og hvem som drikker eller spiser i skoletiden.

I boken beskriver han hvordan stadig yngre barn deltar i fasten, enkelte helt ned i 7–8-årsalderen. Han peker på helseproblemer, manglende konsentrasjon og fare for sanksjoner fra andre elever.

Han beskriver episoder der elever oppsøkte ham under fasten for å få mat og drikke i skjul, i frykt for reaksjoner fra andre:

– De klarer ikke å konsentrere seg i timene, men tør ikke spise foran andre.

Martin mener det er skolens ansvar å beskytte elever mot religiøst press, ikke å innrette seg etter det.

Når ansatte drar religion inn i skolen

Et annet tema i boken er situasjoner der ansatte, ofte med minoritetsbakgrunn, bidrar til å gjøre skolen til en religiøs arena. Martin nevner tilfeller der assistenter har samlet elever til bønn på skolen, uten at ledelsen griper inn.

«Ledelsen er redde for å bli stemplet som rasister,» skriver han, og mener dette er en farlig utvikling fordi det uthuler skolens sekulære prinsipper.

I podkasten knytter han dette til en bredere utfordring: Mangel på mot hos offentlige institusjoner. Han sier at Norge ikke først og fremst lider av berøringsangst, men av usikkerhet i møte med religiøse krav.

Halal og særmat som markører for tilhørighet

Martin skriver også om hvordan matpreferanser kan bli identitetsmarkører. Han beskriver situasjoner der elever nekter å bruke redskap som har vært i kontakt med ikke-halal mat, og der skoler deler klasser etter halal og ikke-halal, eller lager egne grillrister.

Han mener slike tiltak svekker skolens fellesskap:

«Måltidet er en av skolens viktigste arenaer for sosialt fellesskap. Når det deles opp, mister man noe av det viktigste som binder elever sammen.»

I podkasten sier Martin at dette ofte er uttrykk for misforstått inkludering, der skoler etterkommer krav som få elever egentlig stiller, men som likevel skaper tydelige skiller.

Press mellom elever: Ære, moral og overvåkning

Et sentralt punkt i boken er hvordan sosial kontroll blant elever særlig rammer jenter. Martin beskriver hvordan enkelte gutter og jenter tar rollen som voktere av hva som er akseptabel adferd, og hvordan ryktespredning kan fungere som sanksjon.

«Dette er ikke foreldrenes stemme. Det er miljøets,» skriver han, og viser hvordan normer for hva jenter kan gjøre, hvem de kan være med, og hvilke klær de kan bruke, ofte håndheves av jevnaldrende.

I podkasten forteller Hansen at hun selv opplevde dette som barn, og at slike mekanismer ofte oppstår i miljøer der mange har lik bakgrunn.

KRLE og reaksjoner på kritikk

Martin gir i boken eksempler på lærere som opplever at kritikk av religion fungerer godt så lenge temaet er kristendom eller jødedom. Når islam diskuteres, oppstår det ofte beskyldninger om islamofobi.

Han forklarer at når religion oppleves som identitet, blir kritikk tolket som et personlig angrep. For lærere skaper dette vanskelige rammer for undervisning i et fag som nettopp skal åpne for saklig refleksjon om religionenes rolle og historie.

Et behov for tydelighet og prinsipper

Martins hovedbudskap er at skolen må stå fast ved sitt mandat som sekulær institusjon. Han argumenterer for at religiøse særkrav ikke må inn i offentlig sektor, både av hensyn til fellesskapet og til de elevene som ønsker frihet fra press.

«Skolen kan ikke bli en forlengelse av trossamfunnene. Religiøs praksis hører hjemme i fritiden, ikke i klasserommet.»

I podkasten uttrykker han det med et enkelt poeng:

– Alt handler om kontekst. På skolen skal man lære.

Han mener at manglende tydelighet i møte med religiøse krav gjør integreringen mer krevende. Derfor skrev han boken – for å gi lærere, foreldre og beslutningstakere et klarere bilde av utfordringene som preger norsk skole i dag, og hvorfor sekularitet er avgjørende for å sikre frihet for alle elever.

Jeg har lest boken, og den anbefales på det sterkeste. Ikke minst vil den kunne gi trygghet hos lærere, og ansatte i Nav, helsevesen og barnevern.