Dette er en kommentar.

Zelenskyj og europeiske ledere er igang igjen med å stikke kjepper i hjulene for en prosess som kan stoppe kamphandlingene i Ukraina. De lyktes i vinter, under Trumps første forsøk på å få en avtale med Valdimir Putin.

Om de lykkes nok en gang, gjenstår å se.

Trump og Putin skal etter planen møtes i Alaska fredag 15. august. I helgen var det hastemøte i London etter at nyheten sprakk. Zelenskyj var ute og sa at det ikke kunne bli fred uten at Ukraina var med, at landavgivelse var utelukket og at Putin ikke kunne stoles på.

Fra europeiske ledere gjentas at det at det må være ukrainerne som bestemmer om en løsing er akseptabel eller ikke. «Vi» kan ikke tre en løsning ned over hodene på dem.

Men et slikt utgangspunkt gir ikke realpolitisk mening. «Vi», det vil si Europa og USA, er tungt involvert som en part i denne krigen. Og vi påvirkes direkte av dens fortsettelse og utfall. Det påvirker vår posisjon geopolitisk (ikke minst i forhold til Kina) og økonomisk. Det påvirker også vår sikkerhet, og kanskje ikke på den måten våre medier, eksperter og politikere konvensjonelt har valgt å tro.

Les også: Det folk har glemt: Nato-utvidelser var et redskap for USAs hegemoni

Mantraet er at Russland vil oppildnes av å få gjennom sine krav i Ukraina. Angivelig står andre europeiske land deretter for tur til å bli invadert.

Dette er analytisk tynn suppe. Om noe, har stillstanden på fronten i Ukraina vist begrensninger i den russiske konvensjonelle styrken. Nato er i stand til å stoppe Russland militært, og det vet de i Moskva. Ukraina har vært flagget som et geopolitisk spesialtilfelle siden den kalde krigens slutt.

Les også: Trump prøver å få slutt på en farlig og unødvendig krig – gi ham for pokker en sjanse

Områdene Russland har invadert og okkuperer i Ukraina er for alle praktiske formål allerede tapt. Med mindre de gis tilbake frivillig. Når Zelenskyj nå låser seg fast til en symbolsk begrunnet eller «prinsipiell» benektelse av enhver territoriell endring, innebærer det flere ting, men ikke minst at ytterligere mange mennesker vil dø og lemlestes på begge sider.

Er det verdt det? Hva er målet i enden av tunnelen? Hva vil realistisk kunne endre seg om ett, 3, 5 eller 10 år?

På engelsk har man uttrykket «double down». Det innebærer at man i møte med et nederlag, dobler innsatsen i håp om å unngå nettopp det.

Det er der Zelenskyj og europeerne står. De har ingen kort på hånden som gir noen realistisk vei mot at russerne kapitulerer. Putin har vist at han godt lar denne krigen fortsette, hvis han «må». Han gir pokker i lidelsen til sitt eget folk.

Alternativet til en fred på betingelser Putin kan akseptere, er en fortsettelse av krigen. Og på bakken utvides «kill zone» hele tiden. Det vil si det området hvor enhver menneskelig aktivitet utslettes av droner og granater. I praksis vil det fryse frontlinjen etterhvert uansett om man kommer til en formell avtale eller ikke. Forskjellen vil være at med en avtale vil vi ikke lenger trenge å produsere så mye kostbare våpen og ammunisjon, og færre mennesker vil bli drept.

Europeerne gjentar de samme kravene som før: At Ukraina selv må bestemme om de vil være med i Nato fremtiden, at de må gis «sikkerhetsgarantier», at det å ta landområder med makt og flytte grenser ikke skal belønnes, at ukrainerne må bestemme hva som er en akseptabel fred for dem.

Med slike posisjoner blir det ingen avtale. Da vil krigen fortsette. Og med det vil også faren for en eskalering mellom Nato og Russland vedvare og henge over oss. Vi snakker om atommakter.

Les også: Hva mener man med «sikkerhetsgaranti» til Ukraina? (+)

For USA og Trump er denne krigen en klamp om foten i geopolitisk forstand. De eneste som virkelig vinner på at den fortsetter, er Kina. Fordi, som vi ser i tilfellet med relasjonen til India, den isolerer og begrenser Vestens handlingsrom.

Det er vanskelig å se for seg at noen annen president enn Trump vil ha personligheten som skal til for å selge et de facto vestlig nederlag i Ukraina som en farbar løsning.

Men jeg håper han lykkes i å presse Zelenskyj og europeerne med på det. Å få en slutt på denne krigen og få en «reset» med Russland er i vår egen interesse.

Og jeg vil påstå det også er i den jevne ukrainers interesse. 20 prosent av landet deres er «tapt», men det terroritoriet som gjenstår, gjør Ukraina likevel med 490 000 km² til den geografisk fjerde største staten i Europa etter Russland, Frankrike og Spania.

Det Ukraina mangler er ikke land, det er mennesker å fylle det med.

Det er aldri enkelt å innrømme nederlag, især ikke for et folks ledere. Noen skal ha skylden.

For Zelenskyjs elite kan egeninteresse tale mot fred. Med fortsatt krig, kommer fortsatt unntakstilstand. Dermed kan demokratiske valg skyves uendelig inn i fremtiden. Med krig og massive overføringer fra Vesten kommer også mulighet til personlig berikelse. Og med fred, kan man risikere å bli stilt til ansvar.

Når man snakker om å la Ukraina ha en stemme i forhandlingene, blir spørsmålet således hvilke ukrainere man snakker om.

Hvis Trump trer en løsning ned over hodet på Zelenskyj og europeerne gjør ham dem kanskje en tjeneste også. De kan kaste hendene over hodet og si til sine egne folk at «vi hadde ikke noe valg».

Det er kanskje det beste slik denne krigen har utviklet seg.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Vi er inne i en ny verdensorden: – Trump er ikke bare tull og sirkus, han er en korreksjon (+)