Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Helge Lurås sier han er ateist, men samtidig er han opptatt av Gud og Jesus. Han skriver på iNyheter at han tviler på Jesu oppstandelse fra de døde. Det første vi kan slå fast, er at bare det kristne verdensbilde finner at oppstandelsen er mulig. Alle andre verdensbilder avviser den. Hvis en Skaper, og dermed Gud, ikke finnes, vil selvfølgelig en oppstandelse fra de døde ikke være mulig.

Jesus var jøde. Jødene er spesielle ved at de er de første til å tro på én Gud. Alle andre folk har trodd på mange guder, slik som babylonere, romere, grekere og nordboere.  Det gamle testamente (GT) forteller historien om det jødiske folk. Den er på en måte deres Snorre. GT gir en forklaring på hvordan det onde kom inn i vår virkelighet. Siden den historiske kontekst er viktig, må vi si noe mer om den jødiske bakgrunn.  

I henhold til GT er menneskets opprør mot Gud årsaken til lidelse og det onde. GT forutser en Messias-skikkelse som en mekler, en mellommann, som skal bringe forsoning mellom mennesket og dets skaper. Soning for synd er et sentralt tema i jødedommen, og ble kun oppnådd ved at et offerlam døde. Noen må dø for å sone for andre. 

En lidende Messias omtales flere steder i GT. Dødehavsrullene som ble skrevet om lag 100 år før Jesus, omtaler en lidende Messias. Profeten Sakarias skriver om en guddommelig konge som vil bli gjennomstunget. Hans død ville føre til befrielse fra synd og urenhet, og føre folket tilbake til Gud.  Jesu død samsvarer med GTs omtale av frelse og forsoning. Kristendommen mener at Jesus Kristus er den eneste som passer med GTs beskrivelse av Messias. Korsfestelsen av Jesus hadde til hensikt å forlike mennesket med sin skaper. Han var det nødvendige offerlam.

Hvis Jesus sto opp fra de døde, er det den viktigste hendelse i verden. Men en slik forklaring har mange forkastet i 2000 år. Men alle forsøk på bortforklaring har svakheter.

 Når vi undersøker forhold som skjedde for lenge siden, må vi bruke historisk metode som forsøker å påvise det som er mest sannsynlig, og som gir den beste forklaringen. Vitenskap er ikke egnet, og naturalistiske forklaringer har for mange svakheter. Hvis man har kjennskap til øyenvitner, kan man trekke mer pålitelige konklusjoner. Jo flere øyenvitner det er, jo sikrere blir konklusjonen.

Tidsrommet mellom hendelsen og en skriftlig overlevering har også betydning. Jo kortere tiden er, jo sikrere slutninger kan man trekke. Hvis det er flere nedtegnelser som avviker lite fra hverandre, tyder det også på at de er sannferdige. Vi lever i en postmoderne kultur som mener at vi kan ikke vite sannheten om fortiden. Da bør vi vite at jøder og den jødiske tradisjon la stor vekt på sannhet, så disiplene levde i en kultur som krevde sannhet og ærlighet. De hadde også en muntlig tradisjon som gjorde dem flinke til å memorere.

De fire evangelier beskriver oppstandelsen, likeledes Apostlenes Gjerninger. Paulus omtaler den 53 ganger i sine brev. Lukas skriver at «han har gått nøye gjennom alt sammen, for at hans venn Teofilus skal lære å kjenne hvor pålitelige de lærdommer er, som han har blitt undervist i». Matteus evangeliet ble skrevet mellom år 45 og 64, Markus ev. mellom år 45 og 60, Lukas ev. mellom år 50 og 55, Johannes evangeliet mellom år 40 og 64. Apostlenes gjerninger ble skrevet før år 62. Alle de tre synoptiske evangelier ble nedskrevet innen 30 år etter Jesu død.

Dr. John A.T. Robinson konkluderer at evangeliene ble skrevet av apostlene selv eller av samtidige som arbeidet sammen med dem. Antall kopier som finnes av Det nye testamente gjør det til det best dokumenterte skrift fra antikken. Noen har sagt at hvis man ikke kan stole på Det nye testamente, kan man heller ikke stole på noen antikk skrift. Man regner med at den trosbekjennelsen som Paulus presenterer i 1. Korinterbrev 15:3 ble formulert bare noen måneder etter Jesu død. Den sirkulerte på folkemunne, og har nok også vært kjent av det jødiske lederskap. Derfor kunne den ikke inneholde usannheter eller legender om Jesu liv og lære. Disiplene ble utsatt for kryssforhør fra fiendtlige lærde som ville ha tilintetgjort selve grunnlaget for kristendommen hvis de påviste noen form for feilaktigheter.

Evangeliene fortell er at det var kvinner som var de første som kom til en tom grav, hvor den forseglede steinen var rullet til side. På denne tiden var vitnesbyrd fra kvinner lite verd. En oppdiktet historie ville mest sannsynlig ha menn som vitner. Maria Magdalena opplevde at den oppstandne Jesus snakket til henne. Hun sprang tilbake og fortalte disiplene at hun hadde møtt den levende Jesus. Det maktet de ikke å tro på, og de forskanset seg bak lukkede dører av frykt for jødene. Men tvilen forsvant etter at Jesus personlig møtte alle de 11 disiplene og de hadde snakket med ham og berørt hans legeme.

Disippelen Thomas var ikke til stede første gang Jesus viste seg, og han trodde ikke disiplene når de fortalte at de hadde møtt Jesus. Thomas krevde å få legge sine fingre i Jesu sår. Det ville overbevise ham, og denne mulighet fikk han noen dager senere, og da utbrøt han: Min Herre og min Gud.  Da de skulle utnevne en ny disippel som erstatning for Judas Iskariot, som forrådte ham, satte de som betingelse at han skulle være øyenvitne til oppstandelsen.

Det er stor enighet blant lærde om at disiplene tidlig etter Jesu død var enige om at de hadde møtt ham og sett ham i live. Noen spiste stekt fisk sammen med ham. Dette var de ivrige etter å forkynne. Fra å være feige, fryktsomme og redde ble de fryktløse. Selv når de ble forfulgt og utsatt for tortur, fengsel og martyrdom, forkynte de sin tro på den oppstandne. Disiplene er så pålitelige øyenvitner som det er mulig å finne. Å forkynne Jesu oppstandelse ble det viktigste for dem, og de var villig til å lide hva som helst for å få dette budskapet ut.

Johannes var den eneste som fikk en naturlig død, alle de andre valgte frivillig å bli martyrer. Denne personlighetsforandring av disiplene er et av de sterkeste bevis på oppstandelsens sannhet. Vi kan nevne Saulus, som etter sitt møte med Jesus på Damaskus veien, fikk navnet Paulus. Fra å være en som jaktet på kristne og fikk kastet dem i fengsel, og endog steinet til døde, ble han en ivrig forkjemper for den kristne tro. Han skriver at uten oppstandelse er det ingen kristendom. Paulus ble også martyr. Jakob var bror av Jesus og en ivrig og rett-troende jøde, men da han møtte den oppstandne Jesus, valgte han å forlate jødedommen og bli kristen. Han ble steinet til døde i år 62.

Teologen N.T. Wright skriver at det var ingen form for tidlig kristendom som ikke bekreftet oppstandelsen. Oppstandelsen ble vevd inn i selve kristendommens grunnstruktur. Jesu oppstandelse er også grunnlaget for at de som bekjenner ham, er lovet oppstandelse til et evig salig liv når dette liv er over. Dette håp for evigheten er unikt for kristendommen, og finnes ikke i noen andre religioner eller livssyn, bortsett fra Judaisme.

Jeg har som Lukas «grundig gransket» universets, livets og menneskets opprinnelse de siste 15 år, og har kommet til den konklusjon at den beste forklaring er en allmektig og allvitende Gud som altets skaper. Han vet om alt som foregår på nano-, atom- og kvantnivå. En slik Gud kan selvfølgelig skape liv av døde.

Da er det opp til leseren å selv bedømme sannsynligheten for oppstandelsen. I dag lever vi i en kultur som ikke tror. Og vi vet at hvis man har bestemt seg for én holdning på forhånd, finnes det ingen argumenter som kan overbevise om det motsatte. Svaret man gir, krever en ærlig søken etter Sannheten. Den sannhet Francis Schaeffer kalte sann Sannhet, er forpliktende – og kan koste mye.