Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens mening.
Arbeiderpartiet lå med brukket rygg. På bunnpunktet i desember 2024 var partiet helt nede på 17,2 prosent – i realiteten støttet av under ti prosent av befolkningen. Så hentet de inn Jens Stoltenberg. Med ett slag snudde alt. Ikke på grunn av politikk, men på grunn av person og spinn.
Med «trygghet» som slagord og Stoltenberg som symbol, har AP gjort et av de mest vellykkede politiske PR-triksene i nyere tid.
Og det er nettopp derfor rødgrønn side nå trolig vinner valget.
«Stoltenberg-effekten»
Som følge av blant annet drivstoffpriskrise, strømpriskrise, rentekrise og inflasjonskrise, var Jonas Gahr Støre i januar 2025 på vei mot et knusende valgnederlag midt i en høyrebølge og inn i historiebøkene som en av Norges mest upopulære statsministre.
Ifølge en måling var kun 31 prosent positive til at han skulle fortsette som statsminister, mens hele 49 prosent foretrakk Erna Solberg. Samtidig var APs oppslutning dalende. De hadde ikke vært over 25-prosent i snitt siden november 2021, og lå i desember 2024 nede på et bunnpunkt på 17-tallet. Jobben som partileder lå usikker og utfordret. Støre var avhengig av et godt valgresultat.
Det var åpenbart at noe måtte gjøres.
Løsningen ble å svelge eget ego som feilende partileder og hente inn og gi plass til «trygghetens fyrste», kameraten Jens Stoltenberg. Den populære og fortsatt kjekke eks-statsministeren og NATO-mannen fylte et nostalgisk tomrom: Han minnet velgerne om Arbeiderpartiet slik det var før 2010-tallet, før klimafokuset og byeliten tok over – det partiet Norge trodde Senterpartiet skulle bli i 2020.
Resultatene kom umiddelbart. Partiet steg fra et snitt på 19 prosent for de to første målingene i februar 2025 til hele 25,7 prosent oppslutning på første måling etter Stoltenberg-lanseringen – opp hele 6,7 prosentpoeng.
Stoltenberg-effekten stoppet imidlertid ikke der. Partiet skulle se tall på helt oppe på 30,7 prosent, og endte måneden med et gjennomsnitt opp nesten 6 prosentpoeng sterkere enn måneden i forveien. Medvinden var et faktum.
Trikset funket. Tryggheten var tilbake.
NATO-mannen som representerte trygg styring i vanskelige tider, med sin økonomibakgrunn og kontakter i Brüssel, skulle på magisk vis lede vei inn gjennom rentekrise, «dyrtid»-inflasjonen og usikkerhet i Europa. AP fikk medvind de kommende månedene og snittet i mars til juli på omtrent 28 prosent oppslutning.
Uten Jens Stoltenberg hadde Arbeiderpartiet vært et halvert parti.
Da AP sumpet på 17,2 prosent i målingssnittet i desember i fjor, var den reelle støtten i befolkningen langt lavere. Regner du om til faktisk befolkning ved å ta hensyn til de som ikke stemmer hadde AP kun støtte blant omtrent 13,2 prosent i oppslutning.
Det mest interessante er imidlertid hvem som bar løftet – og hvorfor de fortsatt holder fast ved AP.
Les også: Jonas Gahr Støre: Kunsten å ødelegge et land
Hvorfor treffer dette – akkurat nå?
En Respons-måling bekreftet i mai at kvinner i særlig grad holder Arbeiderpartiet oppe, utelukkende fordi Stoltenberg er der: 65 prosent av kvinnene sier de i mindre grad vil stemme Ap hvis han går av; bare 28 prosent sier de ville stemt AP uten ham.
Blant menn viser samme undersøkelsen mindre effekt, men i samme retning. Dette er ikke anekdoter – det er målt.
Uten Stoltenberg ville APs nivå i mai ha falt fra rundt 28,5 prosent til cirka 13 prosent – og det grove anslaget holder seg også i de siste sen-sommermålingene i år: uten «Jens-effekten» ville partiet ligget rundt ti-tallet et sted.
To strukturelle forhold forsterker «Stoltenberg-effekten»:
- Eldre velgere dominerer blant dem som faktisk stemmer. Valgdeltakelsen stiger med alder: i 2021 stemte rundt 65–70 % av de yngste, mens hele 80–85 % i alderen 45–79 bruker stemmeretten. Summen er at godt voksne og eldre (50+) er litt under halvparten av de stemmeberettigede, men står for rundt 55 % av de avgitte stemmene; under-50-åringene utgjør dermed bare ~45 % av stemmene.
- AP har historisk sterkere fotfeste blant eldre velgere. Valgforskningen viser at partiet tradisjonelt står sterkere jo høyere opp i aldersgruppene du kommer. Når de samme aldersgruppene også møter opp oftere, blir effekten politisk tung.
Legg til at Norge i år har rekordmange stemmeberettigede – særlig vekst blant de over 70 år på grunn av eldrebølge. Det betyr det at den eldste målgruppen, som oftest holder seg i sentrum av politikken nær «styringspartiene» i praksis kan vippe valg og diktere politisk kurs – ikke minst fordi det skaper insentiver i politikken deres retning, spesielt styrket ved at velgergruppen «gir mye utslag for lite arbeid» ved at de ofte er lojale og kun vipper mellom styringspartiene Høyre og AP.
Dette gjør eldre velgere til en ideell målgruppe.
Videre er eldre og kvinner i høyere grad personlig konservative. De liker ikke radikale, progressive (i ordets rette betydning) samfunnsendringer. Det er spesielt gunstig for et politisk parti rent strategisk, fordi du da ikke trenger å løse for mange utfordringer på kort tid, du trenger ikke være altfor kreativ og må ikke satse og potensielt feile på å stake ut nye kursendringer.
Ifølge Poll of Polls var Arbeiderpartiet selv i oktober 2024 klart sterkest blant velgere over 60 år, med en oppslutning på hele 27 prosent, mot bare 12 prosent blant de under 30. Legg på funnene om at kvinner i mindre grad stemmer AP uten Stoltenberg i tillegg til at AP ligger markant sterkere hos kvinner enn menn på de siste målingene – rundt 30 prosent mot 22 prosent.
Partiet har en velgermasse der «trygghet» treffer maksimalt. Dette er AP smertelig bevisst: De bygger hele sin politiske strategi rundt nettopp disse forbeholdene.
Det at partiet gjør det sterkt nå blant eldre og kvinner – og særlig eldre kvinner – er hvorfor du får AP om du trykker «Vet ikke» konsekvent i alle valgomater. Det er hvorfor partiet har utført omtrent null politikk annet enn mer av det samme i større grad og raskere hastighet. Og at det de har gjort, som eksempelvis Norgespris, var noe det allerede var støtte for i andre partier.
Les også: Forsøk på et karakterdrap på Jonas Gahr Støre
Spinnet som traff
APs kommunikasjon har vært klinisk presis: slagord om «trygghet» og «trygg styring i vanskelige tider», ledsaget av den ultimate trygghetsfiguren i norsk politikk.
På den andre soden er dette også hvorfor Arbeiderpartiet presser velgerne med fryktretorikk om høyresiden, om økonomien og såkalt dyrtid, og ikke minst om Russland – samtidig som de hentet trygghetens fyrste, NATO-mannen og samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg tilbake.
Stoltenberg er ikke bare ex-statsminister; han kom inn som finansminister, samtidig som han er tiltredende (permisjonert) leder for Munich Security Conference – en sikkerhetspolitisk signaleffekt som forsterker narrativet. Han er trygghet i møte med økonomisk usikkerhet og uro i Europa.
Resultatet? Eldre og kvinner vendte tilbake. Det er derfor du ser skyvet fra 17,2 prosent på bunn til midt i 20-tallet på toppen. Det er ikke politikk som forklarer hoppet – det er person og spinn. Arbeiderpartiet spiller et spill av elegant strategi og vinner på det.
Lure eller overbevise – velgere responderer alltid på signaler om risiko og trygghet. I usikre tider vender man tilbake til styringspartier.
Poenget her er at APs løft i stor grad er bygd på en personkult rundt Stoltenberg, ikke en ny kurs i møte med vanskelige tider. Når ett menneske bærer et helt partis oppslutning, til tross for ikke å ha utrettet noe – og denne personen formelt sett er på utlån fra en internasjonal topprolle – må man kunne kalle det et politisk triks.
Det naturlige spørsmålet å stille seg er, hva blir sluttresultatet dersom ikke folket blir bevisst denne skisserte taktikken om fryktretorikk som strategi for politisk makt? Man incentiverer til mer uro og frykt, med påfølgende spinn som powergrab.
Les også: Hegnar: – Dagbladet forsøker å lure sine lesere
Når teateret tar slutt
MSC opplyser selv at Stoltenberg er designated Chair og vil gå tilbake til rollen når han er ute av offentlig tjeneste. Det kan være når som helst etter valget, så snart Arbeiderpartiet sitter trygt etter kommende sannsynlige valgseier.
Dersom Stoltenberg trekker seg, impliserer målingene et ras ned mot 10–13 prosent. Det er ikke fordi Norge brått har endret politisk preferanse, men fordi APs nåværende høyde i stor grad er Stoltenbergs.
Vi risikerer dermed å få tidenes minst populære regjering kort tid etter et valg – ikke stemt frem på politisk kurs, men på en midlertidig ansatt person. Utelukkende fordi APs krigsrom skisserte en ekstremt velutført politisk strategi om å tilegne seg makt.
Arbeiderpartiet har spilt sine kort uhyre godt: De fant riktig symbol (trygghet), riktig målgruppe (eldre, særlig kvinner), og riktig frontfigur (Stoltenberg). Som strategi og politisk kommunikasjon er det briljant og taktisk ulikt noe annet vi har sett i moderne norsk historie.
Som demokratisk signal sier det derimot også svært ubehagelig: Det handler ikke om politikk, men om manipulasjon – et mesterlig bedrag AP nå har lært, og som de kan bruke igjen for å tilegne seg selv makten.