Dette er en kommentar.
Europa har noen viktige spørsmål å stille seg selv.
Tidligere kunne ingen ukrainske menn mellom 18-60 år forlate landet med mindre det var unntak. Nå har Zelenskyjs regjering åpnet for at alle de mellom 18-22 år kan gjøre det.
Og konsekvensene lar ikke vente på seg: Mens det tidligere kom rundt 100 menn i denne aldersgruppen per måned, registrerte UDI over 700 i september alene, kunne vi lese denne uken.
Tall fra UDI viser at unge menn nå utgjør 41 prosent av ukrainske søknader i september, en oppgang fra under 10 prosent tidligere i år.
Og andre europeiske land opplever det samme. De som demografisk er forventet å utgjøre et lands soldatmasse rømmer Ukraina.
Et land som allerede er i manko på soldater.
I sin mange timer lange spørsmål- og svarrunde under Valdai-konferansen i Sochi i forrige uke var det en selvsikker Vladimir Putin vi kunne observere. Han hevdet Russland hadde fremgang langs frontem og pekte på den ukrainske soldatmangelen. Putin hevdet at 140.000 ukrainere hadde desertert så langt i år. Og ved nærmere sjekk viser det seg at det er tall som kommer fra ukrainske kilder selv og ble rapporter tidligere i september.
Totalt 250.000 kriminelle etterforskninger for desertering er åpnet i Ukraina siden 2022 meldte nylig Kyiv Independent.
Putin viste videre til tapstall på ukrainsk side og hevdet at «Kyiv-regimet» var 11.000 soldater i minus hver eneste måned. Altså at de mister 11.000 flere enn de rekrutterer.
Putins kalkyle var kynisk som den var selvsikker. Russland har flere soldater å putte i kverna og vil dermed vinne til slutt.
Fra europeiske side hevdes det at Ukraina må vinne, for hvis ikke vil Russland deretter bli selvsikkert nok til å innvadere neste land. Ukraina kjemper «vår krig» og vi har et skjebnefellesskap med dem.
Et annet argument som kommer, er at vi må støtte Ukraina så lenge de vil kjempe videre.
Men hvem definerer hva ukrainerene vil? Er det Zelenskyj og hans regime som skal definere det? Zelenskyjs demokratiske mandat gikk ut i 2024 og det blir ikke valg så lenge det er krig og unntakstilstand.
Men hva sier utvandringen av unge, ukrainske menn og de enorme deserteringsratene oss om krigens utsikter?
Det forteller oss i det minste at en betydelig andel av befolkningen ikke har vilje til å ofre livet i denne krigen. Hvorfor de mangler motivasjon, forteller tallene oss ingenting om.
Men hvis ikke ukrainerne har viljen til å mobilsere det antall soldater som kreves, hvordan skal krigen vinnes? Hva er hensikten da med å sende penger og våpen til Ukraina og iverksette ytterligere sanksjoner mot Russland? Sanksjoner som også skader oss.
Ungarns statsminister Viktor Orban sa nylig noe i et intervju jeg anbefaler alle å få med seg.
– Den europeiske krigsplanen sier at russerne snart vil gå tom for penger, at økonomien vil eksplodere, at det blir opprør, og at de derfor må gi opp. Men dette er en total illusjon. Det kommer ikke til å skje, sa Orbán.
Orbán frykter at Europa gradvis trekkes inn i krigen, men at han vil gjøre alt for å holde Ungarn utenfor. Han varsler derfor en nasjonal kampanje og underskriftsinnsamling mot det han kaller «Brussel sin krigsplan».
Han mener at et ukrainsk medlemskap i EU i praksis vil trekke unionen inn i direkte konflikt med Russland.
– Hvis vi blir en felles union med dem, vil vi også være i krig med russerne. Før eller siden må man da sende soldater. Men vi vil ikke at ungarske ungdommer skal dø for Ukraina. La oss helle rent vann i glasset: Vi støtter dem så langt vi kan, men vi vil ikke binde vår skjebne til deres, sier han.
«Før eller senere må man sende soldater»
Jeg håper Orbans logikk vinner frem. For Putin tror tiden er på hans side. Og når vi nå ser at ukrainske menn deserterer og rømmer landet endog før de er blitt innrullerte, er utsiktene ganske åpenbar: Hvis ikke ukrainerne selv vil kjempe krigen og vinne, må andre europeere gjøre det for dem.
Og det er det som er den eneste måten å tro at det langs frontlinjene vil bli et overtak for Ukraina: At de får tilførsel av soldater fra utlandet. Fra oss.
Og da blir spørsmålet også norske politikere må ta stilling til: «Vil vi at norske ungdommer skal dø for Ukraina? Vil vi at Norge skal binde sin skjebne til Ukrainas?»
Og hvis ikke ankomsten av unge, ukrainske menn og deserteringsratene er katalysator til å ta den debatten, så vet ikke jeg.
Mitt svar på det er klart:
NEI og NEI.
Loading ...