Sjeføkonom Harald Magnus Andreassen var blant de tydeligste kritikerne av Martin Bech Holtes forrige bok «Landet som ble for rikt». Da Holte nylig kom med oppfølgeren, satte Ole Asbjørn Ness ham tidlig på morgenen og tvang ham til en hurtiglesning. Resultatet er en vurdering som både rommer ros, skepsis og en klar oppfordring til videre debatt.
Andreassen, som er sjeføkonom i SBI Markets, var ikke nådig da Holtes forrige bok kom. Den gangen mente han at Holte overdrev problemene i norsk økonomi, trakk feil konklusjoner om produktivitetsutviklingen og skapte et skremmebilde som ikke holdt vann. Når han nå vurderer den nye boken, er tonen en annen.
– Jeg syns den er mye bedre enn første boka. Jeg skal komme tilbake til begrunnelsene, sier han.
Les også: Martin Bech Holte mener Oljefondet blir brukt opp på latskap
Samtidig holder han fast ved at Holte fortsatt bygger på analyser av norsk økonomi som han ikke kjenner igjen i tallene.
– Begrunnelsene halter. En del av beskrivelsen han har av norsk økonomi tror jeg fortsatt er feil. Han svartmaler situasjonen, og det gir dårlige begrunnelser for forslagene, selv om forslagene kan være gode uansett, sier Andreassen.
Fra kategorisk kritikk til anerkjennelse
Hvorfor liker Andreassen den nye boken bedre? Først og fremst fordi Holte denne gangen går dypere inn i hvordan ting faktisk kan gjøres annerledes. Der forrige bok var skissemessig og, etter Andreassens syn, basert på feilaktige diagnoser, mener han at Holte nå leverer en mer operativ og konstruktiv tilnærming.
– Den er mye mer operativ enn den første boken. Det er mer konkrete anvisninger. Det gjør at den er morsommere å diskutere.
Selv om han mener analysene av økonomien fortsatt svikter, understreker Andreassen flere ganger at Holtes prosjekt er viktig.
– Det å få en diskusjon om hvordan vi gjør det, hvilke skattesystem vi har, hvor mye vi skal bruke på ulike subsidier, det er fantastisk. Temaene er dødsviktige, og han tar opp problemstillinger vi bør diskutere grundig.
Holtes startpremiss: et land som brukte rikdommen feil
Ness ber Andreassen oppsummere hva Holte egentlig hevder. Andreassen beskriver startpunktet slik:
– Han starter med ideen fra «landet som ble for rikt», nemlig at vi har fått så mye ekstra penger i statsbudsjettene over de siste 20 årene at vi har tatt mange dårlige beslutninger.
Ifølge Holtes diagnose har for mye av rikdommen blitt kanalisert gjennom staten. Det har gitt en dårligere fungerende økonomi, svekket ressursutnyttelse og mindre dynamikk i privat sektor.
Andreassen avviser ikke at debatten er legitim, men han mener Holte trekker for bastante slutninger om hva som egentlig har skjedd.
– Det er riktig at produktivitetsveksten i Norge har vært svakere, men det startet ikke i 2013. Det startet fem år tidligere, i forbindelse med finanskrisen. Når det samme skjedde i så å si alle andre land samtidig, er det vanskelig å bruke særnorske forklaringer.
Han mener Holte fortsatt «svartmaler» Norge unødvendig: at vi skulle ha tapt på «alle rankinger», at ungdom ikke vil jobbe, og at privat sektor bare er blitt sugerørbedrifter.
– Den beskrivelsen syns jeg var feil da, og det syns jeg fortsatt.
Hvor boken treffer bedre: konkret politikk
Til tross for kritikken er Andreassen tydelig på at Holtes viktigste bidrag ikke er analysen av hva som har gått galt, men forslagene til hvordan Norge kan styre pengebruken bedre fremover. Her fremhever han fem områder Holte diskuterer: lavere skatt på arbeid, omlegging av kapitalbeskatningen, kutt i subsidier, smartere offentlige innkjøp og modernisering av offentlig sektor.
– Det er ikke mye her som ikke har vært i offentlig debatt i tiår, men han skriver om det på en måte som er mer konkret og operativ. Det gjør det lettere å diskutere politikk, ikke bare problemer.
Selv om han ikke kjøper alt, mener han flere forslag bør tas videre:
– Jeg har stor sans for omlegging fra formuesskatt til eiendomsskatt. Det er bedre faglig begrunnet, og jeg har selv foreslått noe lignende, om enn med andre nyanser.
Han deler også Holtes skepsis til mange subsidier.
– Subsidiepolitikken bør gjennomgås. Det er bedre å gi folk pengene og la dem velge selv enn at staten setter priser lavt på det staten prioriterer.
At boken utløser politisk debatt ser han som udelt positivt.
– Jeg tror politikere selv vet at det ikke er lett å si nei til krav og ønsker. Det er nyttig å få en ny diskusjon om hvorfor vi bruker pengene som vi gjør.
Oljefondet: rikt eller bare litt bedre stilt?
Et gjennomgående tema i diskusjonen er Holtes påstand om at oljefondet har gjort Norge så rikt at vi er blitt late, feilprioriterende eller uforsiktige. Her mener Andreassen at Holte både overdriver og motsier seg selv.
– Han forteller begge historiene. Både at vi har blitt rike og derfor har gjort mange dårlige ting, og at vi egentlig ikke er så rike at det betyr så mye.
Andreassen nyanserer bildet:
– Vi har fire–fem ganger årsinntekten stående i fondet. De fleste rike kunder jeg har, har 50–100 ganger årsinntekten. Vi er ikke rike i den forstand.
Han illustrerer poenget slik:
– Det vi henter fra fondet tilsvarer 14–15 prosent av fastlandsinntektene. Det gjør oss privilegerte, men ikke rike nok til å gjøre hva som helst.
Det er nettopp derfor han mener diskusjonen Holte inviterer til er viktig: hvordan unngå at feil prioriteringer over tid spiser opp gevinsten uten at vi merker det.
Vil Holtes forslag fungere?
Ness utfordrer Andreassen på konkret gjennomførbarhet, for eksempel på Holtes forslag om å kutte 200 milliarder kroner på statsbudsjettet. Andreassen svarer nøkternt:
– Det er mulig, men det krever tid. Hvis vi gjør det for raskt, vil omstillingskostnadene bli store. Bedrifter som selger til staten vil miste en kunde, og det tar tid før pengene som folk får i skattelette, blir brukt på ting som skaper ny aktivitet.
Han understreker at argumentet for slike kutt ikke er at Norge står i en økonomisk krise, men at ressursene kan brukes bedre.
– Det gjelder å ikke slå ungen ut med badevannet.
Fra svak treer til god femmer
Mot slutten utfordrer Ness ham på en helt tabloid vurdering: Hva ville han gitt boken på en seksskala?
Andreassen svarer uten dramatikk, men med klar beskjed:
– Forrige bok var en treer. Denne er en femmer. Men det er ikke en sekser.
Han legger til at han fortsatt mener Holte overvurderer hvor dårlig Norge gjør det sammenlignet med andre land. Men at han samtidig har levert et bedre og mer modent prosjekt denne gangen.