Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg har med stor interesse lest Ole Jørgensen Anfindsens seneste innlegg vedrørende kristendommens troverdighet. La meg først si at Anfindsen er en svært saklig og god debattant som argumenterer for sine synpunkter på overbevisende måter med god henviser til kilder som bekrefter hans synspunkter.

Men jeg legger merke til ett område der Anfindsen ser ut til å ikke være oppdatert på moderne bibelforskning. Han kommenterer Jesus betydning i islam og skriver:

«Dessverre er det en utbredt oppfatning hos muslimer at de kristne har tuklet med Bibelens innhold, og at det som står der derfor ikke er til å stole på. Og hvis en imam eller sjeik sier at det forholder seg slik, da er store deler av den muslimske ummah villige til å ta det for god fisk, selv om det knapt finnes forskning og gode argumenter som taler for at dette er tilfelle.»

Her mener jeg Anfindsen avslører at han ikke ser ut til å kjenne den omfattende forskningen som kalles «historisk-kritisk metode» og «tekstkritisk bibelteori» som har pågått i flere århundrer og som har presentert tekstfunn som viser noe helt annet enn det Anfindsen hevder.

Det typiske ved den historisk-kritiske metode var at man ikke lenger studerte takstene ut fra et religiøst utgangspunkt, men forskningen skulle ta utgangspunkt i erfaring og fornuft og bygge på de rent historiske forholdene.

På wikipedia kan vi lese: «Den første fremtrædende repræsentant for denne holdning var den tyske orientalist Hermann Samuel Reimarus (1694–1768). Han undersøgte Bibelen køligt og rationelt. Han inddrog historisk videnskab og naturvidenskab i sin argumentation, og han lod sig ikke påvirke af de kristne dogmer i sin læsning af Bibelen. Han opregner for eksempel ti selvmodsigelser i evangeliernes opstandelsesberetninger. De forskellige fortællinger om opstandelsen modsiger hinanden med hensyn til personer, tid, sted, måde, hensigt, taler og historier, påpegede han.^[3]»

At det finnes store og avgjørende motsigelser i evangeliene gjelder ikke bare i oppstandelsesberetningene, men i mange forhold i evangeliene. Men det vil ta for mye plass om jeg skal gå inn på hver eneste motsigelse – men det er svært mange av dem. Og de av oss som har studert evangeliene inngående kan skrive under på at de spriker i mange retninger.

På wikipedia kan vi også lese: «I likhet med mange andre antikke tekster finnes de bibelske tekstene i mange ulike håndskrifter i form av avskrifter, og noen originaltekst finnes ikke bevart. Mange avskrifter inneholder i tillegg feilskrivninger og feiloversettelser.»

Men tekstene har ikke bare blitt utsatt for feilskrivninger og feiloversettelser. I artikkelen «Kristendom – myter og skrifter» forteller Knut Dæhli, Universitetslektor ved Menighetsfakultetet om evangeliene og han mener åpenbart at det er langt flere usikkerhetsfaktorer ved evangelienes troverdighet.

Anfindsen spekulerer i at det kanskje allerede fra 40-tallet, altså kun ti åt etter Jesus død fantes skriftlige nedtegnelse om Jesu liv og forkynnelse, men for å være ærlig har jeg aldri sett dette omtalt et eneste sted. Dessverre kan ikke dette annet en avvises som rene spekulasjoner.

Ifølge Dæhli ble ikke skriftene i Det Nye Testamentet samlet før i år 367 e. Kr. «Da publiserte biskopen av Alexandria, Athanasius, en liste, en kanon (gr. «rettesnor»), med dagens 27 gjeldende bøker som de autoritative tekstene i Det nye testamentet. Det fantes på dette tidspunktet mange titalls ulike tekster brukt av ulike kristne menigheter. Det var betydelig uenighet om hvilke som var ekte og viktigst. For eksempel var det mange flere evangelier enn de 4 bibelske, kalt apokryfe evangelier – mest kjent er Tomasevangeliet, Judasevangeliet og Maria Magdalenas evangelium.»

Allerede i utvelgelsen av hvilke tekster som skulle medtas i Bibelen, ble altså viktige kilder utelatt, og de representerte ofte alternative måte å oppfatte Jesu budskap på.

Dæhli skriver videre: «Vi vet ikke sikkert hvem som skrev de fire bibelske evangeliene, fordi forfatterne valgte å forbli anonyme. Det var først etter at tekstene var nedskrevet og spredt, at tidlige kristne grupper tilla navnene Markus, Matteus, Lukas og Johannes som forfattere av evangeliene.»

Allerede fra begynnelsen av, hefter det altså stor usikkerhet til hvem som skrev evangeliene og hvilken troverdighet vi kan tillegge dem. Videre kjenner vi ingen av tekstene i original, kun avskrift fra avskrifter fra avskrifter, og de ulike tekstene som er kjent å vår tid, er ofte ulike, ikke bare i detaljer, men også i store spørsmål.

Dæhli beskriver det slik: «Av de over 5000 greske kopiene av Det nye testamentet tilgjengelige i dag, er ingen av disse helt identiske. Forskjellene er noen ganger marginale, slik som små skrivefeil, men til tider er ulikhetene så store, at det blir viktig for historikere å finne den eldste versjonen av teksten for å komme nærmest originalinnholdet. Forskjellene skyldes at man måtte kopiere enhver tekst for hånd i antikken – setning for setning, bokstav for bokstav. Dette førte naturligvis til både slurvefeil og gradvise tekstredigeringer av de som kopierte».

Blant de fleste kritiske tekstforskere er det altså akseptert at det finnes mange feilkilder til evangeliene av svært alvorlig karakter, og det burde få enhver kristen til å innse, at evangeliene på ingen måte er en sikker kilde verken for Jesu liv eller hans lære.

Til avslutning må jeg dessverre si at de muslimene som mener at kristenheten har gjort endringer i evangeliene om Jesus, faktisk har rett. Og det er egentlig ganske nedslående hvor få kristne som kjenner til alle de alvorlige feilkildene til fortellingene om Jesus

For å oppsummere, så bør vi regne med følgende feilkilder:

1. Selv om Anfindsen spekulerer i om det fantes nedskrivninger allerede i år 40 e. Kr. må dette avvises som rene spekulasjoner.
2. Fortellingene om Jesus ble gjengitt på folkemunne i minst 30 år. Det sier seg selv at man ikke kan stole 100% på at de ble gjengitt korrekt. Ikke usannsynlig var noen av øyenvitnene barn da de opplevde Jesus, og vi vet alle hvor usikre kilder barn kan være.
3. Da fortellingene om Jesus endelig ble nedskrevet, var det ingen av de som skrev ned de muntlige historiene som hadde vært førstehånds vitner. De skrev kun ned det de hørte fra folk.
4. Ingen av disse første skriftlige nedtegnelsene finnes bevart. Det vi har er avskrifter av avskrifter av avskrifter, og svært få av disse er identiske. De variere både i detaljer og i store, viktige spørsmål. Den enkelte avskriveren gjorde ofte feil og la til og trakk fra litt etter egen smak.
5. Fortellingene ble samlet først samlet av biskop Alexandria i 367 e. Kr. Det er velkjent fra kritiske tekstforskere at de ulike evangeliene ble utsatt for redigering for å fremstå som bedre samsvarende.
6. Tekster som hadde blitt nedskrevet på samme tid, ble valgt bort og utelatt fra de kanoniserte skriftene. Ifølge enkelte bibelforskere ble disse skriftene bannlyst og ulovlig å eie. Men takket være funn av bortgjemte krukker i ørkenen har de blitt gjort tilgjengelig for ettertiden. Noen ville tydeligvis ikke la dem gå tapt. Det gjelder bl a Thomas evangeliet, som er kjent som den fremste gnostiske teksten.
7. Til slutt må nevnes oversettelsene, som også er en viktig feilkilde til innholdet. I vår tid ble stadig oversettelsene korrigert og fornyet.