Budsjettforhandlingene på Stortinget endte i et landskap få hadde forutsett. Arbeiderpartiet landet på et forlik med Senterpartiet og Rødt, mens både SV og MDG valgte å gå ut.

I samtale hos Ole Asbjørn Ness går Mahmoud Farahmand og Helge Lurås gjennom årsakene – og peker på at budsjettet avslører dypere spenninger på venstresiden.

Rødt fremstår som profesjonelle i forhandlingene

Ole Asbjørn Ness sier han snakket med Senterpartiet før opptaket søndag, og der var tilbakemeldingene tydelige:

– Rødt har vært kjempedyktige i forhandlingene. De har vært konstruktive, lagt bort luftige ambisjoner og kommet med konkrete krav. De snakket ikke om å løse Palestina-konflikten eller kutte norsk oljeindustri i et statsbudsjett, men om faktiske penger på bordet. Det imponerte Senterpartiet.

Ifølge Ness gjør dette at Rødt fremstår mer jordnære og forutsigbare enn mange av konkurrentene på venstresiden.

MDG kolliderer med realitetene

For MDG ble budsjettprosessen en vegg av realpolitikk. Lurås peker på at partiet i praksis står fast i ett eneste hovedspørsmål:

– MDG er et ensaksparti. Hele deres eksistens bygger på klimaspørsmålet, og da er det grenser for hvor mye de kan kompromisse. For dem er dette et eksistensielt spørsmål, ikke et budsjettspørsmål.

Farahmand mener at MDG ikke kom over sperregrensen på grunn av klima i det hele tatt:

– De fikk stemmer fordi de garanterte for Støre og gikk rundt med Palestina-flagg på brystet. Det var det som gav dem drahjelpen, ikke klimapolitikken. Og når MDG nå går av forhandlingene uten å få gjennomslag, er det uklart hva de egentlig kan tilby sine velgere videre.

Senterpartiets vurdering, slik Ness gjengir den, er enkel: MDG vil ikke felle regjeringen, og derfor mangler de reelt pressmiddel.

SV og Oljefondet: Et løfte de ikke kunne levere på

SV trakk seg fra forhandlingene etter at Arbeiderpartiet og Senterpartiet ikke ville gå med på partiets krav om oljefondet og Israel.

Farahmand viser til at SV hadde gitt et tydelig valgkampløfte:

– SV lovet muslimske velgere at de skulle trekke Oljefondet ut av alt som kan knyttes til israelsk virksomhet. Det er det som er deal-breakeren for dem. Men dette er ekstremt vanskelig å levere på uten å skade statsfinansene. Hver fjerde krone i statsbudsjettet kommer fra Oljefondet.

Han mener SVs linje ville undergrave statens evne til å finansiere velferden de selv ønsker å styrke.

Hvor er Jonas Gahr Støre?

Mangelen på politisk ledelse er et tema som går igjen i samtalen. Ness peker på kritikken fra Nicolai Astrup, som på FB stilte spørsmål ved statsministerens fravær.

– Astrup spør: Hvor er Jonas? Han gikk til valg sammen med denne gjengen. Det er hans ansvar å få dette til å fungere. Og han har helt rett. Støre burde eie dette prosjektet, men han virker fraværende.

Ness mener venstresidens moralske fortrinn er svekket:

– De har levd på en slags moralsk overlegenhet i mange år. Nå rakner det. Når statsministeren ikke har et klart politisk prosjekt, blir tomheten tydelig.

Farahmand følger opp:

– Det klareste prosjektet Støre hadde, var å beholde makt. Han hadde ingen tydelig plan for hva han ønsket å bruke den på. Og når vi på borgerlig side ikke klarte å presentere et bedre prosjekt, fikk han fortsette.

Senterpartiet tar gevinst nå – og ignorerer helheten

Ness sier rett ut at Senterpartiet ikke vil bytte side:

– Senterpartiet velger det som gir mest kjøttvektsgevinst her og nå. De er tro mot tradisjonen: Det som gagner landbruksøkonomiske klustre, prioriteres. De blåser i det større bildet, selv om de ser utfordringene som Norge står i.

Både Lurås og Farahmand mener dette kortsiktige fokuset gjør samarbeidet ustabilt og lite bærekraftig over tid.

Symbolpolitikk overskygger realpolitikk

Ness er sterkt kritisk til at budsjettet blir brukt som arena for identitetspolitikk og utenrikspolitisk markering.

– Det er fullstendig tøvete å mene at Palestina-konflikten skal ha avgjørende innflytelse på en norsk statsbudsjettsprosess. Hadde noen sagt dette for 20 år siden, ville man trodd det var satire.

Han peker også på at store deler av venstresiden ønsker å svekke norsk olje- og gassproduksjon uten skikkelige konsekvensutredninger.

– Når vi vedtar høyere CO₂-avgifter på sokkelen, så vet vi at haleproduksjon blir lagt ned. Det betyr ikke at verden bruker mindre olje. Det betyr bare at vi kjøper den fra Saudi-Arabia, Russland eller Venezuela. Dette er ikke kontroversielt, det er ren faktalogi.

Lurås legger til at MDGs tilnærming er gjennomsyret av en nesten religiøs forestilling om klodens undergang:

– De mener verden går til helvete hvis vi ikke kutter fossile brennstoff til null i løpet av 10–15 år. Dette er et dogme. Det er vanskelig å forhandle realpolitikk når motparten opererer med religiøs overbevisning.

En venstreside som glir fra hverandre

Mot slutten av samtalen oppsummerer Farahmand situasjonen:

– Venstresiden har blitt avkledd. Moralsk posering fungerer ikke lenger. Når realitetene melder seg, kollapser symbolpolitikken.

Ness uttrykker en mer personlig skuffelse:

– Jeg er veldig lei meg for dette budsjettet. Forhandlingene viser hvor langt unna realpolitikken deler av venstresiden har kommet. Vi bruker tid på tøys når landet egentlig trenger prioriteringer som henger sammen.

Resultatet er et budsjettforlik som avdekker dype spenninger, svak ledelse og en venstreside som står i sin mest fragmenterte situasjon på mange år.

Podkasten publiseres senere søndag og inneholder også en diskusjon om remigrasjon og Ukraina.