Da Shurika Hansen møtte mangfoldsrådgiver og forfatter Almir Martin til en podkast, er det to personer som har sett de samme utviklingstrekkene.
Begge kom til Norge som barn på 90-tallet. Hun fra Somalia- Han fra Makedonia. Begge husker et Norge og et muslimsk miljø som i dag nesten føles som et annet land. Felles for dem er opplevelsen av at noe har endret seg dramatisk: Religionens plass, praksis og press – både i Norge og i landene de selv kommer fra.
Fra europeisk islam til midtøstensk bokstavtro
Hansen begynner samtalen med et bilde fra barndommen i Norge: Ingen barn gikk med hijab. Det var ikke en gang et tema. Hun spør Martin hvordan denne endringen kunne oppstå på så kort tid.
Martin, som har jobbet som mangfoldsrådgiver ved ulike norske skoler i et tiår, svarer at skiftet begynte tidligere enn de fleste nordmenn er klar over.
– Endringen skjedde på 80-tallet da de første moskeene kom. Før satt både menn og kvinner sammen i stua når det var besøk. Etter moskeene kom, satt menn på stua og kvinner på kjøkkenet. Det var en merkbar endring.
For Martin, som skiftet etternavn fra «Ali» til «Martin» og nå kaller seg agnostiker, handler dette om forskjellen mellom to ulike tradisjoner innen islam. Han selv opplevde den i Makedonia, et europeiske land der forfedrene konverterte til islam da ottomanerne okkuperte området.
Frem til 1991 var Makedonia en del av Jugoslavia.
– Den europeiske islamen var mer åndelig. Man tok ikke alt så bokstavlig. Det var mer sekulært. Folk feiret hverandres høytider og levde i større harmoni på tvers av religioner, sier han om barndommens minner.
Han beskriver oppveksten i Makedonia som preget av fellesskap, ikke religiøse grenser.
– Vi feiret ramadan med naboene som var kristen-ortodokse, og de feiret påske med oss. Det var helt normalt.
Men ved sitt første besøk tilbake etter ti år fikk han sjokk.
– Plutselig så jeg kvinner med nikab. Det hadde jeg aldri sett før i Makedonia. Det sier noe om at endringen ikke bare skjer i Norge. Det er globalt.
Almir Martin er også ute med boken Integreringen som ikke gikk seg til.
Shurikas erfaring fra Somalia: – Alt var annerledes før
Hansen nikker når Martin beskriver utviklingen. Hun har sett det samme i Somalia.
– Jeg husker at det var veldig få kvinner med nikab. Nå er det ganske mange. Jeg kunne gå med kort skjørt og leke med gutter. Det tror jeg ikke mange gjør i dag.
For henne er parallellen tydelig: Det skjer en religiøs radikalisering globalt, og Norge er bare ett av mange steder der en mer streng og bokstavtro praksis brer om seg.
Martin bekrefter dette.
– Det er en midtøstensk versjon av islam som sprer seg, mer bokstavlig og streng. Det er en trist utvikling.
Når religionen blir mer konservativ i Norge enn i hjemlandet
Det som bekymrer Martin mest, er at endringen i Norge ikke bare gjenspeiler utviklingen i andre land – men til tider er enda mer markant her.
– Det spesielle er at det er andre og tredje generasjon i Norge som går mest i den retningen. De som er født og oppvokst her blir mer konservative enn foreldrene.
Han peker også på ungdomsmiljøer der religion brukes som sosial markør, ikke bare personlig tro.
– Under ramadan er det nesten som en konkurranse. Ungdommer passer på hverandre: drikker du vann, spiser du mat, går du på butikken. Det er en form for sosial kontroll.
Hansen kjenner igjen mekanismene. Hun beskriver et miljø der selv helt vanlige handlinger blir gjenstand for overvåkning.
– Jeg kikker fortsatt rundt meg, sier hun. – Det ligger dypt inni deg etter å ha vokst opp i et miljø der folk hele tiden så på deg, vurderte deg og rapporterte videre.
For Martin er dette kjernen av problemet.
– Når du jobber med forebygging av negativ sosial kontroll i mange år, ser du at dette handler ikke bare om kultur. Det handler også om religion. Ofte er det en blanding.
90-tallet: En helt annen tid
Martin minnes hvordan det var å vokse opp i Norge på 90-tallet – en tid som står i sterk kontrast til i dag.
– Vi var ikke opptatt av halalmat, bønnerom eller moskéen. Religion var ikke en stor del av hverdagen. Det var helt annerledes.
Hansen nikker igjen. Hun opplevde barndommen som friere, både i Somalia og i Norge.
– Vi hadde så mange muligheter. Det var ikke så mange grenser. Det var virkelig en annen tid.
For begge er erfaringen den samme: En oppvekst uten strengt religiøst press, og et voksenliv der de ser en utvikling de aldri hadde forutsett.
Egen erfaring: Overgang fra minoritetsmiljø til norsk majoritet
På det personlige planet forteller Martin om hvordan flytting internt i Norge illustrerte denne endringen.
Som barn bodde han først i et område i Sandefjord der minoriteter var i flertall. Han beskriver miljøet som tøft.
– Det var mye machokultur. Mye nedverdigende ord. Du måtte hele tiden passe deg. Jeg var stille og forsiktig, og ble ofte trykket ned.
Da familien senere flyttet til et område der de var den eneste innvandrerfamilien, opplevde han det motsatte.
– Det var roligere, mer inkluderende. Plutselig kunne jeg være meg selv. Jeg kunne blomstre.
Det var en sterk kontrast: Fra et miljø preget av sosial kontroll og frykt – til et miljø der han ble sett som individ.
– Vi hadde til og med roselapper på skolen. Der gikk man rundt hver fredag og takket hverandre for små ting. Det var helt nytt for meg.
Endringen handler også om identitet
Når Hansen spør hva som driver unge muslimer i Norge til å bli mer konservative enn foreldrene, peker Martin på identitet som nøkkelfaktor.
– Mange av dem vet ikke hva som kom først – kultur eller religion. Ofte er det begge deler. Og når det blandes, blir det en sterk identitetsmarkør.
Samtidig har mange unge et mer komplisert forhold til hvem de er.
– I Norge blir de ofte ikke sett på som norske nok. Samtidig får de beskjed hjemme om at de må representere familien, kulturen og religionen. Det er mye press.
Hansen kjenner godt igjen denne spagaten.
– Det er som om man hele tiden lever for andre. For omverdenen. For familien. For miljøet.
Den globale strømmen: Et trykk utenfra
Martin understreker at det som skjer i Norge må ses i sammenheng med det som skjer internasjonalt.
– Når du ser utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika, og når du ser samme utvikling i Balkan, da skjønner du at dette ikke bare handler om norsk integreringspolitikk.
Hansen mener det samme.
– Det som skjer her, skjer også i Somalia. Og i Pakistan. Og i mange andre land.
For Martin er det derfor avgjørende at man våger å sette ord på utviklingen – uten å pakke den inn.
– Det finnes ingen berøringsangst i Norge, det finnes mangel på mot. Man tør ikke si at noen ting ikke fungerer i møte med norsk samfunnsliv.
En utvikling få snakker tydelig om
Til slutt i denne delen av samtalen står ett poeng igjen som felles erkjennelse: endringen er reell, den er omfattende, og den skjer på få tiår.
Martins vurdering er klar.
– Det finnes ikke noe hokus pokus i integreringen. Alt har sin kontekst. Og når konteksten endrer seg, må man tørre å si det høyt.
Hansen deler den samme opplevelsen.
– Det har gått så fort. Og det er nesten ingen som snakker om det på denne måten.
For både henne og Martin er dette ikke bare faglige observasjoner – det er minner, erfaringer og refleksjoner fra et langt liv mellom kulturer. Det som var, finnes fortsatt i dem. Men det som er, krever et helt nytt blikk.