Da Rania Louhibi i oktober fortalte på podkasten til Ole Asbjørn Ness at hun hadde blitt kristen, forsto hun ikke hva som skulle komme. Det hun trodde var et enkelt intervju om personlig tro, gjorde henne raskt til en av de mest synlige unge kristne stemmene i offentligheten.

Hun hadde ikke sett det for seg. Den 25 år gamle kvinnen med muslimsk bakgrunn, som i flere år hadde levd et hedonistisk og desillusjonert liv, opplevde plutselig å bli gjenkjent på gata. Fremmede ville snakke om tro. Meldinger strømmet inn hver dag fra mennesker som kjente seg igjen i reisen hennes.

– Mange sier at jeg er en viktig kristen stemme. Jeg syns det er veldig gøy, men jeg føler også på imposter-syndrom, sier hun i en ny samtale hos iNyheters Ole Asbjørn Ness.

Nihilismen som mørkla livet

Louhibi beskriver ungdomstiden som preget av store spørsmål og uklar mening. Hun vokste opp som muslim, men kjente etter hvert at svarene ikke holdt. Senere fulgte en periode med festing, utforsking og et liv som skulle være fritt – men som skulle vise seg å bli alt annet.

Etter hedonismen kom nihilismen.

– Jeg havnet i en periode hvor jeg mistet alt lys. Jeg husker jeg satt foran mamma og sa: Nå er alt lyset mitt borte. Hun gråt på mine vegne.

Den store eksistensielle tomheten ble ikke fylt av friheten hun hadde jaktet på. Tvert imot.

– Mening? Nei, det finnes ikke, sa jeg til meg selv. Og det var enda mer deprimerende.

Vendepunktet: En fyllesyk søndag

Så kom dagen som skulle endre alt. En helt vanlig søndag i november, fyllesyk og nedfor, så hun en gruppe kristne synge og glade mennesker gå forbi. Det var et spontant øyeblikk av nysgjerrighet.

– Hvorfor kan ikke jeg teste ut det de har, tenkte jeg.

Dagen etter, 24. november 2024, tok hun imot Jesus.

– Ett år har jeg vært kristen. Nå føles det som om jeg har blitt tatt inn i varmen, sier hun.

Troen kom ikke som en moralsk instruksjonsbok. Ingen ga henne regler om sex, alkohol eller livsstil. Forandringen kom gradvis, innenfra.

– Hvis dette er sant, tenkte jeg, da vil jeg leve som en etterfølger. Troen forandret hjertet mitt før jeg selv forsto det.

Barnet som kom tilbake

Den dypeste opplevelsen i konverteringen var ikke en teologisk innsikt, men følelsen av at noe gammelt og dyrbart var gjenopprettet.

– Jeg var et veldig lykkelig barn. Lærerne kalte meg solstråla. Så mistet jeg alt det da jeg mistet troen. Jeg var så mørk i mange år. Nå kjenner jeg at lyset er tilbake. Det barnet i meg er blitt forent med meg igjen.

Ness: – Et lys i et mørkt verdensbilde

Podkastvert Ole Asbjørn Ness forteller at Louhibi og Bjarte Ystebø fikk ham til å se kristendommen på nytt.

– For meg var religion bare irrasjonalitet. Men det finnes en fundamental mørkhet i et rent nihilistisk verdensbilde, sier Ness.

Han beskriver hvordan han gradvis begynte å kjenne på en mening som ikke handlet om å prestere eller lykkes etter ytre mål.

– Jeg har nok hatt noe som ligner en frelsesopplevelse denne høsten. Ikke en dramatisk hendelse, men en ro. En følelse av at livet ikke bare er et CV-løp. Det ble et mysterium igjen.

Det mystiske viser seg også i noe annet han knapt kjenner igjen hos seg selv.

– Jeg har begynt å grine. Jeg griner stadig vekk. Jeg ser mennesker som mye vakrere enn jeg gjorde før.

For Ness handler kristendommen ikke om å dømme, men om å begynne med seg selv.

– Bare fiks deg selv. Ikke gå rundt og døm, sa Ystebø. Det traff meg. For meg er kristendommen nettopp dette: et lys som gjør oss i stand til å bli bedre mennesker enn vi egentlig er.

Et fellesskap og et kall

Louhibi opplever troen som en gave og en frihet, ikke et sett med påbud.

– I islam skulle gjerningene mine veies. Jeg visste ikke om jeg kom til himmelen. I kristendommen er nåden en gave. Troen er nok til å forandre deg innenfra og ut.

Hun merker også at troen har gitt henne et kall: å spre lys, slik hun mener alle kristne er kalt til.

– Vi er verdens lys. Det står i Bibelen. Når man ser mennesker som blomster, ikke verktøy, blir verden vakker igjen.

At hun har blitt en offentlig stemme for tro, tar hun ikke lett på.

– Jeg føler meg ydmyk. Men hvis historien min kan hjelpe noen å finne mening, så er det en ære.