Verdensordenen er under press, men alternativet er langt verre. Det er hovedbudskapet fra statssekretær i Utenriksdepartementet Andreas Motzfeldt Kravik, som i en lengre samtale med Ole Asbjørn Ness forsvarer folkeretten og de internasjonale institusjonene – også i en tid der stadig flere hevder at vi allerede er tilbake i maktpolitikkens jungel.
Utgangspunktet for diskusjonen er en grunnleggende uenighet om hvordan verden faktisk fungerer. På den ene siden står oppfatningen om at den regelbaserte verdensordenen i realiteten alltid har vært den mektiges rett – og at USA nå trekker støtten fordi systemet ikke lenger tjener amerikanske interesser. På den andre siden står Kraviks syn: At folkeretten, til tross for alvorlige brudd og økende press, fortsatt har reell normativ kraft.
– Når en stat angriper en annen stat, får det enorme konsekvenser og enorm oppmerksomhet. Det skyldes at dette er konsoliderte regler. Når de brytes, blir det lagt merke til, sier Kravik.
Folkeretten er ikke småstatens prosjekt
Kravik avviser forestillingen om at folkeretten er et idealistisk prosjekt drevet frem av små stater uten makt. Tvert imot er reglene et resultat av harde forhandlinger mellom stormakter, basert på deres egne interesser.
– Dette er ikke regler som har kommet ned fra oven. Det er ikke Norge og småstater som har laget dette systemet. Det er USA, Sovjetunionen, Kina, Japan og store europeiske og latinamerikanske stater som har forhandlet det frem, sier han.
Poenget, understreker Kravik, er at folkeretten nettopp har fungert fordi den har vært forenlig med stormaktenes egeninteresser. USA har skilt seg ut historisk, mener han, ved å definere sin makt på en annen måte enn tradisjonelle imperier – ikke gjennom faste interessesfærer, men gjennom et system som også andre kunne tjene på.
– Mye amerikansk utenrikspolitikk har vært verdibasert. Ikke alltid uten hykleri, men ofte med en grad av sannhet i seg, sier han.
Brudd betyr ikke at reglene er irrelevante
Et sentralt poeng i Kraviks resonnement er at hyppige regelbrudd ikke innebærer at reglene har mistet sin betydning. Han trekker en analogi til nasjonal rett.
– Det begås fyllekjøring, innbrudd og tyverier hele tiden. Veldig ofte får det ikke konsekvenser. Men ingen konkluderer med at vi derfor ikke har norsk lov, sier han.
Slik er det også internasjonalt, mener Kravik. De fleste stater etterlever fortsatt de grunnleggende prinsippene i folkeretten, og de som bryter dem, møter sanksjoner, isolasjon og tap av legitimitet.
– Mye av sanksjonsregimet og det internasjonale presset handler om sosialt stigma. Om hvordan stater blir oppfattet og behandlet av andre, sier han.
Alternativet: En farlig verden
Kraviks sterkeste advarsel gjelder hva som skjer dersom folkeretten erstattes av et system der stater selv definerer når maktbruk er legitim.
– Hvis vi får en verden der stater, basert på subjektive standarder, kan bruke makt mot andre stater, så vil grensene og systemene kollapse ganske raskt, sier han.
I et slikt scenario vil stormakter som Kina og Russland hevde sine interesser regionalt uten begrensninger. Resultatet, advarer Kravik, vil være en langt mer ustabil og farlig verden.
– Du vil få mer konflikt, mer migrasjon, større risiko for pandemier, biologiske våpen og terrorisme. Det er ikke en verden som er tryggere for noen, heller ikke for oss.
Han uttrykker samtidig undring over at mange som nasjonalt er sterke tilhengere av lov og orden, ikke ser behovet for tilsvarende prinsipper internasjonalt.
– For meg er det vanskelig å forstå hvordan man kan være opptatt av lov og orden hjemme, men mene at det ikke har noen relevans i internasjonal politikk, sier han.
Regler og interesser er ikke motsetninger
Et gjennomgående poeng hos Kravik er at det ikke finnes noen grunnleggende motsetning mellom nasjonale interesser og internasjonale regler. Tvert imot er poenget med etterkrigstidens orden nettopp å forene dem.
– Hele systemet etter andre verdenskrig bygger på en erkjennelse av at det kan være i min snevre interesse å ta meg til rette, men at det i et langsiktig perspektiv ikke er i min interesse å leve i et samfunn uten regler, sier han.
Forsøkene etter første verdenskrig feilet nettopp fordi man undervurderte realpolitikken, mener Kravik. Etter 1945 ble systemet mer robust, blant annet gjennom sikkerhetsrådets vetorett og ved å få stormaktene med.
– Det systemet har stort sett holdt, sier han.
Under press – men ikke forlatt
Kravik erkjenner fullt ut at den regelbaserte ordenen er under sterkt press, særlig i lys av utviklingen i USA og økende stormaktsrivalisering. Men han avviser at Norge derfor bør legge alle egg i realpolitikkens kurv.
– Vi er ikke naive. Det er derfor vi styrker forsvaret vårt, bruker rundt 3,5 prosent av BNP på forsvar og styrker våre sikkerhetspolitiske allianser, sier han.
Folkeretten er én pilar i norsk utenrikspolitikk, understreker han – men ikke den eneste. Nettopp derfor må den forsvares samtidig som andre virkemidler styrkes.
– Hvis jeg mente at verden ikke fungerer slik vi beskriver den, ville vi måttet legge om politikken. Men vi mener fortsatt at de fleste stater etterlever folkeretten, og at brudd får konsekvenser, sier Kravik.
Et bevisst valg
For Kravik handler støtten til folkeretten til syvende og sist om et bevisst valg av hvilken type verden Norge ønsker å leve i.
– Alternativet er ikke mer ærlighet eller mer realisme. Alternativet er en verden som er langt farligere, også for små stater som oss, sier han.
Derfor, mener han, er det avgjørende å holde fast ved prinsippene – nettopp i en tid der de er vanskeligst å forsvare.