Dette er en spalte i serien «Silje om livet».

I dag vil jeg snakke om noe som har gnagd meg lenge: Hvorfor jubler ikke norske feminister nå som deres søstre i Iran kjemper for å frigjøre seg fra et brutalt prestestyre?

Et regime der kvinner er juridisk underordnet mannen og hvor hun kun arver halvparten av hva menn gjør. I Iran er kvinners liv styrt av statlig håndhevede lover basert på en streng tolkning av islamsk rett (sharia), ofte referert til som «kjønnsapartheid» av menneskerettighetsorganisasjoner.

Vi bør alle stå skulder til skulder med disse modige kvinnene!

Først en kjapp oppsummering av hva som skjer i Iran. Siden september 2022 har kvinner ledet massive protester mot det undertrykkende regimet, trigget av dødsfallet til Mahsa Amini – en 22 år gammel kvinne som døde i moralpolitiets varetekt etter å ha blitt arrestert for å ikke dekke håret ordentlig.

Protestene har vokst til en bred bevegelse for frihet, der kvinner brenner hijabene sine offentlig og roper slagord som «Kvinne, liv, frihet». Til tross for brutal undertrykkelse – over 500 demonstranter drept, tusenvis arrestert, og rapporter om tortur og voldtekter i fengsler – fortsetter kampen. Selv i 2026 ser vi opptøyer og symbolske aksjoner, som kvinner som nekter å bruke hijab i offentligheten, til tross for risikoen for fengsel eller verre.

The women of Iran are taking off their hijabs in to protest against the islamic regime.

They want freedom.

People in the West should take note.pic.twitter.com/3rlEQIVLoy

— PeterSweden (@PeterSweden7) January 12, 2026

Disse kvinnene risikerer alt for grunnleggende rettigheter vi tar for gitt her hjemme. Tenk deg: Iranske kvinner har blitt mishandlet, voldtatt og drept bare fordi de ikke dekket til håret sitt. Mannens lyster blir kvinnens ansvar. De kan ikke engang gå i T-skjorte i sommervarmen uten fare for dødsstraff – en selvfølge for oss i Norge. Likevel har norske feminister vist en påfallende lavmælt holdning til dette. Ja, det har vært noe dekning i norske medier, men hvor er de store demonstrasjonene utenfor den iranske ambassaden? Hvor er de flammende innleggene i sosiale medier? Det er som om feminismen stopper ved Norges grenser.

Her kommer dobbeltmoralen inn, og den stikker dypt. Norske feminister virker å være mer opptatt av kvotering. En tellefeminisme som sørger for at halvparten er kvinner innen alle prestisjefulle jobber. Men når det gjelder ekte, livstruende undertrykkelse i andre land, er det nokså knyst. Er det fordi det ikke passer inn i det vestlige narrativet om mangfold og inkludering? Eller er det frykten for å bli stemplet som «islamofob» hvis man kritiserer et regime som bruker religion som verktøy for kontroll? Jeg har sett norske feminister marsjere for retten til å kle seg som man vil, men når iranske kvinner kjemper for det samme – frihet fra tvungen tildekking – er det plutselig ikke deres kamp? Kom igjen, det lukter hykleri lang vei. 

Ta for eksempel den norske debatten om hijab: Her hylles det ofte som et symbol på valgfrihet og kulturell identitet (som det kan være for noen), men i Iran er det et verktøy for undertrykkelse. Norske feminister har støttet kampanjer mot «hijab-forbud» i vesten, men tier om hvordan iranske kvinner tvinges til å bære det. Det er som om frihet bare gjelder når det er trendy. Hvor er den internasjonale solidariteten? Hvis norske feminister virkelig vil være globale søstre, burde de løfte stemmen nå – ikke vente til det blir en Netflix-serie.

Jeg støtter helhjertet kvinnene i Iran. Dere er helter som viser verden hva ekte mot er. Til norske feminister: La oss droppe dobbeltmoralen og stå sammen. Feminismen bør handle om alle kvinner, ikke bare de som passer inn i vår komfortsone.

Med varme og et lite spark,  

Silje