Norges verste mareritt er her

Avatar photo
Joakim Hove
Podkastvert, Refleksjonsrommet
Publisert 5. mars 2026 | 21:57

Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Vi er tatt med buksene nede. Vi er tatt med konspirasjonsteoretikernes mesterkonspirasjon, Jeffrey Epstein, og med de mest betrodde i samfunnet: Arbeiderpartieliten og kongehuset.

Vi har ikke bare vært der. Vi har bidratt. Vi har til og med arvet penger fra Jeffrey Epstein.

Og den norske eksporten vi var så stolte av, godheten, nestekjærligheten og fred, er ikke bare fått en skrape. Den er borte. Pulverisert. Forvandlet til røyk foran øynene på oss.

Det vi gjør som samfunn fra i dag, vil være beviset. Beviset for om vi i det hele tatt noen gang har hatt godhet. Eller om det hele bare har vært et hologram.

Det er hva som står på spill akkurat nå.

Spørsmålet er ikke lenger «om»

For spørsmålet er ikke lenger om det finnes nettverk mellom norsk maktelite og en av historiens mest beryktede overgripere. Det finnes opplysninger som reiser alvorlige spørsmål om hvordan norsk maktelite har forholdt seg til Epstein. Leiligheten på Frogner. Donasjoner og ikke minst arven fra Jeffrey til Terje Rød Larsen og hans rolle som fullmektig etter hans død.

Spørsmålet er hvorfor vi tier.

Dette er ikke en skandale som har kommet snikende uten varsel. Det har vært solide rykter i årevis. Det har vært varslere som har forsøkt å si ifra. Det har vært pekepinner, navn, forbindelser, alt som skal til for at en gravegruppe i en hvilken som helst annen redaksjon i verden ville satt i gang.

Men her? Stillhet.

Hvordan kan dette ikke ha kommet frem? Hvordan kan de mektigste mennene i landet ha hatt forbindelser til Epsteins nettverk, uten at noen i norsk presse har greid, eller villet, å nøste opp trådene?

Les også: Redaktørenes alvorlige journalistiske tabbe

Redaktørenes «Eyes Wide Shut»

Vi har betrodde, redaktørstyrte medier i dette landet. Redaktører som skal vite hva som er rett og galt. Redaktører som skal være vårt skjold mot desinformasjon, løgn og missinformasjon.

Jobben deres med å følge pengene. Jobben deres med å vise hva de blir brukt til. Jobben deres er å stille de vanskelige spørsmålene, spesielt når svarene er ubehagelige for dem som står dem nær. Den jobben er ikke gjort!

Men når pengene fra Epsteins nettverk har rent mot norske mottakere, når flyene har landet med norske navn på passasjerlistene, hvor var redaktørene da?

Var de opptatt med noe annet? Eller var dette rett og slett for nært? For venstreorientert? Et for godt vennskap med kildene til å grave?

For la oss være brutalt ærlige: Hvis dette hadde vært høyresiden, om det hadde vært FrP-topper som fløy med Epstein, om det var høyrenæringsliv som arvet penger, hadde stillheten vært like dyp? Eller ville overskriftene runget fra Tromsø til Kristiansand?

«Eyes wide shut». Øynene vidåpne, men likevel ser de ingenting. Som om de har sett seg blinde på sin egen rolle som portvoktere, og glemt at porten noen ganger må åpnes – selv om det slipper inn kald luft.

Les også: Slår alarm om desinformasjon og ekstremisme – peker på «redaktørstyrte medier» som avgjørende forsvarslinje (+)

Frykten som styrer redaksjonene

Hvorfor denne stillheten? Svaret er enkelt og ubehagelig: Frykt.

  • Frykt for å miste tilgang til mektige kilder i departementer og partilag.
  • Frykt for å tråkke feil i et land der alle kjenner alle.
  • Frykt for å bli kalt konspirasjonsteoretikere selv, når man endelig prøver å nøste i trådene som peker mot venstresiden.
  • Frykt for å oppdage at vennene man har, kollegene man respekterer, faktisk kan ha vært en del av noe mørkt.

Men når frykten styrer redaksjonene, hva er da forskjellen på oss og de landene vi pleide å se ned på? Hva gjenstår av den fjerde statsmakt hvis pressen velger å se den andre veien, akkurat når det gjelder?

Les også: Store mediekonsern tar majoriteten av pressestøtten: Utfordrer mangfoldet i norsk presse

Marerittet er her. Nå må vi velge.

Jeffrey Epstein er død. Men nettverkene lever. Pengene lever. Stillheten lever.

Og den eneste måten å våkne fra et mareritt på, er å åpne øynene. Å SE. Å ta innover oss det vi har vært en del av. Å innrømme at også vi, vårt lille, selvrettferdige land har mørke flekker som må graves fram, uansett hvor vondt det gjør.

Redaktørene bør våkne. Ikke i morgen. Ikke når det passer seg. Nå.

Ikke fordi vi ikke kan klare oss uten dem. Ikke fordi vi trenger deres velsignelse for å finne sannheten. Vi har allerede verden for våre fingre med internett og informasjonen som er der ute.

Men fordi de har en siste sjanse til å bevise at de er verdt noe. At yrket deres har en framtid. At det finnes en rolle for dørvoktere også i en tid da dørene har smuldret opp.

For dette handler ikke lenger bare om journalistikk. Det handler om integritet.

Integriteten til hver enkelt redaktør som sitter med informasjon de ikke vil se. Integriteten til hver journalist som kjenner ubehaget, men lar være å ringe den samtalen. Integriteten til et helt mediesystem som later som ingenting, mens mørket breder seg i stillheten.

For det vi gjør fra i dag, hver eneste redaksjon, hver eneste journalist, hver eneste leser som krever svar, det er beviset.

Ikke på om vi hadde godhet.

Men på om vi er villige til å skape den, på ordentlig, nå som det koster noe.

Og integritet, det er nettopp dette: Å gjøre det rette selv når det koster. Selv når det er ubehagelig. Selv når det er venner det går ut over.

Les også: Venstresidens medie-industrielle kompleks: Nå sier de høyt at de vil ta tilbake kontrollen

Spørsmålet henger i luften: Finnes den integriteten i norsk presse?

Svaret skrives akkurat nå, med deres ord eller uten. For vi er ikke lengre bundet av deres aviser, vi har verden for våre fingre med internett.

Dette handler ikke bare om enkeltsaker.

Det handler om hvordan makt fungerer i Norge i dag.

Vi trenger å undersøke makten selv. Jusprofessor Christoffer C. Eriksen har etterlyst dette, han har tatt til orde for en ny maktutredning. Norge har tidligere hatt brede uavhengige maktutredninger og i dag er det på tide med en ny maktutredning.

Når nettverkene blir tette nok, og frykten stor nok, trenger vi mer enn moralske appeller.

mest lest