Dette er en kommentar.
Lærere og skoleansatte står i en stadig tøffere hverdag, preget av mer uro, flere konflikter og høy belastning. Samtidig har vi foreldre i stor grad vendt blikket bort fra vårt eget ansvar for utviklingen vi nå ser i klasserommene.
Under pandemien var vi alle samlet om én ting: Lærere var ekstremt viktige for barna våre.
Vi var takknemlige for alt lærerne gjorde, for tilpasningene, for fleksibiliteten, for innsatsen og for det enorme presset de sto i, hver eneste dag. Samtidig møtte de barna våre med et smil. De tok imot oss foreldre med ro og velvilje, midt i en tid der ingen egentlig visste hva som var riktig.
Vi var også takknemlige for at lærere sto i tiltak som for mange av dem var både krevende og belastende. Tiltak som gikk direkte på deres arbeidsdag, trygghet og rolle.
For mange av oss ble det først tydelig hvor vanskelig lærerjobben faktisk er, da vi selv måtte ha hjemmeskole.
Da måtte vi følge opp oppgaver. Da måtte vi forklare fagstoffet. Da vi måtte sitte time etter time sammen med barna våre og virkelig kjenne hvordan skolehverdagen deres faktisk er. Og kanskje oppdaget flere av oss noe ubehagelig ærlig. Barna våre er ikke alltid de små englene vi trodde.
Når uroen i stua speiler uroen i klasserommet, er det lettere å forstå hva det betyr å ha ansvar for opptil 30 elever, når vi selv knapt klarer én, to eller tre. Den medfølelsen vi hadde da, har vi glemt nå.
Mer bråk
For nå hører vi stadig oftere at situasjonen i skolene er alvorlig. Det er vold i klasserommene. Det er utagering. Det er elever som i praksis gjør som de vil. Og det er foreldre som, bevisst eller ubevisst, har gitt fra seg foreldreansvaret når det gjelder skole.
Det vi kanskje ikke tenker over, er at dette ikke bare er følelser og frustrasjon, det er også dokumentert lokalt. En forvaltningsrevisjon av barneskolene i Bærum kommune viser at omfanget av vold og trusler mot ansatte har økt de siste årene, og at mange lærere og assistenter fortsatt ikke opplever arbeidsplassen som trygg.
Nasjonale tall peker i samme retning. Omtrent én av fire lærere i grunnskolen oppgir at de i løpet av et år har opplevd vold, trusler, mobbing eller trakassering på jobb.
Så hva skal egentlig til for at vi igjen tar lærernes situasjon på alvor?
Hva skal til for at vi som foreldre forstår alvoret i utviklingen vi nå ser, med vold mot lærere, eskalerende konflikter og et skolemiljø som blir stadig mer krevende? Og hva skal til for at vi faktisk tar lærernes side, også når det er ubehagelig?
Vi snakker mye om negativ sosial kontroll i skolen og utfordringer med innvandrerbarn. Det er viktig. Vi snakker også om at pandemien har satt dype spor hos mange barn. Det er riktig. Men snakker vi nok om skjermbruk?
Snakker vi om at barna våre daglig eksponeres for impulser, språk, holdninger og innhold vi egentlig ikke ønsker at de skal formes av?
Mange lærere og fagmiljøer rapporterer om svakere konsentrasjon hos elever.
Vi vet også at mange barn daglig møter mobbing, trakassering, diskriminering og voldelig innhold gjennom sosiale medier.
Og vi foreldre er ikke invitert inn i Snapchat-gruppene. Vi ser ikke strømmen av innhold på TikTok. Vi har i realiteten svært begrenset innsyn i hva barna våre faktisk møter, hver eneste dag.
Vi har altså økt skjermbruk, flere rapporter om konsentrasjonsvansker, økt vold i skolen og økt diagnostisering. At flere får riktig diagnose er i utgangspunktet bra. Det er viktig at barn som strever, får hjelp.
Men tør vi samtidig stille et vanskelig og legitimt spørsmål? Hvor mange barn blir i dag forstått som syke, når det kanskje først og fremst er omgivelsene deres som er krevende?
Hvor mange får merkelapper for angst, depresjon eller ADHD, uten at vi samtidig tar et oppgjør med et miljø som stiller stadig større krav til selvregulering, stillesitting, konsentrasjon og sosial kompetanse?
Midt i alt dette sender vi barna våre til skolen, fulle av håp. Der møter de én, to eller tre svært slitne lærere. Lærere som ofte går rett hjem til egne barn etter endt arbeidsdag. Hvor ofte tenker vi på den psykiske belastningen disse lærerne faktisk står i?
Og hva gjør det med kvaliteten i skolen når dyktige lærere blir sykmeldt, slutter eller rett og slett ikke orker mer?
Hva gjør vi med assistentene, som ofte står i de mest krevende situasjonene, med de mest utagerende elevene, med minst støtte og lavest lønn?
Så er det en annen side av dette som vi foreldre ofte skyver unna. Jeg gikk for noen år siden forbi noen førsteklassinger. De lagde apelyder etter noen andre elever. Jeg stoppet og spurte hvorfor de gjorde det. Svaret gjorde meg mer urolig enn selve hendelsen. De sa at de hadde hørt at en far hadde sagt det samme på en fotballkamp.
Og da må vi tørre å stille et langt mer ubehagelig spørsmål enn om barn «bare gjentar». Hva skjer når vi sender barn til skolen med holdninger som kan gi andre barn skolevegring?
Når ord som «homo» brukes som skjellsord, noe som burde vært utdatert for lenge siden. Når n-ordet fortsatt brukes blant elever. Når rasistiske vitser går mellom barn og ungdom. Når det å se annerledes ut fortsatt behandles som et avvik, i et samfunn som liker å tro at vi er åpne, inkluderende og tolerante.
Da handler det ikke først og fremst om skolen. Da handler det om oss foreldre. Da må vi faktisk spørre oss selv om vi vet hvilke holdninger vi sender med barna våre inn i klasserommene.
For jeg er ikke sikker på om mine medforeldre forstår hva barna deres sier og gjør når de voksne ikke er i rommet.
Og kanskje er det mest ubehagelige spørsmålet av alle dette: Hva slags samfunn får vi når en generasjon barn lærer at voksne autoriteter ikke trenger å respekteres?
For det er disse barna som en dag skal møte oss igjen. I eldreomsorgen, helsevesenet og i arbeidslivet.
Spørsmålet er enkelt og alvorlig:
Hvilken omsorg, hvilket ansvar og hvilket menneskesyn møter vi da, hvis vi ikke lærer barna våre i dag å ta ansvar, vise respekt og stå i fellesskapet?
Det er på tide at vi igjen begynner å stå sammen med lærerne, ikke bare i kriser og unntakstilstander, og ikke bare når vi selv får kjenne på hvor krevende jobben deres er, men i hverdagen, i de vanskelige konfliktene, i grensesettingen og i det felles ansvaret vi som foreldre faktisk har for hvilke holdninger, verdier og handlinger barna våre tar med seg inn i klasserommet.
En kortere versjon av dette innlegget ble først publisert i Budstikka.