Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Da pendlersaken rammet Stortinget for ca. 10 år siden var reaksjonen innledningsvis preget av vantro, dette måtte være en misforståelse, våre folkevalgte ville aldri gjøre noe slikt bevisst. Nå er reaksjonen på dette og hint som skurrer i maktens korridorer at «Ja, er det ikke typisk? F… ta dem».
Det er skremmende hvor fort oppfatningene har endret seg og de som sitter i fokus gjør lurt i legge øret til bakken og lytte. Humoren rundt Makta har blitt mer «sovjetisk», svart og nådeløs på veldig kort tid, Hva betyr det i praksis?
Først og fremst betyr det at tilliten er blitt slitt og hos noen er den helt borte. Det er bekymringsfullt. Vi vet alle at det tar mye lenger tid å bygge opp tillit enn det tar å rive den ned. Tillits-svikten er et faresignal som ikke tåler å bli oversett. Jeg tror ikke vi er på kanten av noe stup ennå, men erosjonen er farlig i seg selv.
I forrige stortingsperiode røk sju statsråder ut av regjeringen og habilitet var ikke lenger et fremmedord for de fleste nordmenn. Samordningsfellen har vært oppe gjentatte ganger de siste 15 årene uten at styringspartiene klarer å rydde opp (men for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer gjelder den ikke!), NAV-ofrene venter og venter, Nordsjødykkerne like så. Politiet henlegger saker mens ofrene må se på at tjuveraddene sykler eller kjører rundt i tyvegodset, kommunene sliter økonomisk mens Jonas og Espen lemper ut milliarder hver gang de er på tur UTEN-lands.
Luftslottet «det grønne skiftet» er noe store deler av befolkningen er skeptisk til (hvorfor bruke milliarder på å flytte utslippene utenfor Norges grenser? Det betyr vitterlig ingenting for kloden!), mens tilhengerne med noe nær religiøs fanatisme og mikrofonmonopol vil stoppe oljeutvinningen og letingen helt. I disse dager hvor Hormuzstredet er stengt? Det nye regjeringskvartalet mangler tilfluktsrom. Tror de at neste gang det smeller i regjeringskvartalet så er det også fredag ettermiddag og fellesferie?
Listen er meget lang over hva som tærer på folks tålmodighet, tillit og tiltro.
Jagland, Juul, Rød-Larsen og Epstein er bare en nok en sak, men ganske så stor. Da var det godt at den sammenfalt med Høiby-saken og kronprinsessens trippelproblem slik at oppmerksomheten kunne flyttes litt rundt. Men så kom bensinprisene og matmomsen og grumset det til, og mens svenskene, helt uten oljepenger, kjapt tok skjeen i annen hånd, så ville vår regjering i beste fall utrede som de har for vane, i verste fall ingenting gjøre. Det blir ikke tillit av slik umusikalitet og mangel på handlekraft.
Hva gjør denne umusikaliteten med folk? Jeg tror den bidrar til å skape sinne hos noen, apati hos andre, og ikke minst at den presser stemmekveget ut på fløyene. Styringspartiene i sentrum som har vært ganske så illiberale i årevis (mikrofonstativet er vårt, og hvis du ikke innordner deg så skal du miste jobben, våre eksperter sier at.., og fagfolk med avvikende syn, f.eks. i Debatten på TV blir avbrutt og deretter fullstendig oversett) Samfunnsdebatten sliter allerede, folk er faktisk redde for å si høyt hva de egentlig mener, i Norge i 2026 (!!), og den svarte humoren er på fremmarsj. Det ER alvorlig.
Jeg ser til min forferdelse at Støre har lyst å fortsette etter 2029. Med andre ord han er akkurat som Erna Solberg som burde ha gått på dagen etter valgnederlaget i 2021. Støre mister ingenting av sin pensjon dersom han jobber etter fylte 67 år. Hvis han gjorde det, ville han kanskje endret syn på tanken om å fortsette? Men ingen pensjonsfelle gjelder for ham. Mens titusener av offentlige pensjonister har fått sine innbetalinger beslaglagt.
Finansministeren savner dekning på budsjettet etter at avgiftene på drivstoff er redusert. Det er et ytterst lite problem. Det er bare å beslaglegge passene til statsministeren og utenriksministeren, så er de utgiftene dekket inn på få uker.
Litt mer edruelighet mht. bistand, flyktningeinntak og grønt skifte vil gjøre underverker for kommune-økonomien. Og antakelig også ha en positiv innvirkning på den generelle tilliten til våre folkevalgte. Hva Fanden nøler I efter?