President Donald Trump ga grønt lys til angrep på Iran etter en serie møter der israelske myndigheter presenterte et optimistisk krigsscenario – samtidig som amerikansk etterretning avviste sentrale deler av planen som urealistiske.
En omfattende gjennomgang fra The New York Times viser angivelig hvordan beslutningen ble tatt, og hvordan advarslene fra egne rådgivere til slutt ikke stoppet presidenten.
Israel la fram et optimistisk krigsscenario
Under et møte i Det hvite hus 11. februar presenterte Israels statsminister Benjamin Netanyahu det som ble fremstilt som en historisk mulighet. Med seg på storskjerm bak seg hadde Netanyahu Mossad-sjed David Barnea samt flere militære offiserer.
Blant alternativene som ble presentert, var mulige ledere som kunne overta dersom det iranske prestestyret falt. En av dem som ble trukket frem, var Reza Pahlavi, sønn av Irans siste sjah.
Artikkelen fortsetter.
Videre viste israelsk etterretning til at det lå an til nye protestbølger inne i Iran. Med støtte fra israelske operasjoner som kunne bidra til å piske opp uro og opprør, ble det argumentert for at en intensiv bombekampanje kunne skape et momentum som gjorde det mulig for opposisjonen å styrte regimet. I tillegg ble det pekt på at kurdiske styrker fra Irak potensielt kunne krysse grensen og åpne en ny front i nordvest, noe som ytterligere ville binde opp regimets militære ressurser og fremskynde et sammenbrudd.
Netanyahu og hans medarbeidere tegnet ifølge NYT et bilde av en operasjon med svært gode utsikter. De hevdet at Irans ballistiske missilkapasitet kunne slås ut i løpet av få uker, og at regimet ville bli så svekket at det verken kunne true skipsfarten gjennom Hormuzstredet eller gjennomføre angrep mot amerikanske mål i regionen i noe særlig omfang.
Netanyahu fremførte budskapet i en rolig og selvsikker tone, og det så ut til å gjøre inntrykk på den viktigste tilhøreren i rommet, skrver avisen.
– Det høres bra ut for meg, sa Trump angivelig til Netanyahu.
For Netanyahu ble dette tolket som et tydelig signal om at USA sannsynligvis ville stille seg bak en felles militær operasjon.
CIA: – «Farcical» og «bullshit»
Dagen etter la amerikansk etterretning frem sin vurdering for Trump. Den var langt mer skeptisk.
CIA-direktør John Ratcliffe gikk gjennom de israelske planene punkt for punkt: å drepe Irans øverste leder, svekke landets militære kapasitet, utløse et folkelig opprør og oppnå regimeskifte.
Han mente overdrivelser var «standard» israelsk prosedyre.
De to første målene ble vurdert som gjennomførbare.
Men resten ble avvist.
– Farsepreget, sa Ratcliffe
Utenriksminister Marco Rubio var enda klarere:
– Med andre ord: Ren bullshit.
Amerikanske analytikere mente forestillingen om et spontant opprør og et raskt regimeskifte var løsrevet fra virkeligheten. Muligheten for at kurdiske styrker skulle invadere Iran ble også vurdert som urealistisk.
Ratcliffe understreket at regimeendring ikke kunne anses som et oppnåelig mål, selv om det ikke kunne utelukkes som en konsekvens av krig.
Generalenes advarsel: – De overselger
Også militære rådgivere uttrykte skepsis til den israelske fremstillingen.
General Dan Caine, leder for USAs forsvarssjefskomité, sa:
– Dette er standard prosedyre for israelerne. De overselger, og planene deres er ikke alltid godt utviklet.
Han la til:
– De vet at de trenger oss, og derfor selger de det hardt.
Samtidig advarte han om betydelige risikoer, blant annet at en krig ville tømme amerikanske våpenlagre og gjøre det vanskelig å beskytte egne interesser i regionen.
Han pekte også på faren for at Iran kunne forsøke å blokkere Hormuzstredet.
Trump: Regimeskifte er «deres problem»
Til tross for advarslene var ikke presidenten overbevist om at innvendingene var avgjørende.
– Regimeskifte … det er deres problem.
Det var uklart om han siktet til israelerne eller iranerne selv, skriver NYT. Men signalet var tydelig: beslutningen om krig ville ikke avhenge av om regimeskifte var realistisk.
Trump fokuserte i stedet på de målene etterretningen mente var oppnåelige: å eliminere iranske ledere og svekke landets militære kapasitet.
Han viste også en tydelig tro på at konflikten ville bli kortvarig.
Intern splittelse i Trump-leiren
Det var betydelig uenighet internt i administrasjonen.
Visepresident JD Vance var den tydeligste motstanderen av en krig.
– Dette er en dårlig idé.
Han hadde tidligere advart om at en konflikt med Iran ville være en enorm ressursbruk og svært kostbar.
Under det avgjørende møtet gjorde han det klart at han fortsatt var imot, men sa samtidig:
– Hvis du vil gjøre det, vil jeg støtte deg.
Utenriksminister Rubio var mer ambivalent og foretrakk å fortsette med press og forhandlinger fremfor full krig, men forsøkte ikke å stoppe beslutningen.
Forsvarsminister Pete Hegseth var derimot en tydelig tilhenger av militær aksjon.
Til slutt var det ingen som utfordret presidentens vurdering direkte, skriver NYT.
Troen på en rask krig
Trump fremsto gjennom prosessen som overbevist om at krigen ville bli kort og effektiv.
Han avfeide risikoen for at Iran kunne eskalere konflikten, blant annet ved å blokkere Hormuzstredet.
Denne optimismen ble forsterket av Israels vurderinger, som beskrev situasjonen som en unik mulighet til å slå til.
Den endelige beslutningen
Den 26. februar samlet Trump sine nærmeste rådgivere i Situasjonsrommet for en siste gjennomgang.
Alle kjente hverandres standpunkter.
Til slutt tok presidenten ordet.
– Jeg mener vi må gjøre det.
Han begrunnet beslutningen med behovet for å hindre Iran i å utvikle atomvåpen og å stanse landets evne til å angripe Israel og andre mål i regionen.
Dagen etter, om bord på Air Force One, ga han den endelige ordren:
– Operasjon Epic Fury er godkjent. Ingen avbrudd. Lykke til.