Dette er en kommentar.
Arbeiderpartiet har alltid ment at det vet bedre enn folk selv. Staten, med alle sine byråkrater og «eksperter», skal ta ansvaret for oppdragelse, holdninger og det gode liv. Og når fristelsene blir for store for individet, må staten gripe inn og fjerne dem.
Straff virker – og er bra, mener de.
Det siste tilskuddet på formynderstatens liste er å hindre tenåringer tilgang til sosiale medier frem til de er 16 år. Det skal bli forbudt i Norge. Slik lyder regjeringens forslag, som de håper å få Stortinget med på i år.
I dag er aldersgrensen 13 år, slik teknologiselskapene selv har satt den. Men håndhevelsen er svak.
For min del håper jeg min yngste datter slipper å bli rammet av forbudet. Hun er 13 år nå og har brukt sosiale medier – som etter forslaget skal bli forbudt – i flere år. Har hun tatt skade av det?
Med tilgang til synspunkter, informasjon og desinformasjon har hun – og den tre år eldre søsteren – utviklet et perspektiv og en kritisk sans overfor autoriteter som jeg tviler på var mulig tidligere, da skolen og foreldrene i langt større grad var de eneste informasjonskildene.
Mine barn er rett og slett godt informert om det som skjer i samfunnet og i verden. De har meninger – som jeg ikke alltid er enig i – og synspunkter om det meste. At de også utsettes for mye sprøyt, betyr ikke at alt går rett inn, slik Ap-regjeringen og ulike statlige tiltak mot «desinformasjon» synes å legge til grunn.
Barn og ungdom har kritisk sans, og de mange inntrykkene de utsettes for, kan bidra til å skjerpe denne evnen. I det minste for de fleste.
Det betyr ikke at sosiale medier ikke brukes til skadelig virksomhet. Ja, det foregår rekruttering til kriminalitet. Ja, ungdom får tilbud om å kjøpe rusmidler. Ja, voksne rovdyr utnytter barn seksuelt gjennom disse kanalene.
Men dette er ikke det dominerende bildet. Slik utnyttelse fantes også før mobiltelefonene ble allemannseie. Vi kan ikke forby alt som har et potensielt skadepotensial – særlig når det gjelder et mindretall av brukerne.
Vi voksne kan beklage oss, sammen med ulike psykologer, over at barna henger over skjermene store deler av døgnet. Vi kan mene at de heller burde lese bøker, spille fotball på løkka eller spille brettspill med venner. Men for de aller fleste fungerer sosiale medier som møteplasser. Barna «leker» også der. De utvikler sosiale ferdigheter tilpasset den virkeligheten de faktisk skal leve i.
Muligens er det en sammenheng mellom sosiale medier og sinnstilstander som depresjon. Men teknologien lar seg ikke putte tilbake i tuben.
Da er det bedre at barna får øve seg og bli kompetente i en tidlig alder.
De fleste foreldre har stått i diskusjonen om når barna skal få tilgang til TikTok, Snapchat og lignende. Presset begynner gjerne allerede i 10–11-årsalderen. Etter min erfaring er det få foreldre som faktisk holder igjen til 13 år.
Har vi dermed fått mer skadde og hjelpeløse barn? Neppe noe som et forbud vil bøte på i det minste. Det vil alltid være noen som faller utenfor, av ulike grunner – slik har det vært til alle tider.
Hvis regjeringen får det som den vil, skal det innføres inngripende kontrollmekanismer og ID-krav som pålegger teknologiselskapene å sikre at ungdom er 16 år før de får tilgang til noe som i praksis lenge har vært tilgjengelig fra 10–11-årsalderen.
Det er rett og slett meningsløst.
Foreldre som deler Arbeiderpartiets syn, får heller ta den kampen med sine egne barn, i stedet for å pålegge oss andre å hindre våre barn i å få tilgang til noe vi mener de bør lære seg å håndtere som en del av en moderne oppdragelse i et teknologidrevet samfunn.
Det er å håpe at Stortinget setter foten ned for dette forslaget.