Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Forleden dag så jeg Jon Helgheim i podkastsamtale med Ole Asbjørn Ness. Jeg må si meg enig med ham om voldsangrepet i Bergen, og jeg ser heller ingenting galt i innlegget han delte på sosiale medier, men jeg satt igjen med to ting.
For det første kritiserte Helgheim «boller og brus»-strategien overfor ungdomskriminelle. Denne strategien ble innført i 2014 med støtte fra et enstemmig Storting, inkludert Fremskrittspartiet. Når FrP i dag er en av de sterkeste kritikerne av utviklingen i ungdomskriminaliteten, er det derfor relevant å minne om at partiet selv var med på å vedta den politikken de kritiserer.
For det andre virker det som Helgheim tror at problemet i stor grad vil løse seg ved å innføre strengere straff for ungdomskriminelle. Jeg mener det er mer komplisert enn som så.
Selv om strengere straff er nødvendig, vil effekten være begrenset så lenge politiet er preget av en sterk identitetspolitisk tankegang. På Politihøgskolen har studentene i flere år blitt undervist i begreper som interseksjonalitet og hvite privilegier. Dette startet i videreutdanningen i kulturforståelse og mangfold, og har de siste årene blitt innlemmet i bachelorutdanningen.
Denne tilnærmingen legger vekt på at samfunnet skal forstås gjennom en linse av undertrykkere og undertrykte, der identitetskategorier som etnisitet, kjønn, seksualitet og «hvithet» spiller en sentral rolle i analysen av sosiale forhold.
FrP har selv bidratt til å legge grunnlaget for denne type tenkning. I 2017 stemte partiet, sammen med Høyre og Venstre, for den nye likestillings- og diskrimineringsloven som eksplisitt skal «tilrettelegge for kvinner og minoriteter» på alle samfunnsområder – inkludert politi og rettsvesen. Dette reiser spørsmål om hvordan lovverket forholder seg til ulike grupper.
Les også: Vikersund: «Drep hvite» tagget på kirke
Slike lovverk og tankemønstre vil påvirke politiets praktiske arbeid. Et eksempel er politiets håndtering av taggingene «Drep hvite» og «Drep nordmenn» på kirker i Vikersund og Eidsvoll. Disse ytringene ble behandlet som ordinært hærverk, ikke etter strl. §§ 185 (Hatefulle ytringer) og 264 (Grove trusler). Dette reiser spørsmål om hvorvidt identitetspolitiske vurderinger påvirker hvilke ytringer som blir definert som straffbare.
Internasjonalt ser vi lignende mønstre. I Storbritannia har politiets prioriteringer blitt kritisert for å ha oversett systematiske overgrep mot britiske jentebarn begått av muslimske gjenger (grooming gangs). Et annet eksempel er drapet på 18 år gamle Henry Nowak i desember 2025, der politiet la den døende gutten i håndjern etter en falsk anklage om rasisme fra gjerningsmannen. I Tyskland har vi sett saker der voldtektsmenn med flyktningbakgrunn slipper unna, mens de som kaller de samme voldtektsmennene for griser, dømmes.
Disse eksemplene viser hvordan en identitetspolitisk virkelighetsforståelse påvirker hvordan politiet og rettsvesenet forholder seg til prinsippet om likhet for loven.
Jeg mener derfor at vi ikke løser utfordringene med ungdomskriminalitet kun ved å skjerpe straffenivået. Vi trenger også en åpen og kritisk debatt om hvilke verdier og perspektiver som preger utdanningen og kulturen i politiet og andre institusjoner.