Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.
Et flertall mener journalister lar seg påvirke av egne politiske standpunkter. Det ville vært mindre alvorlig dersom journaliststanden speilet befolkningen. Det gjør den ikke.
Fritt Ord-rapporten «Uro under en stabil overflate? Befolkningens syn på ytrings- og informasjonsfrihet 2025» viser at et flertall av nordmenn mener journalister farges av egne meninger og favoriserer meningsfeller. Samtidig viser Medieundersøkelsen 2026 at journaliststanden er langt rødere og grønnere enn befolkningen.
Dersom journalister påvirkes av egne verdier – og bransjen samtidig er politisk ensidig – betyr det at hele offentligheten får en slagside. De samme miljøene får definere hva som er normalt, ekstremt, viktig, uinteressant, troverdig og suspekt.
Et ignorert gap mellom folk og media
Norske medier omtaler gjerne seg selv som en maktkritisk samfunnsinstitusjon. Som forvaltere av sannhet, opplysning og demokratisk ansvar. Pressen skal kontrollere makten, opplyse borgerne og skille sant fra usant.
Men stadig flere opplever at mediene ikke bare informerer, men korrigerer. At de ikke bare rapporterer, men konstruerer. At de ikke bare stiller spørsmål, men setter moralske grenser. At de ikke bare dekker politikken, men opptrer som politiske og moralske portvoktere for hvilke verdier som skal regnes som akseptable i offentligheten.
En klasse av kommentatorer, journalister og redaktører som ikke bare forteller folk hva som skjer, men også hvilke holdninger som er anstendige, hvilke bekymringer som er legitime, og hvilke velgergrupper som bør mistenkeliggjøres.
Fredrik Græsvik satte ord på synet med sitatet «Journalister har generelt høyere grad av forståelse for hvordan samfunnet fungerer enn folkedypet, fordi mange av oss har studert samfunnet mens andre gikk livets harde skole. Folkedypet burde kanskje stemme mer i takt med journalister».
Det var en uvanlig tydelig formulering av at journalistikken ikke bare skal beskrive samfunnet, men også oppdra det. Og at deres politiske preferanser var de korrekte verdiene.
Det er i dette lyset Fritt Ord-tallene bør leses. Undersøkelsen, som ble publisert mandag, viser at 56 prosent av befolkningen i svært eller ganske stor grad tror norske journalister som jobber i redaktørstyrte medier lar seg påvirke av sitt politiske standpunkt. 52 prosent mener journalistene favoriserer kilder som mener det samme som dem selv.
Til tross for en økning fra 2020, er det fortsatt bare 41 prosent som mener norske medier dekker hele bredden av politiske meninger i samfunnet. Mange mener ikke bare at journalistene påvirkes av egne standpunkter, men også at mediene ikke fullt ut dekker bredden av politiske perspektiver.
Fritt Ord-tallene får imidlertid større betydning og en ubehagelig konklusjon når de ses i sammenheng med den ferske Medieundersøkelsen 2026, som viser at journaliststanden politisk skiller seg betydelig fra befolkningen.
Mediebransjen domineres av venstresideperspektiver, mens den systemkritiske høyresiden ikke bare er underrepresentert, men gjøres til selve målskiven – og der befolkningen mener denne skjevheten påvirker journalistikken.
Les også: Mediene er grønnere, rødere og mer urbane enn folket: Hva er konsekvensene?
Mer enn to av tre journalister stemmer rødgrønt
Ifølge Medieundersøkelsen 2026 plasserer 54 prosent av NJ-organiserte journalister seg til venstre politisk. 19 prosent plasserer seg i midten, mens 19 prosent plasserer seg til høyre. 7 prosent har ikke svart.
Partitallene viser imidlertid mer dramatiske forskjeller.
Arbeiderpartiet får 31,3 prosent blant journalister, MDG 15,0 prosent, Rødt 13,8 prosent og SV 10,0 prosent. Til sammen får Ap, SV, Rødt og MDG 70,1 prosent blant journalistene – uten å inkludere Senterpartiets 2,5 prosent.
I et iNyheter-beregnet befolkningssnitt fra samme periode får de samme fire partiene 39,3 prosent. Det er en forskjell på over 30 prosentpoeng.
Forskjellen mellom media og befolkningen er særlig tydelig for Fremskrittspartiet. Partiet får bare 5,0 prosent blant journalister, mot 27,7 prosent i det vektede befolkningssnittet. Det betyr at Frp er rundt 5,5 ganger større blant velgerne generelt enn i journaliststanden.
Høyre får 12,5 prosent blant journalister, mot 17,4 prosent i befolkningen. Venstre går motsatt vei, med 8,8 prosent blant journalister mot 4,0 prosent i befolkningen.
Dette er likevel ikke bare et spørsmål om høyre mot venstre. Det mest interessante avviket handler om klima, verdipolitikk og urbane, progressive prioriteringer – altså en akse der høy tillit til institusjoner, internasjonale løsninger, klimapolitikk og sosialliberale verdier ofte står mot mer systemkritiske, nasjonalkonservative og anti-etablissement-orienterte velgere.
Aksen skiller på systemkritisk vs. elitistisk og tillitstro til styresmakter.
Legger man sammen MDG, SV og Venstre, får denne grønne, progressive og institusjonstroe aksen oppslutning på 33,8 prosent blant journalister. I befolkningen får de samme tre partiene 13,9 prosent. Så kan man legge på styringspartiet AP for å understreke poenget.
Tallene tyder dermed på at journaliststanden ikke bare er mer venstreorientert enn befolkningen. Den er også langt mer urban, grønn og progressiv – verdier som står i direkte konflikt med den mer systemkritiske høyresiden.
FrP er nesten borte. Senterpartiet er også svakt representert. Kategorien «Andre» står dessuten på 0 blant journalister, mot 2,9 prosent i befolkningen. I dagens politiske landskap rommer disse velgersegmentene bevegelser som i ulik grad representerer systemkritiske, nasjonalkonservative, populistiske, desentraliserte eller anti-etablissement-orienterte velgere.
Når de grønne, urbane og progressive perspektivene er så sterke i journaliststanden, mens den systemkritiske høyresiden står så svakt, blir også medienes intuitive forståelse av politiske konflikter skjev.
Dette kan bidra til å forklare hvorfor klima, identitet, mangfold, aktivisme og verdipolitiske skiller ofte får en annen tyngde i mediene enn de gjør blant befolkningen ellers.
Les også: Mediehus med underskudd mottar millioner fra staten – samtidig øker lønninger (+)
Der mediene står fjernest, oppleves ytringsrommet trangest
Fritt Ord-rapporten peker også på en klar sammenheng mellom opplevelsen av et begrenset ytringsrom og mistillit til journalisters uavhengighet.
Blant dem som er helt enige i at politisk korrekthet er et stort problem i Norge, mener 86 prosent at journalister lar seg påvirke av sitt politiske standpunkt.
44 prosent av befolkningen mener politisk korrekthet er et stort problem i Norge.
26 prosent mener det politiske klimaet i Norge gjør det vanskelig for dem å si hva de mener.
Et stort flertall, 68 prosent, mener at man i dagens samfunn fort blir stemplet som en dårlig person dersom man har upopulære meninger.
Rapporten peker også på at opplevelsen av begrenset ytringsrom ikke bare handler om ett enkelt tema. I 2020 var negative vurderinger særlig knyttet til innvandring og klimatiltak. I 2025 henger opplevelsen av begrenset ytringsrom også sterkere sammen med kristenkonservative verdier og høyreorientering i økonomisk politikk.
Det betyr at flere av konfliktlinjene som ligger lengst fra den urbane, grønne og progressive journaliststanden, også er konfliktlinjene der mange opplever ytringsrommet som trangest.
Skepsisen til journalisters uavhengighet følger det samme mønsteret.
Den er størst blant Frp-velgere, KrF-velgere og velgere til partier utenfor Stortinget. Blant Andre-partiene mener 87 prosent at journalister lar seg påvirke av sitt politiske standpunkt. Tilsvarende andel er 75 prosent blant Frp-velgere og 70 prosent blant KrF-velgere.
På venstresiden er skepsisen lavere. Blant MDG-velgere mener 35 prosent at journalister lar seg påvirke av politisk standpunkt. Blant Rødt-velgere er andelen 52 prosent.
Det vil si at venstresiden som selv dominerer mediebildet også er dem som i minst grad mener journalister lar seg påvirke av egne politiske preferanser.
For velgergruppene som ligger nærmest journaliststandens egne politiske og kulturelle tyngdepunkt, kan medienes perspektiver fremstå som nøytrale nettopp fordi de ofte sammenfaller med deres egne. Der mediene ser ansvarlighet, opplysning og anstendighet, kan derimot den systemkritiske høyresiden på motsatt vis oppleve moralisering, mistenkeliggjøring og politisk portvokteri.
Les også: Når staten skal velge sine kritikere: Mediebransjen vil inn i totalforsvaret
Systemkritikken er nær fraværende i norske medier
Dersom journalister, bevisst eller ubevisst påvirkes av egne verdier, miljøer og politiske preferanser i hvilke saker som prioriteres, hvilke vinklinger som velges og hvilke perspektiver som fremheves, kan tallene bidra til å forklare hvorfor deler av høyresiden opplever avstand til norske medier.
Når et flertall av befolkningen mener journalister lar seg påvirke politisk, og journaliststanden samtidig viser seg å være langt rødere, grønnere og mer progressiv enn befolkningen, bør ikke svaret være å avfeie kritikken.
Når media omtaler seg selv som en maktkritisk institusjon, med et særlig ansvar for å stille spørsmål ved styresmakter, etablerte sannheter og politiske eliter, men samtidig er grovt underrepresentert blant de mest systemkritiske velgergruppene, bør mediene spørre seg hvordan dette påvirker bransjen.
Når det er et særlig tydelig avvik i representasjon ved skillelinjen mellom systemkritiske høyrevelgere og tillitstro partier, med et pressekorps som er politisk langt mer på linje med maktens verdier enn med dem som utfordrer den, bør man spørre seg om pressen faktisk holder makten i sjakk.
Medienes problem er ikke bare «tillit». Det er representativitet, blindsoner og definisjonsmakt.
Vi har nå håndfaste tall som indikerer at en majoritet av befolkningen deler disse bekymringene. Om inntrykket er feil eller overdrevet, påvirker ikke det konklusjonen: Mediene må slutte å opptre som om sannheten skapes i redaksjonsmøter, og at folket må oppdras til å akseptere den.
Journalister skal ikke være offentlighetens overdommere og moralens portvoktere. I et fritt demokrati formes ikke en felles virkelighetsforståelse av en snever elite, men gjennom åpen og rasjonell meningsdanning i en kritisk befolkning. Perspektiver må utfordres, brytes og prøves i møte med mennesker som tenker selv.
Les også: Venstresidens medie-industrielle kompleks: Nå sier de høyt at de vil ta tilbake kontrollen