Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Det er ikke ofte et enkelt Facebook-bilde sier mer om norsk integrering enn hundre politiske taler, offentlige utredninger og seminarer om mangfold.
Likevel var det vanskelig å ikke stoppe opp da Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Kamzy Gunaratnam nylig publiserte et AI-generert bilde av seg selv som vikingdronning under slagordet «Alt for Norge». Bildet var ment som et heiarop til herrelandslaget under fotball-VM, og Kamzy understreket selv at det bare var litt moro. Det er det ingen grunn til å betvile. Likevel reiser bildet noen spørsmål som er langt mer interessante enn fotball.
Kamzy Gunaratnam er ikke en hvilken som helst politiker. Hun er født på Sri Lanka, kom til Norge som barn og har gjennom mange år vært en av Arbeiderpartiets mest synlige stemmer i spørsmål om innvandring, integrering, inkludering og kampen mot diskriminering. For mange representerer hun selve fortellingen om vellykket flykningen-integrering. Nettopp derfor blir det interessant å spørre hvorfor hun valgte å fremstille seg selv som viking.
Hvorfor ikke med symboler fra Sri Lanka? Hvorfor ikke med tamilske kulturuttrykk? Hvorfor ikke med et budskap om mangfold og flerkultur? Hvorfor er det vikingen som blir symbolet når hennes begeistringen for Norge skal uttrykkes?
Svaret er sannsynligvis enklere enn mange ønsker å innrømme. Vikingen er kanskje det sterkeste symbolet vi har på norsk historie og norsk identitet. Han representerer fortellingen om landet, kulturen og folket som eksisterte lenge før moderne politiske partier, lenge før innvandringsdebatter og lenge før begreper som inkludering og mangfold ble en del av det politiske vokabularet.
Når Kamzy plasserer seg selv i denne fortellingen, gjør hun samtidig noe annet. Hun signaliserer at denne historien også er hennes historie. Hun signaliserer at disse symbolene også er hennes symboler. Hun signaliserer at Norge ikke bare er landet hun bor i, men landet hun identifiserer seg med.
Det er her bildet blir veldig interessant, fordi det står i en viss kontrast til mye av Kamzy sin egen politiske retorikk. En retorikk som har dominert integreringsdebatten de siste tiårene. I årevis har hun og andre norske politikere fortalt oss at integrering ikke handler om kulturell assimilering. Innvandrere skal ikke bli norske, har vi fått høre. De skal beholde sin egen kultur, sine egne tradisjoner og sin egen identitet samtidig som de deltar i det norske samfunnet. Norge skal være et flerkulturelt prosjekt hvor ulike kulturer lever side om side uten at noen forventes å tilpasse seg mer enn andre.
Problemet er at virkeligheten ofte ser annerledes ut enn teorien. Når vi ser på mennesker som lykkes i Norge, er det sjelden de som holder størst avstand til det norske samfunnet som lykkes best. Det er de som lærer språket, deltar i arbeidslivet, bygger nettverk, engasjerer seg i lokalmiljøet og identifiserer seg med landet de bor i. De feirer nasjonaldagen. De heier på norske utøvere. De forholder seg til norske normer og tradisjoner. De blir gradvis en del av et eksisterende fellesskap. Som Kamzy.
Les også: Slakter viking-kritikk: – Det norrøne tilhører ikke nazistene
Det betyr ikke at de slutter å være seg selv. Det betyr heller ikke at de må fornekte sin egen bakgrunn. Men det betyr at de legger noe til sin identitet. De blir ikke bare tamiler, somaliere, pakistanere eller syrere som bor i Norge. De blir norske tamiler, norske somaliere, norske pakistanere og norske syrere. De gjør Norge til sitt land og det norske fellesskapet til sitt fellesskap. De blir til «vi».
Det er nettopp dette Kamzy Gunaratnam illustrerer gjennom sitt eget liv. Ingen har tvunget henne til å identifisere seg med norske symboler. Ingen har krevd at hun skal fremstille seg selv som viking. Ingen offentlig handlingsplan har pålagt henne å skrive «Alt for Norge». Dette er et valg hun har tatt helt frivillig. Og kanskje er det nettopp derfor bildet forteller mer om behovet for assimilering enn mange politiske dokumenter noen gang gjør.
Politikere blir ofte målt på om det er samsvar mellom liv og lære. Vi forventer at mennesker som forkynner bestemte verdier også lever etter dem. Derfor er det legitimt å spørre om ikke Kamzys eget liv i praksis forteller en annen historie enn mye av den politiske retorikken som omgir integreringsdebatten. For hvis hennes egen historie skal løftes frem som et eksempel på vellykket integrering, må vi også være ærlige om hva den historien faktisk består av.
Den består av mer enn toleranse og mangfold. Den består av tilpasning, identifikasjon og tilhørighet. Den består av at et flyktningbarn fra Sri Lanka etter hvert ser på Norges historie som sin egen historie og Norges symboler som sine egne symboler.
Les også: Vikingene kan ha kommet fra England og Tyskland (+)
Det er ikke et nederlag for mangfoldet. Det er tvert imot en av de største suksessene et samfunn kan oppnå. For et land fungerer bare når mennesker føler tilhørighet til det. Et fellesskap fungerer bare når mennesker ønsker å være en del av det. Derfor er det heller ingen grunn til å være redd for ordet assimilering dersom det brukes i denne betydningen. Ikke som tvang. Ikke som kulturell utslettelse. Men som en gradvis og frivillig identifikasjon med landet man har valgt å leve i.
Kanskje er det derfor Kamzys vikingbilde er mer interessant enn hun selv tenkte da hun la det ut. For bak vikingskipene, pelskappen og slagordet «Alt for Norge» ligger det et budskap som store deler av norsk politikk lenge har vært uvillig til å formulere. Nemlig at vellykket integrering ikke bare handler om at Norge skal akseptere innvandreren. Det handler også om at innvandreren aksepterer Norge.
Hvis ikke det er budskapet i bildet, er det i hvert fall vanskelig å forstå hvorfor en av Norges mest profilerte innvandringspolitikere valgte å fremstille seg selv som viking fremfor noe annet.
Les også: Rogalenske vikinger kan ha grunnlagt Irlands største vikingbosetning