Dette er en bokanmeldelse.
«Det er strengt tatt svært sjelden at én enkeltperson kan sies å «endre historiens gang», som det heter. Men det hender. Og denne personen trenger ikke være statsleder eller offentlig kjent. I noen tilfeller opererer vedkommende i skyggene.
Denne historien er basert på virkelige hendelser og personer, men er ellers fri diktning. De som vet, de vet.»
Slik lyder forordet til boken Operatørene. Den er skrevet av Eirik Wekre, som har en rekke thrillere på samvittigheten fra tidligere, med Ola Kaldager og Robert Mood oppgitt som medforfattere.
Dette er en knakende god norsk spionthriller. Den har russiske etterretningsoffiserer, sabotasje mot norsk infrastruktur, muldvarper, Svalbard, Balkan, skjulte operasjoner – og et norsk sikkerhetsapparat med alle sine egoer og drittsekker.
Men for meg er det et annet lag i boken som er enda mer interessant.
Gjennom hovedpersonen Bjørn Kval fortelles en bemerkelsesverdig virkelighetsnær historie om opprettelsen av den norske etterretningsavdelingen som ble kjent som E14. Bjørn Kval er fiksjon, og heller ikke E14 omtales under sitt virkelige navn – i boken kalles avdelingen Spesialseksjonen. Men det er ikke vanskelig å se at forbildet for Kval er Ola Kaldager, en av bokens forfattere.
Jeg arbeidet selv i Etterretningstjenesten fra 1999 til 2003. Jeg var ikke i E14, men arbeidet i en annen del av tjenesten og hadde kontakt med miljøet. Senere arbeidet jeg sammen med Ola Kaldager etter at vi begge hadde sluttet i Etterretningstjenesten.
Derfor leser jeg denne delen av Operatørene med litt andre øyne enn de fleste. Jeg er en av dem som «vet» – i det minste litt.
Ola Kaldager har i flere intervjuer tidligere fortalt noe om E14 og hva de drev med. Men jeg tror ikke det tidligere er skrevet særlig om hvordan avdelingen ble opprettet av folk som til da hadde stått utenfor E-tjenesten, hvordan den ble en slags «gjøkunge» i organisasjonen og til dels ble motarbeidet internt av miljøer bestående av «sivilister og teknikere» som i hovedsak hadde drevet med avlytting rettet mot Sovjetunionen.
Kaldager – fortalt gjennom karakteren Bjørn Kval – opprettet avdelingen fra bunnen av og krevde at den fysisk skulle plasseres utenfor E-tjenestens hovedkvarter på Lutvann. Det som i tillegg irriterte andre ledere i E-tjenesten, var at oppdragsgiverne og de som etterspurte etterretningen E14 leverte, kontaktet Kaldager direkte. Det gjaldt i hovedsak Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet.
Det startet så smått i 1993, utviklet seg gjennom ulike faser og toppet seg mot slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.
I 2005 fikk Kaldager regelrett sparken på dagen.
Også det omtales i boken. Jeg kjenner ikke alle detaljene om hva som faktisk skjedde, og Kaldagers exit er også et tema i romanen: Kval vet ikke helt hvem hans interne «fiender» er. Men det dreide seg om en maktkamp, og den egenrådige Kaldager – eller Kval – hadde tråkket folk på tærne.
Jeg tror mange av de rundt 140 personene som i løpet av E14s levetid var innom avdelingen, heller ikke vet nøyaktig hva som skjedde med Kaldager og hvorfor.
Han fikk forbud mot å kontakte sine tidligere ansatte, og avdelingen gikk i oppløsning. Mange av dem som hadde jobbet for ham, var nok heller ikke fullt ut klar over hvilke kamper Kaldager hadde måttet ta internt, hvor direkte han ofte arbeidet opp mot UD, og hvordan dette skapte gnisninger i E-tjenesten, der andre nok følte seg holdt utenfor.
Derfor tror jeg også Kaldager, som nå er blitt 79 år, har ønsket å etterlate seg et vitnesbyrd om denne unike epoken i norsk historie – og ikke minst i norsk etterretningshistorie.
At det skjer gjennom en thriller, gjør det ekstra spesielt. Men etter min mening også verdifullt.
«De som vet», vet i stor grad bare bruddstykker av det som skjedde. Slik er det – og slik skal det være – i en hemmelig tjeneste. Men for oss som visste litt fra før, vil en del brikker falle på plass ved å lese boken.
Med min bakgrunn er jeg ikke en typisk leser av Operatørene. Men det er en intelligent thriller med, etter min oppfatning, et plott og hendelser som holder seg innenfor en realistisk ramme.
Selv jeg, som sluttet å lese krim og thrillere for mer enn 35 år siden, raste gjennom boken.
En pensjonert operatør blir innhentet av fortiden
Thrilleren begynner for alvor sommeren 2025.
Bjørn Kval er blitt en mann over sytti og lever et tilsynelatende rolig pensjonistliv på Dyrøy i Troms. Kroppen er ikke lenger hva den var, men staheten og virketrangen er intakt.
Så dukker en bevæpnet mann opp på gården.
Kval blir overfalt, bundet og ført ned i kjelleren. Angriperen vil vite hvem som drepte Bajran Morina i Sarajevo i 1999.
Dermed blir den gamle operatøren på brutalt vis trukket tilbake til en verden han trodde han hadde forlatt.
Parallelt følger vi datteren Irene Linde, som har fått jobb som sikkerhetskoordinator ved Statsministerens kontor.
Forholdet mellom far og datter er anstrengt.
For mennesker fra det gamle etterretningsmiljøet er Bjørn Kval nærmest en legende. Irene ser ham annerledes. Da en tidligere kollega forteller henne at faren er en «levende legende», svarer hun tørt: For henne var han en fraværende far.
Det er en viktig kontrast. Boken romantiserer på mange måter operatøren, men viser også prisen familien betaler når jobben blir altoppslukende.
Tilbakeblikkene til Balkan viser en Bjørn Kval som gradvis lar oppdraget spise opp resten av livet. På et tidspunkt innser han at han ikke engang vet om datteren fortsatt spiller fotball.
En moderne russisk krig mot Norge
Samtidig avtegner det seg en større historie.
Russland fører en hybridkrig mot Norge. Russerne kartlegger kraftforsyning, fiberkabler, ilandføringsanlegg for gass, veier, tunneler og andre sårbarheter.
Og de trenger ikke engang å stjele alle opplysningene.
En russisk operatør har gjennom mange år systematisk samlet informasjon fra åpne norske kilder mens han har hatt en stilling ved et universitet. Bjørn Kval innser det ironiske i at mye av arbeidet i praksis er gjort mulig av norsk åpenhet, offentlighetsprinsippet og akademisk virksomhet.
Nå er russerne ute etter Kval. De er dyktige, men gjør også feil. Folk mister livet. Sporene går tilbake til Bosnia i 1999.
Kval er fortsatt handlekraftig. PST-sjefen er en selvopptatt kvinnebedårer. Kval jages og vet ikke hvem han kan stole på. En sentral skikkelse viser seg å være agent for russerne.
Mer vil jeg ikke avsløre.
Les boken selv.
Den er ikke bare en thriller. Den gir også innblikk i en epoke i norsk historie – og norsk etterretningshistorie – som i liten grad tidligere er blitt fortalt offentlig.