Shurika Hansen mener det må bli langt tydeligere hvor skillet går mellom vanlige muslimer og islamister. Hun etterlyser samtidig større lojalitet til Norge fra mennesker som har fått trygghet og muligheter her.
I en ny podkastmonolog tar Hansen utgangspunkt i en Facebook-post som har skapt sterke reaksjoner.
Hun skrev:
«For å få mindre «islamofobi» må flere muslimer ta tydelig avstand fra vold, terror, barneekteskap, tvangsekteskap, antisemittisme, hat mot homofile og Vesten, undertrykkelse av kvinner og forfølgelse av homofile og lesbiske.
Det holder ikke å bare kritisere dem som peker på problemene. Skal fordommene mot muslimer bli mindre, må også flere muslimer være tydelige på at disse holdningene og handlingene ikke hører hjemme i et fritt og demokratisk samfunn.»
Shurika forteller i monologen at innleggene hennes ofte fører til både støtte og anklager om islamofobi, rasisme og splittelse. Denne gangen skrev hun at dersom fordommene mot muslimer skal bli mindre, må flere muslimer selv ta tydelig avstand fra blant annet vold, terror, barneekteskap, tvangsekteskap, antisemittisme, homofobi og kvinneundertrykking.
– Det holder altså ikke bare å kritisere de som peker på problemene, sier Hansen.
Hun understreker at mange muslimer allerede tar avstand fra slike holdninger, men mener det er behov for at langt flere – og særlig imamer og personer med innflytelse – gjør det offentlig og tydelig.
– Vanskelig å se forskjellen
Hansen mener et sentralt problem er at avstanden mellom vanlige muslimer og islamister ikke alltid er synlig nok.
– Hvis flere muslimer, og særlig imamer og folk i maktposisjoner, tar avstand fra disse tingene, så vil vi få en mye tydeligere avstand fra vanlige muslimer og islamister, sier hun.
Hun kommer deretter med det hun selv beskriver som en enda mer upopulær mening:
– Det er av og til veldig vanskelig å se avstanden og kontrasten og forskjellen mellom en islamist og en muslim.
Hansen presiserer at poenget ikke er at vanlige muslimer er islamister, men at stillhet fra personer som kunne ha markert avstand, bidrar til å gjøre skillet mindre tydelig. Hun viser blant annet til debatten om negativ sosial kontroll, holdninger til homofile og situasjonen for jenter og kvinner i muslimske miljøer.
Hun reagerer også på at de som tar opp slike spørsmål, ifølge henne ofte selv blir gjort til problemet.
– Islamofobien kommer jo ikke av at vi påpeker det som er farlig, det som er dumt, og det som er helt synlig, sier hun.
Hansen mener begrepet «islamofobi» i mange sammenhenger brukes for å avslutte diskusjoner snarere enn for å svare på kritikken.
– Problemet stopper jo ikke. Utfordringene stopper jo ikke, sier hun, og trekker frem tvangsekteskap, negativ sosial kontroll og hat mot homofile som eksempler.
Kritiserer venstresiden
En betydelig del av kritikken hennes er rettet mot deler av venstresiden.
Hansen mener radikale venstreorienterte miljøer i praksis kan bidra til å beskytte islamistiske ideer ved konsekvent å fremstille islamkritikk som rasisme eller islamofobi.
Hun beskriver forholdet mellom deler av ytre venstre og islamister som en allianse der den ene siden kan ende opp som «nyttig idiot» for den andre.
– De vil beskytte følelser, framfor å beskytte rettigheter, sier Hansen.
Hun setter menneskerettigheter, kvinners rettigheter og barns rettigheter opp mot religiøse forestillinger.
For Hansen er prinsippet at mennesker skal beskyttes, mens religiøse ideer og bøker må kunne kritiseres.
Hun bruker koranbrenning som eksempel. Hansen sier hun selv misliker handlingen sterkt og mener det er «forkastelig», men understreker samtidig at det ikke gir noen rett til å svare med vold.
– De har rett til å stå der og gjøre det de gjør. De har rett til det, sier hun om koranbrennere hun ellers gjør det klart at hun er uenig med.
– Du har én ting å gi tilbake
Hansen kommer også inn på hva hun mener bør forventes av mennesker som kommer til Norge.
Hun forteller at hun selv kom hit som barn, og at hun tidlig opplevde Norge som et land som kunne gi henne muligheter hjemlandet ikke kunne tilby.
Hun reagerer særlig på tilfeller der religiøse normer etter hennes syn settes foran norske samfunnsnormer.
Som eksempel nevner hun personer som av religiøse grunner nekter å håndhilse på kvinner.
– Du går inn i et rom, du er i et helt annet land, du har blitt ønsket velkommen, du har fått penger, ressurser, gratis utdanning, helse, trygghet, og så nekter du å håndhilse på landets viktigste mennesker, sier Hansen.
Hun mener dette handler om hvilken lojalitet som veier tyngst.
– Da er du mer lojal mot troen din enn det du er mot landet du har kommet til.
Deretter kommer hun med en av monologens skarpeste formuleringer:
– Har du kommet til Norge? Har du fått all den respekten, hjelpen, støtten, huset, pengene, forsikringen, tryggheten? Så har du faktisk én ting å gi tilbake, og det er lojalitet.
– Hvis du ikke har lojalitet til Norge, så har du heller ikke så veldig mye å gjøre i Norge.
Stolt av somalisk kultur
Samtidig understreker Hansen at lojalitet til Norge etter hennes syn ikke innebærer at man må gi avkall på sin opprinnelse.
Hun forteller at hun er stolt av somalisk kultur, mat, klær, musikk, lyrikk og poesi.
Det hun opponerer mot, er det hun oppfatter som at religiøs ideologi har fortrengt deler av den tradisjonelle somaliske kulturen.
– Det handler om når ideologi kommer inn og ødelegger og tar over det som er viktig i en nasjon. Så har man lov til å si ifra, sier hun.
Hansen reagerer også på at hun selv ofte omtales som kontroversiell.
– Hvorfor kan ikke jeg si det samme som veldig mange andre i Vesten kan si? Jo, fordi jeg er fra Somalia og jeg har en muslimsk bakgrunn, sier hun.
Bestemoren er «en god muslim»
Hansen er samtidig opptatt av å skille islamisme fra muslimers personlige tro.
Hun trekker frem sin 98 år gamle bestemor som eksempel.
– Jeg kjenner mange gode muslimer. Og en av dem er min bestemor, sier Hansen.
Hun beskriver bestemoren som en kvinne som ber, gir til veldedighet og lever med troen sin som en personlig relasjon til Gud.
– Nærhet til Gud er en veldig fin ting for veldig mange. Ikke for meg, og ikke for vi som ikke tror. Men det er det for veldig mange. Det skal man ha respekt for, sier hun.
Det er nettopp denne typen muslimer Hansen mener må skilles tydeligere fra islamister og radikale miljøer.
Vil ha imamene på banen
Mot slutten av monologen vender Hansen tilbake til spørsmålet om muslimske lederes ansvar.
Hun trekker frem imamer som offentlig har tatt avstand fra vold og ekstremisme som positive eksempler. Hun roser også imamene som samlet seg for å hedre kong Harald.
– Det synes jeg var kjempefint. Det er et fint Norge, sier hun.
Men hun mener de samme religiøse lederne bør være like tydelige når det gjelder antisemittisme, homofobi og radikal islam.
For Hansen er målet at kampen ikke skal stå mellom muslimer og resten av samfunnet.
– Det viser at det er oss som storsamfunn mot problemet. Ikke problemet og dere og oss, men oss mot problemet. Det er utrolig viktig at det gjøres, sier Hansen.
Hun avslutter med å gjenta hovedpoenget: Så lenge skillet mellom radikal islam og vanlige muslimer ikke kommer tydeligere frem, vil nyansene forsvinne.
– Akkurat nå så er de to sidene blandet sammen. Man ser ikke forskjellen på radikal islam og vanlige muslimer, sier hun.