Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Den seneste PISA-undersøkelsen for skolen er publisert og viser at den sterkt nedadgående trenden for norske elevers prestasjoner fortsetter. I år er den enda dårligere enn tidligere. Vi har visst om norske elevers lave nivå både i norsk, matematikk og naturfag i mange år.
Da jeg fremdeles var ganske ung lærer på slutten av 1990-tallet kom de første PISA-resultatene som allerede da avslørte at det sto dårlig til med nivået i norske skole. Og hvordan kommenterte norske pedagogiske forskere dette? Jo, de hadde en svært enkelt forklaring. Det var ikke norske elevers lave faglige nivå som var problemet, men at PISA-undersøkelsene ikke passet til norsk skole. og Norske elever var mye bedre enn det undersøkelsen viste.
Undersøkelsen var bare sånn innrettet at alt det norske elever er gode til, ikke fremkom i undersøkelsen fordi den ikke passet norske forhold. «PISA-undersøkelsen er ingenting å bry seg om», fikk vi høre igjen og igjen.
Med årene har undersøkelsene vist at norske elever presterer dårligere og dårligere, og etter hvert har selv politikerne, forskere og norsk lærerorganisasjon innsett at det ikke nytter å bortforklare de elendige resultatene.
Jeg har lest mange kronikker og innlegg som mener å ha forklaringen på de dårlige resultatene. Det som foreslås, er svært enkle forklaringer, som kun tar for seg de seneste årenes skolepolitikk, og ikke går tilbake til den tiden da nedgangen egentlig startet.
Noen mener f.eks at forklaringen på de dårlige resultatene er innføringen av digitale hjelpemidler. Det er en ganske typisk forenklet forklaring. Det er svært politisk korrekt og gi de digitale hjelpemidlene skylden for alt som har gått galt i norsk skole, men det man glemmer helt er at nedgangen i resultatene begynte lenge før PC’er og nettbrett ble introdusert i skoleverket i stor skala.
Det ser ut til å være ytterst få som våger å gå inn på de virkelige problemene i norsk skole. Det nytter lite å ty til de enkle, nærliggende årsakene, når problemene stikker langt dypere og faktisk har en lang forhistorie med feilslått pedagogisk tenkning.
Jeg sier som Sanna Sarromaa: «Norsk skole har blitt rævkjørt i mange år».
I mine øyne startet nedgangen allerede i 1997, med Gudmund Hernes’ fullstendig feilslåtte reformer. Elevene skulle drive med selvstendig forskning, velge hva de selv ville lære, alt skulle gjøres i grupper, og læreren skulle kun være en veileder uten noe lederansvar. Han/hun skulle bare være til stede i kulissene slik at elevene kunne henvende seg til ham/henne når de ønsket det.
I løpet av de påfølgende årene ble stort sett alt av lærernes sanksjoneringsmuligheter gjort ulovlige – en lærer fikk ikke lenger røre en elev, kunne ikke fjerne voldelige og utagerende elever fra klasserommet, og det ble forbudt å holde elever igjen etter skoletid.
Samtidig innførte man en pedagogikk som favoriserte lesesterke elever (jenter), som hadde svært godt utviklet pliktfølelse og hadde evner til å ta ansvar for egen læring, var selvstendige og lærevillige.
Elever som var dårlige lesere (altså guttene), som var umodne og ustrukturerte og som var avhengig av at læreren forenklet lærestoffet for dem, fortalte dem ganske detaljert hva de skulle lære og øve på, falt fullstendig gjennom, og nærmest ga opp å lære noe.
Jeg har selv sett elever som i begynnelsen av uka fikk utlevert en arbeidsplan de skulle følge i løpet av uke med fire tettskrevne sider med mål og egenlæring. Hvordan reagerer en svak leser på det. Jo, mange bare stappet planen ned i sekken og leste den aldri.
Og disse guttene, som trenger ganske tydelige grenser og kontante reaksjoner på uønsket adferd, opplevde i tillegg at deres utagerende og forstyrrende atferd nærmest ikke fikk konsekvenser.
Få år etter at reform 97 ble innført, var jeg på kurs med de pedagogiske forskerne som sto bak reformen. De hadde foretatt en undersøkelse som vise effekten av reformen. Undersøkelsen viste at stort sett alle parameterne viste en negativ utvikling. Elevene svarte i stor grad at det hadde blitt mer bråk og forstyrrelser, vanskeligere å konsentrere seg og vanskeligere å lære.
Forskerne presenterte ingen forklaring på disse resultatene, men vi som satt og hørte på så på hverandre med stadig større vantro. Til slutt var det en som ikke lenger klarte å styre seg, og ba dem forklare hva som kunne forklare de negative parameterne.
De pedagogiske forskerne hadde ett enkelt svar: De mente det måtte skyldes tilfeldigheter!
Jeg trodde nesten ikke mine egne ører.
Og dessverre er det disse pedagogiske forskerne og politiske støttespillerne som fremdeles styrer norsk skole, og det eneste svaret man kommer opp med, er at vi må ha mer av det som ikke virker.
Vi trenger mere penger, flere lærere, høyere lønn til lærerne, mindre elevgrupper og mer av den pedagogikken som har bevist sin mislykkethet.
Men, nei! Det vi trenger er å fullstendig fjerne den pedagogiske eliten, deres politiske støttespillere, lærerorganisasjonens naivitet og hente inn erfarne lærere som har lyktes med sin lærergjerning i en mannsalder og oppnådd gode resultater når det gjelder disiplin og resultater.
Og så kan norsk skole lytte til dem og starte helt på nytt. Da har skolen en helt ny mulighet for å lykkes.