Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.
Norges Bank setter opp renten for å redusere prisveksten. Samtidig har sstatsbudsjettet vokst med over 17 prosent i realverdi på fem år, mens oljepengebruken har økt med rundt 38 prosent. Befolkningen blir bedt om å bremse mens staten fortsatt har foten på gassen.
Dagens renteøkning er regningen fra Støres «trygge styring» og ekspansive storstatspolitikk.
Kostnaden av stadig større stat
Folk flest har de siste årene fått en brutal påminnelse om at økonomi handler om prioriteringer. Når boliglånet blir dyrere, må husholdningene prioritere. Når mat, strøm, forsikring, drivstoff og avgifter blir dyrere, blir handlevognen mindre eller sparekontoen tømt.
Staten har i stor grad gjort det motsatte.
Torsdag satte Norges Bank styringsrenten opp fra 4,25 til 4,5 prosent. Prisveksten har ligget over målet i flere år, og banken er forberedt på å heve renten ytterligere dersom det blir nødvendig for å få inflasjonen tilbake til to prosent. Norges Bank anslår at inflasjonen først er tilbake på to prosent i 2029
I den nye pengepolitiske rapporten peker Norges Bank på finanspolitikken. «Budsjettoppleggene for 2024–2026 har en ekspansiv effekt på norsk økonomi i år og neste år», skriver Norges Bank. Effektene av tidligere budsjetter henger igjen.
På pressekonferansen understreket Ida Wolden Bache at finanspolitikken påvirker aktivitetsnivået og dermed også prispresset og renteutsiktene, mens størrelsen på pengebruken bestemmes politisk.
Det er heller ikke slik at all offentlig pengebruk virker likt. Norges Bank peker blant annet på at den økte Ukraina-støtten har liten effekt på innenlandsk etterspørsel. Det illustrerer et viktig poeng: Det er ikke bare hvor mange kroner staten bruker som betyr noe, men hvor de brukes og hvor mye etterspørsel de skaper i norsk økonomi.
Spesielt «kunstig» etterspørsel øker inflasjonen. Dette kommer jeg tilbake til.
Statsbudsjettet har vokst kraftig
Det langsiktige bakteppet er vanskelig å komme rundt. Norges Banks vurdering kommer etter flere år med ekstrem vekst i statens samlede utgifter.
I saldert statsbudsjett for 2021 var de samlede utgiftene 1.538,7 milliarder kroner. I saldert budsjett for 2026 er beløpet økt til 2.210,2 milliarder kroner. Finansdepartementets budsjettall for 2021 og 2026 viser dermed en nominell økning på 671,5 milliarder kroner.
Det tilsvarer en vekst på hele 43,6 prosent.
Prisveksten forklarer en betydelig del av økningen, men langt fra hele. Justert for KPI og omregnet til 2025-kroner tilsvarer 2021-budsjettet 1.825,3 milliarder kroner. 2026-budsjettet tilsvarer 2.141,7 milliarder kroner. Selv etter at prisveksten er trukket fra, har statsbudsjettet dermed vokst med drøyt 316 milliarder kroner.
Det vil si en realvekst på rundt 17,2 prosent. På bare fem år.
Befolkningsveksten forklarer heller ikke utviklingen. Norge hadde 5,39 millioner innbyggere ved inngangen til 2021 og 5,63 millioner i 2026, ifølge SSB.
Målt i faste 2025-kroner tilsvarer statsbudsjettets utgifter dermed rundt 339.000 kroner per innbygger i 2021 og 381.000 kroner i 2026. Det er en realvekst per innbygger på om lag 12,4 prosent.
Staten bruker altså rundt 42.000 kroner mer per innbygger i årlige utgifter enn i 2021, etter at både inflasjon og befolkningsvekst er tatt høyde for.
Økningen i offentlige utgifter fordelt på antall sysselsatte tilsvarer en årlig «skatteregning» på hele 61.000 kroner.
Staten bruker nå 707.000 kroner per sysselsatt, opp fra 645.000 kroner i 2021. Tallet viser hvor store ressurser staten disponerer på vegne av hver enkelt av oss som finansierer gildet – og hvor mye dette omfanget har økt på bare fem år.
Og regningen må betales. Enten gjennom skatter og avgifter, andre statlige inntekter eller gjennom stadig større overføringer fra Oljefondet.
Les også: Fem år med Støre: Offentlige utgifter har økt med 6 bistandsbudsjetter
Oljepengene fjerner budsjettbremsen – og øker inflasjon
«Norge har én fordel nesten ingen andre land har: Et oljefond på mange tusen milliarder kroner som gjør at staten kan bruke langt mer enn den krever inn fra fastlandsøkonomien.», tenker du nok nå. Men som samfunnsøkonom Martin Bech Holte beskrev i den populære boken Landet som ble for rikt, er Oljefondet samtidig en av våre største finanspolitiske utfordringer. Den har gitt oss en hvilepute.
I revidert budsjett for 2026 er bruken av fondsmidler anslått til rundt 579 milliarder kroner. Det strukturelle oljekorrigerte underskuddet utgjør 12,6 prosent av trend-BNP for Fastlands-Norge.
Uttak fra Oljefondet finansierer nå omtrent en fjerdedel av offentlige utgifter.
Problemet er ikke at Norge har oljepenger. Problemet oppstår når tilgangen på sparekontoen gjør at skillet mellom «vi har råd» og «dette er en god bruk av samfunnets ressurser» viskes ut: Oljepenger gjør det mulig å opprettholde et stort underskudd i fastlandsøkonomien uten at staten samtidig må hente inn tilsvarende beløp gjennom skatter eller kutte andre utgifter.
Oljepengebruken har følgelig skutt i været.
Justert til 2025-kroner tilsvarer dagens oljepengebruk 561 milliarder kroner. I Revidert nasjonalbudsjett 2016 var det strukturelle oljekorrigerte underskuddet 273 milliarder i 2025-kroner. Går vi 20 år tilbake, var oljepengebruken anslått til 108 milliarder i 2025-kroner.
Den reelle oljepengebruken har dermed økt med rundt 105 prosent på 10 år og er rundt 420 prosent høyere på 20 år.
Når staten bruker disse pengene innenlands, skaper den etterspørsel som ikke oppstår fordi forbrukere eller bedrifter frivillig etterspør mer, men fordi politikerne har vedtatt å bruke mer. Staten kjøper varer og tjenester, ansetter mennesker, finansierer prosjekter og subsidierer aktivitet som skaper en kunstig, politisk styrt etterspørsel som ikke følger naturlige markedsmekanismer om effektiv allokering av ressurser.
Dersom produksjonen av varer og tjenester ikke øker tilsvarende, konkurrerer flere kroner om de samme ressursene. Staten konkurrerer med næringslivet om arbeidskraft, bygg, konsulenter, varer og tjenester. Prisene presses opp. Lønningene presses opp. Kapasiteten presses. Det er helt ordinær inflasjonsmekanikk.
Dette er en betydelig årsak til den samlede inflasjonen er på omtrent 22,4 prosent fra 2021 til 2026. (En annen viktig årsak er låneopptak og pengemengde i sirkulasjon, altså fraksjonell reservebanking, men det får bli en annen artikkel.)
Når inflasjonen blir liggende for høyt, gjør Norges Bank nettopp det vi ser i dag: Banken øker prisen på penger for å redusere etterspørselen. Folk får dyrere boliglån, bedrifter får dyrere finansiering, investeringer blir mindre attraktive og privat forbruk bremses.
Staten tilfører etterspørsel. Norges Bank forsøker å dempe den.
Det er også derfor høy oljepengebruk vil sementere inflasjon. Pengebruken bidrar til prispress, prispresset gjør nominelle budsjetter dyrere, og stadig større budsjetter blir enklere å forsvare med at «alt har blitt dyrere». Inflasjonen bidrar dermed samtidig til å skjule hvor mye den reelle offentlige pengebruken faktisk har vokst. Det er en negativ spiral.
Jeg skrev om denne mekanismen allerede i fjor. Den gangen var argumentet i større grad basert på utviklingen i utgifter, oljepengebruk, inflasjon og rente. Nå sier både Norges Bank og Finansdepartementets egne modeller eksplisitt at finanspolitikken fra de siste årene fortsatt virker ekspansivt på norsk økonomi.
Les også: Dagens oljepengebruk driver inflasjon, øker renten og sementerer sløsing
«Fulle sjømenn bruker i det minste sine egne penger»
Men inflasjon er bare halve problemet. Oljepengene skaper en politisk utgiftskultur.
Når underskudd uansett kan fylles med oljepenger, svekkes insentivene til nøkternhet og prioritering. Det blir lettere å kjøpe seg ut av problemer enn å effektivisere, lettere å etablere nye ordninger enn å avvikle gamle, og lettere å bevilge mer enn å spørre hvorfor noe koster så mye i utgangspunktet.
Tilgangen på oljepenger gjør ikke hver offentlig krone til sløsing. Forsvar, helse, politi, infrastruktur og en rekke andre oppgaver må finansieres. Men oljefondet gjør det mulig å la nye permanente utgifter komme på toppen av de gamle uten at politikerne samtidig må synliggjøre hva som skal bort.
Oljepengene reduserer den politiske kostnaden ved å la være å prioritere. Også Riksrevisjonen slo i juni fast at myndighetenes arbeid med å sikre effektiv ressursbruk i offentlig sektor ikke er tilfredsstillende.
Nær to tredjedeler av statlige virksomheter oppga at de i liten grad har insentiver til å fremme innsparings- og kuttforslag i budsjettprosessen. Tre av fire hadde de siste årene fremmet ett eller flere satsingsforslag, mens bare én av fem hadde fremmet forslag om innsparinger eller kutt.
Det er en lærebokillustrasjon på mangel på kutt-kultur i Norge. Dagens system premierer i langt større grad virksomheter for å argumentere for hvorfor de trenger mer penger enn for å dokumentere hvor de kan spare eller få mer igjen for hver krone.
Riksrevisjonen peker også på at eksisterende ordninger kan bli videreført uten en reell vurdering av om pengene kunne vært brukt bedre et annet sted. Departementene mangler dessuten systematisk informasjon om sammenhengen mellom ressursbruk og resultater i staten.
En voksende offentlig sektor blir ikke automatisk en bedre offentlig sektor.
Når statsutgiftene har økt med over 17 prosent i realverdi på bare fem år, holder det ikke å vise til at «alt har blitt dyrere». Staten har ikke bare blitt dyrere å drive, men har gjennom en selvforsterkende effekt valgt å gjøre stadig mer.
Les også: Riksrevisjonen advarer: For lite kutt og effektivisering i offentlige utgifter
IMF ber Norge tråkke på bremsen
Det er heller ikke bare Norges Bank og Riksrevisjonen som peker på problemet. Som iNyheter skrev om tidligere i september har IMF vurdert norsk økonomi. Der var anbefalingen bemerkelsesverdig tydelig:
Finanspolitikken bør flyttes over til en nøytral innretning for å bidra til lavere inflasjon. Fortsatt ekspansiv finanspolitikk øker belastningen på pengepolitikken og sannsynligheten for at renten må holdes høyere lenger.
IMF anbefaler derfor at nye utgifter i større grad finansieres gjennom kutt, omprioriteringer og effektivisering andre steder, fremfor å komme på toppen av eksisterende pengebruk. Høyere inntekter enn ventet bør i større grad spares. Målet er at staten ikke skal motarbeide Norges Banks forsøk på å dempe etterspørselen og få ned prisveksten.
Norge kan ikke i lengden ha en økonomisk politikk der Norges Bank forventes å slå ned privat forbruk og etterspørsel med renter, samtidig som staten fortsetter å øke sitt eget økonomiske fotavtrykk.
All skyld kan samtidig ikke rettes mot Støres budsjetter. Offentlige utgifter økte også under Solberg-regjeringen, og utviklingen går betydelig lenger tilbake enn 2021: Siden år 2000 har statsbudsjettets samlede utgifter økt med rundt 148 prosent – etter at prisveksten er trukket fra. I samme periode har befolkningen økt med bare rundt 26 prosent.
Har vi det to-og-en-halv gang så bra i dag? Hvis svaret er nei, innebærer det nødvendigvis ineffektiv økonomistyring. Offentlig sløsing.
Utviklingen har ikke kommet uten varsellamper. I Perspektivmeldingen 2021 advarte Finansdepartementet ekstremt tydelig: «Fremover vil det i større grad være nødvendig å finne inndekning for nye satsinger gjennom omprioriteringer og reduksjoner i andre utgifter» – «og ikke ved økt bruk av oljepenger». Departementet slo fast at offentlige utgifter ikke kunne beslaglegge en stadig større del av økonomien.
Årsaken var den aldrende befolkningen med flere pensjonister og større utgifter til pensjoner, helse og omsorg, samtidig som det fødes for få nordmenn og veksten i antall yrkesaktive avtar. Det fører til at en mindre andel av befolkningen er i jobb og betaler skatt.
Færre skal betale mer for flere.
Fem år senere har statsbudsjettets samlede utgifter økt med 17,2 prosent i realverdi. Oljepengebruken har i samme periode økt med mer enn det dobbelte: 38,3 prosent realvekst.
Da faller det naturligvis i ekstremt dårlig smak at rentehevingen kommer ett år etter at Arbeiderpartiet brukte «rentekutt for alle» som hjertesak i valgkampen. På Arbeiderpartiets egne nettsider het det at «med trygg økonomisk styring går renta ned», og partiet stilte velgerne overfor valget mellom «rentekutt for alle» og «skattekutt for de få».
Frp-leder Sylvi Listhaug mener at velgerne har blitt lurt. Også hun trekker frem veksten i offentlig pengebruk som en faktor som bidrar til rentepresset. Høyres Henrik Asheim retter lignende kritikk mot regjeringen ved å understreke at finanspolitikken påvirker handlingsrommet til Norges Bank. Også KrF og Venstre har ved jevne mellomrom kommunisert tilsvarende poenger.
Så da er det på tide å holde de borgerlige på ordet.
Les også: Velferdsstatens ubehagelige regnestykke: Hvor liten andel skal finansiere dem utenfor arbeidslivet?
Kursen kan vurderes ved valgurnene
Norges Banks nye prognose innebærer at styringsrenten blir liggende nær dagens nivå i en periode. Først i 2029 ventes inflasjonen å være tilbake på målet på to prosent. Sentralbanken er samtidig forberedt på nye rentehevinger dersom prisveksten viser seg mer gjenstridig enn ventet.
Det betyr at konsekvensene av den økonomiske politikken vil følge oss helt frem til neste stortingsvalg.
Det er husholdningene som merker pengepolitikken først. Renteregningen kommer hver måned. Den er langt vanskeligere å gjemme enn noen ekstra milliarder inne i et statsbudsjett på over 2.200 milliarder kroner.
Velgerne får dermed flere år til å vurdere om utviklingen samsvarer med løftene som er gitt – og om kursen bør fortsette eller endres. Vi er langt forbi tiden der vi kan talltrikse oss til valgseier, men det er fortsatt ikke for sent å trykke på nødbremsen og å snu.
Dagens rentebeslutning synliggjør konsekvensene av politiske prioriteringer. Norges Bank setter opp renten for å få folk og bedrifter til å bruke mindre penger. Samtidig viser sentralbanken, Finansdepartementets egne modeller, Riksrevisjonen, IMF, samfunnsøkonomer og politikerne selv (ved jevne mellomrom) behov for revisjon av finanspolitikken.
Vanlige husholdninger blir bedt om å bremse. Staten har fortsatt foten på gassen. Det er på tide å si fra. Det er på tide å kutte.
Saken ble oppdatert 12:20, 25.09.26. Rettet tall på realvekst i oljekorrigert underskudd.
Les også: Norges offentlige utgifter i perspektiv: Finn frem motorsagen