Stortingsrepresentant Mahmoud Farahmand (H) fikk seg en overraskelse da han nylig undersøkte om han var registrert i et muslimsk trossamfunn. Det viste seg at han hadde stått som medlem i Rabita-moskeen i Oslo i rundt 30 år.

Det samme gjaldt søsteren hans. Ingen av dem skal selv ha meldt seg inn.

– Jeg har vært medlem i 30 år, faktisk. Det er ganske lenge, sier Farahmand i en podkastsamtale med Ole Asbjørn Ness.

Bakgrunnen var oppmerksomheten rundt personer som har oppdaget at de står registrert i muslimske trossamfunn. Farahmand bestemte seg for å kontrollere sin egen status. Da systemet først var utilgjengelig, undersøkte søsteren sin registrering og oppdaget at hun var medlem. Deretter kom det frem at Farahmand også var registrert.

Hele familien ble meldt inn

Ifølge Farahmand skal han ha vært rundt 16 år da medlemskapet ble registrert, mens søsteren var omkring 12. Også moren skal ha blitt registrert samtidig.

Farahmand sier familien har forsøkt å finne ut hvem som meldte dem inn, men at det ikke finnes dokumentasjon som viser hvem som gjorde det. Det eneste de har fått vite, ifølge ham, er at moren og de to barna ble meldt inn kollektivt.

– Det overrasker litt, fordi min mor vet ikke hva Rabita-moskeen er engang, hvor det ligger eller hva det går i, sier han.

Farahmand forteller at Rabita i ettertid har beklaget innmeldingen overfor ham.

– Jeg er litt satt ut av det, sier han.

For stortingsrepresentanten handler saken imidlertid om langt mer enn hans eget medlemskap.

Vil gå gjennom gamle medlemslister

Farahmand peker på at antallet registrerte medlemmer har direkte økonomisk betydning for trossamfunn som mottar offentlig støtte. Han mener derfor myndighetene må kunne være sikre på at medlemslistene faktisk består av personer som frivillig har meldt seg inn.

– Det er et større sakskompleks her, som handler om at man har gitt statsstøtte til moskeene i mange tiår uten at man kan verifisere medlemslistene, sier han.

Han mener mangelfull kontroll kan ha ført til at betydelige offentlige midler er blitt utbetalt på grunnlag av medlemskap som aldri burde ha vært registrert.

Farahmand går derfor inn for en omfattende opprydding. Han mener gamle medlemskap bør gjennomgås, og foreslår i praksis at registreringer fra tiden før regelverket ble strammet inn, nullstilles dersom trossamfunnene ikke kan dokumentere at innmeldingen var frivillig.

– Alle medlemmer som har blitt meldt inn før 2004, de skal nulles ut. Og så skal man gå til verks med å innkreve de pengene, hvis ikke moskeene helt klart kan dokumentere at dette er frivillige innmeldinger, sier Farahmand.

Han mener tilbakebetaling i seg selv ikke nødvendigvis er tilstrekkelig dersom det viser seg å ha vært systematiske feil.

– Spørsmålet er: Skal man aktivt gå inn og etterforske og finne hva som har skjedd?

– Handler om tillit til staten

Farahmand understreker at dette ikke bare dreier seg om pengene som går til de enkelte trossamfunnene. Det handler også om borgernes tillit til at staten forvalter skattepengene på en forsvarlig måte.

– Dette handler om penger, men det handler like mye om tilliten vi skattebetalere har til staten. Og at staten forvalter våre penger på en fornuftig måte, sier han.

Han mener dagens situasjon viser at kontrollen ikke har vært god nok.

I samtalen peker Ness på at problemer med medlemsregistrering ikke er noe som bare har vært knyttet til muslimske trossamfunn. Også andre religiøse organisasjoner og politiske organisasjoner har tidligere vært rammet av kontroverser rundt medlemstall.

For Farahmand er prinsippet det samme: Når offentlig støtte avhenger av antall medlemmer, må staten kunne vite at medlemmene faktisk eksisterer og at de selv ønsker å tilhøre organisasjonen.

Advarer mot «kollektiv familieinnmelding»

Farahmand mener det også finnes en annen problemstilling som er særlig relevant i enkelte muslimske miljøer. Han sier det finnes opplysninger om at hele familier kan bli meldt inn av ett familiemedlem.

– Det ryktes jo at en del moskeer har såkalt kollektiv familieinnmelding. Det vil si at far, stort sett far, går til moskeen, fyller ut et skjema på vegne av alle barna og kona og melder alle inn i samme moské, sier han.

Han mener dette reiser spørsmål både om økonomi og frivillighet.

– Det synes jeg er kjempeproblematisk.

Farahmand trekker samtidig frem sosial kontroll. Selv dersom det teknisk sett blir enkelt å melde seg ut av et trossamfunn, mener han det ikke nødvendigvis betyr at alle opplever medlemskapet som frivillig.

– En annen dimensjon som vi snakker lite om, er den sosiale kontrolldimensjonen, sier han.

Han mener enkelte kan oppleve press fra familie eller miljø om å være medlem eller forbli medlem. Dermed blir spørsmålet, ifølge Farahmand, ikke bare om en person kan trykke på en knapp og melde seg ut, men om vedkommende faktisk står fritt til å gjøre det.

Diskuterer å kutte støtten helt

Ness går i samtalen enda lenger og stiller spørsmål ved hvorfor staten i det hele tatt skal finansiere tros- og livssynssamfunn. Han argumenterer for at kirker, moskeer og andre trossamfunn i større grad burde finansieres av egne medlemmer.

Farahmand sier han til dels er enig, men mener en full avvikling av støtten også reiser andre problemer. Så lenge staten først velger å betale ut store beløp, er hans hovedpoeng at kontrollen må skjerpes betydelig.

– Hvis vi nå engang skal gi penger, så må det kontrolleres. Det må være ordentlig kontroll, sier han.

Farahmand mener den norske modellen i for stor grad har vært basert på at myndighetene stoler på opplysningene trossamfunnene selv leverer.

– Det er masse skattepenger som går til trossamfunn. Da må vi ha mye mer kontroll enn vi har i dag.

Og han oppsummerer sitt syn slik:

– Tillit er bra, men kontroll er nok best i disse sammenhengene.