Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

KI kan redusere behovet for menneskelig arbeid dramatisk. Men alternativet er ikke et samfunn der flertallet mottar penger fra staten og spiller badminton. Det kan bli et samfunn der vi skiller menneskelig verdi fra lønnet arbeid – og gir alle en andel av produktivitetsgevinsten.

I en podkastsamtale gjengitt i en artikkel på iNyheter stiller redaktør Helge Lurås og pedagogikkforsker Stig Roar Wigestrand et avgjørende spørsmål: Hva skal vi utdanne mennesker til dersom kunstig intelligens gjør store deler av dagens arbeidsliv overflødig?

Lurås mener én dyktig person med KI allerede kan gjøre arbeidet til mellom ti og femti personer på enkelte områder. Han har et viktig poeng. Produksjonen kan mangedobles, men vi kan ikke mangedoble tiden vi bruker på å lese nyheter, se filmer, kjøpe klær eller spise mat. Virksomhetene kan derfor produsere mer med færre ansatte.

Samfunnskontrakten vår bygger samtidig på at arbeid gir inntekt, og at inntekt gir tilgang til det samfunnet produserer. Hvis KI bryter forbindelsen mellom produksjon og menneskelig arbeid, må vi finne en ny måte å fordele verdiene på.

Men mennesker uten tradisjonelt lønnsarbeid blir ikke automatisk «rene konsumenter».

Vi undervurderer menneskets ambisjoner

Wigestrand har rett i at mennesker kan finne glede og mening utenfor arbeidslivet. Men når alternativet illustreres med badminton, kortspill og voksne som møtes for å prate, blir fremtiden redusert til permanent fritid.

Frigjort tid kan brukes til å starte en virksomhet, videreutdanne seg, skape kunst, utvikle en oppfinnelse, bygge lokalsamfunn eller ta vare på barn og gamle foreldre. Alt dette er bidrag, selv om markedet bare setter en direkte pris på noe av det.

I kapitlet «Produktivitetsutbyttet – din andel av KI-gevinsten» i min kommende bok «Verden i 2029» bruker jeg Viktor Frankls tenkning til å drøfte dette. Frankls utgangspunkt var at menneskets grunnleggende drivkraft er søken etter mening. Den finner vi gjennom det vi skaper, menneskene vi bryr oss om, og hvordan vi møter livets utfordringer. Meningen blir ikke tildelt oss av en arbeidsgiver og forsvinner ikke automatisk dersom stillingen gjør det.

Lurås har likevel rett i at arbeid gir mange mennesker struktur, fellesskap, status og krevende mål. Løsningen er ikke å bevare oppgaver maskiner kan gjøre, bare for å holde mennesker sysselsatt. Vi må bygge flere arenaer hvor mennesker kan mestre, skape og bidra.

Økonomisk trygghet skaper aktivitet

Borgerlønn omtales ofte som betaling for ikke å arbeide. I en KI-drevet økonomi bør den i stedet forstås som et produktivitetsutbytte: innbyggernes andel av verdiene som skapes når automatiseringen gjør det mulig å produsere mer med færre menneskelige arbeidstimer.

Det er ikke veldedighet. Det er en fordelingsmodell.

Pilotene tyder heller ikke på at økonomisk trygghet gjør mennesker passive. I en stor amerikansk studie reduserte mottakerne arbeidstiden med rundt 1,3 timer i uken, men ble mer aktive i jobbsøkingen og la større vekt på å finne interessant og meningsfullt arbeid.

Det finske borgerlønnseksperimentet ga små sysselsettingseffekter, men mottakerne rapporterte større tilfredshet med livet, bedre økonomisk trygghet og mindre psykisk belastning, depresjon, tristhet og ensomhet.

I det kanadiske Mincome-forsøket falt sykehusinnleggelsene med 8,5 prosent sammenlignet med kontrollgruppen, særlig for ulykker, skader og psykiske helseproblemer. Flere ungdommer fortsatte også på skolen.

I en mindre pilot i Namibia rapporterte evalueringen mindre underernæring blant barn, lavere skolefrafall, økte inntekter fra selvstendig næringsvirksomhet og redusert kriminalitet. Metoden og størrelsen gjør at tallene må tolkes forsiktig, men mønsteret er viktig: Økonomisk trygghet ble ikke bare omsatt i forbruk. Den ble også brukt til helse, utdanning og lokal verdiskaping.

Det er forskjell på å slutte å bidra og å redusere tiden man selger til en arbeidsgiver.

Norge bør teste før omstillingen blir akutt

Skolen får ikke mindre betydning dersom KI utfører mer av arbeidet. Den får et større oppdrag. Elevene må lære å formulere problemer, skape noe nytt, samarbeide med mennesker og KI, ta ansvar og finne områder hvor de kan bidra. Kunnskap blir ikke irrelevant fordi en maskin kan gjengi den. Vi trenger kunnskap for å stille gode spørsmål og kontrollere svarene.

Nye næringer vil også oppstå. Humanoide roboter, autonome transportsystemer, persontilpasset medisin og nye energiløsninger vil kreve mennesker. Men denne gangen automatiserer vi ikke bare muskelkraft. Vi automatiserer også analyse, språk, problemløsning og koordinering. Nye jobber kan derfor oppstå samtidig som det samlede behovet for menneskelig arbeid faller.

Norge bør ikke vente på masseoppsigelser før vi undersøker alternativene. Vi bør etablere et flerårig forsøk med borgerlønn og måle virkningene på arbeid, helse, utdanning, entreprenørskap og frivillig innsats. Samtidig må vi utrede hvordan et produktivitetsutbytte kan finansieres av verdiene KI skaper.

Valget står ikke mellom dagens arbeidsliv og et samfunn av passive konsumenter. Det står mellom to fordelingsmodeller.

I den ene konsentreres verdiskapingen hos dem som eier modellene, datakraften og kapitalen. I den andre får hele befolkningen en økonomisk grunnmur og større frihet til å lære, skape, yte omsorg og bidra.

Det største problemet i 2029 blir neppe at mennesker har fått for mye frihet. Det blir at vi ikke forberedte oss på hvordan friheten og verdiene skulle fordeles.