Foreldre som mener deres eget barn har helt spesielle behov, får stadig større innflytelse over skolehverdagen. Samtidig svikter enkelte rektorer og skoleledere lærerne sine ved å gi etter for foreldrenes krav.
Det mener førsteamanuensis i pedagogikk Stig Roar Wigestrand ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han etterlyser skoleledere som tør å sette grenser, også overfor foreldrene.
I en podkastsamtale med Helge Lurås i iNyheter tar Wigestrand et oppgjør med utviklingen i norsk skole. Han mener lærerne pålegges stadig flere oppgaver som går utover det de egentlig er utdannet til å gjøre, nemlig å undervise.
En viktig del av problemet er ifølge Wigestrand at enkelte skoleledere ikke er villige til å stå opp for lærerne når de kommer under press fra foreldre.
– Jeg mener at mange skoleledere, både på selve skolene og lenger oppe i systemet administrativt, ikke gjør en god nok jobb, sier han.
Wigestrand understreker at det finnes mange svært dyktige lærere i norsk skole. Men han mener systemet rundt dem i altfor liten grad legger til rette for at de skal kunne utføre arbeidet sitt.
– Mer opptatt av å støtte krevende foreldre
Wigestrand beskriver en skolehverdag hvor lærerne må håndtere stadig flere individuelle behov, samtidig som de forventes å opprettholde ro, orden og faglig progresjon i klasserommet.
Når konflikter oppstår, mener han at enkelte skoleledere har en tendens til å prioritere foreldrenes ønsker fremfor lærernes vurderinger.
– I stedet for å backe sine egne lærere, blir noen skoleledere, rektorer for eksempel, mer opptatt av å støtte foreldre. Krevende foreldre som krever mye, og som stadig tar kontakt om sitt eget barn, som er helt unikt og helt spesielt og helt annerledes enn alle andre barn i hele verden, sier han.
Wigestrand bruker bevisst en ironisk tone for å illustrere hvordan noen foreldre etter hans oppfatning betrakter sitt eget barns behov som viktigere enn fellesskapets.
– Du skjønner at jeg snakker litt ironisk, men det er hverdagen til mange skoleledere, sier han.
Han presiserer at kritikken ikke gjelder alle rektorer og skoleledere, men mener at det finnes tilfeller hvor ledelsen burde vært langt tydeligere.
Etterlyser rektorer som tør å si nei
Ifølge Wigestrand må skoleledere i større grad våge å fortelle foreldrene at skolen er et fellesskap hvor hensynet til alle elevene må veie tungt.
Han skisserer hvordan en rektor burde kunne svare en forelder som stiller urimelige krav om særbehandling:
– Sorry, men jeg kan ikke bruke tid på deg. Ditt barn er ett av 350 andre unger her på skolen min, og jeg behandler alle likt. Så når ditt barn gjør det, får det en konsekvens. Sånn er det bare.
Dette er ikke en beskrivelse av en konkret samtale, men et eksempel på den typen tydelig ledelse Wigestrand mener norsk skole trenger mer av.
– Den type ledelse tror jeg vi i mange tilfeller i dag burde hatt mer av.
Han mener klare rammer og konsekvenser også er nødvendige for å håndtere bråk og uro i klasserommet.
– Det er ingen tvil om at det er for lite disiplin, sier han.
Samtidig understreker han at han ikke ønsker en tilbakevending til fysisk avstraffelse. Poenget er at barn må erfare at handlingene deres får konsekvenser, og at lærerne må ha støtte fra ledelsen når de håndhever reglene.
Fra druesukker i jakken til kontinuerlig overvåking
For å illustrere hvordan forventningene til skolen har forandret seg, forteller Wigestrand om sin egen oppvekst.
Han fikk diabetes type 1 i 1975 og begynte på skolen året etter. Den gangen var foreldrenes beskjed til læreren forholdsvis enkel.
– Foreldrene mine fortalte læreren min at jeg hadde diabetes type 1, og at jeg måtte ha med meg litt druesukker i jakken når jeg ble dårlig, forteller han.
Læreren fikk beskjed om at gutten kunne bli slapp dersom blodsukkeret falt, og at han i slike situasjoner kunne trenge druesukker.
Wigestrand sammenligner dette med dagens situasjon, hvor barn med diabetes kan bruke kontinuerlige blodsukkermålere som sender informasjon til en skjerm eller mobiltelefon.
Han beskriver hvordan foreldre i enkelte tilfeller forventer at læreren også skal følge med på barnets blodsukkermålinger gjennom skoledagen og gripe inn ved behov.
For Wigestrand illustrerer dette hvor mye ansvaret til den enkelte lærer har utviklet seg.
Eksempelet er hans egen beskrivelse av utviklingen, ikke en dokumentasjon på hvor utbredt slike forventninger er. Behovet for medisinsk oppfølging må dessuten vurderes individuelt.
– Presset på lærerne er helt sykt
Wigestrand peker på at lærere i dag forventes å ha kunnskap om og tilrettelegge for en rekke ulike utfordringer, blant annet ADHD, autismespekterforstyrrelser, dysleksi og andre diagnoser.
Han understreker at den økte kunnskapen på mange måter representerer et fremskritt.
– At vi forstår mer om disse tingene, er selvfølgelig på mange måter veldig positivt og veldig viktig, og det har hjulpet veldig mange, sier han.
Problemet er at stadig flere forventninger legges på lærerne uten at de nødvendigvis får bedre forutsetninger for å håndtere dem.
– Presset som legges på læreren, med forventninger og krav til hva de faktisk skal forholde seg til i tillegg til å drive undervisning, er i min verden helt sykt.
Han mener lærerne har fått en arbeidshverdag hvor de skal fungere som langt mer enn faglige formidlere.
De skal håndtere atferdsproblemer, konflikter, individuelle tilpasninger, medisinske behov og forventninger fra foreldre, samtidig som de skal sørge for at hele klassen lærer det den skal.
Wigestrand mener utviklingen til slutt går utover skolens kjerneoppgave.
– Vi tar fra læreren muligheten til å drive undervisning.
Mener lærerne blir stående alene
I samtalen peker Wigestrand også på at lærerne er avhengige av tydelige rammer fra skoleledelsen for å kunne håndtere elever som ikke fungerer i ordinær undervisning.
Han mener dagens inkluderingsmodell i noen tilfeller innebærer at elever som forstyrrer undervisningen, blir værende i situasjoner hvor de verken lærer noe selv eller lar medelevene få nødvendig arbeidsro.
Resultatet kan bli at læreren må bruke uforholdsmessig mye tid på enkelte elever, mens resten av klassen får mindre undervisning.
Wigestrand understreker at det ikke nødvendigvis er lærernes kompetanse som svikter.
– Min erfaring med de jeg møter og kjenner, er at det er fantastisk mange veldig, veldig dyktige lærere.
Men disse lærerne er avhengige av ledere som setter rammer og tar ansvar for at skolehverdagen faktisk fungerer, mener han.
Han etterlyser derfor en bredere diskusjon om hvilke oppgaver lærerne skal ha, hvor langt foreldrenes forventninger skal kunne strekke seg, og hvordan skoleledelsen kan sørge for at hensynet til den enkelte elev ikke går på bekostning av resten av klassen.
For Wigestrand handler det grunnleggende om at skolen må organiseres slik at lærerne får anledning til å gjøre jobben sin.
– Vi er elendige, faktisk, til å hjelpe lærerne våre i den norske skolen til å kunne drive med det de har utdannet seg til å drive med, nemlig å gi ungene kunnskaper i norsk, matte, engelsk og så videre, sier han.