Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger. Igor Bondar bor i Kharkiv og skriver fast for iNyheter.
Alle forhandlingene mellom Ukraina og Russland viser én ting: Denne krigen kommer til å bli langvarig. Uansett hvordan Putins retorikk endrer seg, eller hvem som trekkes inn som fredsmegler – fra USA til Kina – kommer han aldri til å oppgi sine territorielle ambisjoner, som Ukraina ikke kan akseptere innenfor rammene av sin egen grunnlov.
Men vi bør ikke bare legge skylden på de russiske og ukrainske lederne for deres manglende vilje til kompromiss. Sannheten er at denne krigen helt fra begynnelsen har handlet om mer enn bare disse to landene. Ukrainas grunnlov legger store hindringer i veien for å avstå territorium formelt, men det er ikke nødvendigvis det samme som å godta en våpenhvile langs dagens frontlinje uten å anerkjenne russisk suverenitet over de okkuperte områdene.
Hvem trenger at krigen fortsetter?
Tiden arbeider ikke til Ukrainas fordel. Jo lenger krigen fortsetter, desto strengere vilkår kan Russland komme til å kreve. Det som fortsatt kan diskuteres ved forhandlingsbordet i dag, kan med andre ord være uakseptabelt i morgen. Men hva er det egentlig å forhandle om i det uendelige, dersom alt til syvende og sist handler om at Ukraina skal godta å avstå områdene Russland har okkupert?
Selv om det skulle skje i fredens navn, ville Zelenskyj umiddelbart være politisk død dersom han gikk med på en avtale som innebar å gi fra seg disse områdene.
Og selv om det kan virke som om ukrainerne nå er villige til å godta hva som helst, bare de russiske missilene slutter å regne ned over byene deres, er det ikke slik. Russlands aggresjon har gjort ukrainerne så bitre at de neppe vil akseptere vilkårene som den russiske diktatoren forsøker å påtvinge dem.
Dette til tross for at landet er utmattet av krigen. Store deler av industrien er ødelagt eller gått tapt, stål- og kullsektoren har lidd katastrofale skader, landbruket drives under konstant trussel, og økonomien blir stadig mer avhengig av utenlandsk bistand.
I tillegg kommer korrupsjonsskandalene på høyeste politiske nivå, som undergraver befolkningens tillit til statlige institusjoner. Disse forholdene – ikke bare det faktum at Zelenskyj har havnet i en politisk låst situasjon – viser hvor vanskelig det vil bli å finne en politisk vei ut av krigen.
Men Ukraina er ikke det eneste landet som setter seg selv i en vanskelig situasjon ved å nekte å gi opp territorier som Russland har okkupert, noe store deler av verden tilsynelatende kunne være villige til å se gjennom fingrene med.
Europeiske ledere har gjentatte ganger erklært at de er beredt til å støtte Ukraina «så lenge det trengs». I Ukraina blir denne formuleringen ofte gjengitt i langt mer kyniske ordelag: «Til siste ukrainer.»
Selv om dette ikke er de europeiske regjeringenes uttalte politikk, reiser det et ubehagelig spørsmål: Er Ukrainas motstand i ferd med å bli en bekvem måte for Europa å holde Russland i sjakk på, uten selv å måtte kjempe direkte mot landet?
Dette er en fullt forståelig europeisk strategisk beregning: å svekke Russland. I praksis har europeerne overtatt stafettpinnen fra USA, som begynte å føre denne politikken allerede før den nåværende fasen av krigen.
Men det finnes også en annen måte krigen tjener Europas interesser på i dag. Den gjør det mulig for regjeringer å skyve sine egne politiske feilgrep fra de siste årene i bakgrunnen, rettferdiggjøre nye offentlige utgifter og bygge ut militær produksjon i massiv skala.
Dette handler ikke lenger bare om geopolitikk. Det handler også om økonomi.
Krigen har utvilsomt skapt et enormt marked for Europas forsvarsindustri, med langsiktige kontrakter og politiske argumenter for å øke produksjonen. Samtidig ligger det en sikkerhetspolitisk begrunnelse bak: Europeiske regjeringer betrakter den russiske trusselen som langvarig og støtter Ukraina ikke bare av solidaritet, men fordi de ser det som en måte å beskytte sin egen sikkerhet på.
Mens politikerne snakker om fred, fortsetter dermed Europas økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser å drive frem opprustning og støtte til krigføringen. Ukrainerne har havnet i en situasjon der deres evne til å fortsette kampen er blitt en av forutsetningene for europeisk sikkerhet.
Og dette er ikke bare en abstrakt mistanke. Det finnes konkrete økonomiske tall som underbygger resonnementet.
Ifølge det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI økte den samlede våpenrelaterte omsetningen til de 26 europeiske våpenprodusentene blant verdens 100 største våpenselskaper med 13 prosent i 2024, til 151 milliarder dollar.
23 av disse selskapene økte omsetningen, mens ytterligere to opprettholdt den på samme nivå som året før. SIPRI knytter selv veksten til etterspørselen som er skapt av krigen i Ukraina, og til oppfatningen av Russland som en trussel.
Samtidig legger EUs SAFE-program opp til lån på opptil 150 milliarder euro til medlemslandene for felles forsvarsanskaffelser. Dette handler med andre ord ikke om et engangskjøp av våpen til Ukraina, men om en omfattende omstrukturering av Europas forsvarsindustri. SIPRIs tall måler omsetning, ikke overskudd.
Økende omsetning og flere bestillinger beviser naturligvis ikke i seg selv at våpenprodusentene ønsker at krigen skal fortsette. De viser noe annet: at selskapene har økonomiske fordeler av situasjonen og en interesse i at forsvarsbudsjettene fortsetter å vokse på lang sikt.
Og når storbedriftenes interesser sammenfaller med regjeringenes sikkerhetspolitiske vurderinger, oppstår det et system der fred ikke lenger er den eneste prioriteringen.
Europa som gissel for sin egen frykt
Det ville være for enkelt å forklare europeisk politikk utelukkende med våpenprodusentenes fortjeneste. Det finnes en annen faktor som er minst like viktig: frykt.
Europa frykter Russland, og denne frykten er ikke innbilt. Russlands aggresjon mot Ukraina, truslene mot nabolandene, krenkelser av europeisk luftrom, sabotasjeaksjoner og andre former for hybrid press har tvunget europeiske regjeringer til å revurdere sin egen sikkerhet.
For de baltiske landene, Polen, Finland og Romania er den russiske trusselen ikke et teoretisk spørsmål som kan diskuteres på internasjonale konferanser. Det handler om deres fremtid.
Derfor kan europeiske politikere oppriktig ønske fred i Ukraina og samtidig forberede seg på en langvarig konfrontasjon med Russland. Det er ingen prinsipiell motsetning her: De ønsker å hindre at krigen sprer seg til deres eget territorium, samtidig som de vil sikre at Ukraina fortsatt er i stand til å holde den russiske hæren tilbake.
Det europeiske råd har uttrykkelig beskrevet Russlands aggresjon mot Ukraina som en eksistensiell utfordring for EU og tatt til orde for å fremskynde Europas forsvarsberedskap frem mot 2030.
For Europa handler støtten til Ukraina med andre ord ikke bare om å hjelpe et land som er blitt angrepet. Den er også en investering i egen sikkerhet.
Men det er her spørsmålene blir virkelig ubehagelige.
Dersom Ukraina utgjør Europas fremste forsvarslinje, blir landets evne til å fortsette motstanden en strategisk ressurs for hele kontinentet. Europa får tid til å ruste opp, utvide produksjonen, bygge opp igjen sine væpnede styrker og forberede seg på en mulig konfrontasjon med Russland.
Ukraina mister i mellomtiden mennesker, territorium, infrastruktur og hele generasjoner som ellers kunne ha levd i et land i fred. Dette er en skjev fordeling, ikke bare av risiko, men av selve prisen for sikkerhet.
Det er her det bitre uttrykket om å støtte Ukraina «til siste ukrainer» kommer inn.
Europeiske ledere erklærer naturligvis ikke åpent at dette er målet deres. Deres offisielle politikk er å støtte Ukrainas uavhengighet, suverenitet og territorielle integritet.
Men den politiske formuleringen «så lenge det trengs» lar det viktigste spørsmålet stå ubesvart: Hvor mange ukrainere må dø, hvor mange byer må ødelegges, og hvor mange år må denne krigen fortsette før Europas sikkerhet ikke lenger er avhengig av ukrainsk blod?
Europeiske regjeringer er ikke forpliktet til å kjempe i Ukrainas sted, og ingen ber dem om å gå inn i en direkte krig med Russland. Men de må erkjenne at støtten til Ukraina ikke bare kan tjene som et redskap for å holde Russland i sjakk.
Hvis målet er en rettferdig og varig fred, kan den ikke bare bygge på Ukrainas evne til å holde frontlinjen så lenge som mulig. Den må også bygge på reelle garantier for at Russland ikke skal kunne starte en ny krig etter enda en pause.
Ellers risikerer Europas strategi å utvikle seg til et endeløst ventespill, der Ukraina fortsetter å kjempe mens Europa fortsetter å forberede seg.
Ukraina: Der krigens to logikker møtes
Ukraina har havnet i skjæringspunktet mellom to europeiske interesser.
Den ene er økonomisk: Forsvarsindustrien har fått et enormt marked, statlige kontrakter og utsikter til langsiktig vekst.
Den andre er strategisk: Europeiske regjeringer ønsker å forhindre en russisk seier som ville endre maktbalansen på kontinentet og true sikkerheten til andre land.
Disse interessene er ikke nødvendigvis samordnet, og de betyr heller ikke at alle europeiske politikere ønsker at krigen skal fortsette. Men de kan trekke i samme retning, selv om alle offisielt snakker om behovet for fred.
For Ukraina er konsekvensene av dette sammenfallet særlig konkrete.
Landet må kjempe for å bevare sitt territorium, sin uavhengighet og retten til å bestemme over sin egen fremtid. I mellomtiden får landets samarbeidspartnere tid til å ruste opp og styrke sitt eget forsvar.
Og mens europeiske land måler denne tiden i budsjettsykluser, produksjonsplaner og år med forberedelser, måler Ukraina den i menneskeliv, tilgjengelige soldater, ødelagte byer og demografiske tap.
Dette er to svært forskjellige måter å måle den samme krigen på.
Det finnes også et annet problem. Europa snakker stadig mer om fremtidens sikkerhetsarkitektur, felles våpenanskaffelser, forsvarsallianser, produksjonskapasitet og garantier for avskrekking.
Men hvilken plass har egentlig Ukraina selv i denne sikkerhetsarkitekturen?
Ikke bare som en frontlinje, ikke bare som en kilde til kamperfaring og ikke som en testarena for nye våpensystemer, men som en fullverdig stat med rett til å kreve sikkerhet for sine egne borgere.
Hvis den ukrainske hæren i dag forsvarer ikke bare ukrainsk territorium, men også Europas østlige flanke, må Ukrainas rolle i utformingen av det fremtidige sikkerhetssystemet være mer enn symbolsk. Den må være avgjørende.
Ellers oppstår en farlig ubalanse: Ukraina bærer de største menneskelige tapene, mens beslutningene om Europas fremtidige orden tas av dem som ikke betaler prisen med sine egne byer og menneskeliv.
Ukraina forventes å vise motstandskraft, utholdenhet og vilje til å fortsette kampen, mens landets samarbeidspartnere beholder retten til å bestemme omfanget av støtten, tempoet i våpenleveransene og grensene for sitt eget engasjement.
I en slik ordning kan Ukrainas skjebne altfor lett bli et spørsmål om andre lands strategiske beregninger.
Spørsmålet i dag er derfor ikke bare hvem som har fordeler av krigen, og hvem som tjener penger på våpenkontraktene. Det handler om hvorvidt Europa kan tilby Ukraina en fredsordning der ukrainerne ikke enda en gang blir tvunget til å betale med sine liv for andre lands sikkerhet.
For dersom europeisk sikkerhet fortsatt skal bygge på at Ukraina kjemper mens Europa forbereder seg, vil det ikke være et felles sikkerhetssystem.
Det vil være et system der den ene parten betaler for alle de andres fremtid.
