Kanskje teoriene kommmer litt fort og uten egentlig refleksjon.
Lørdag visste man lite om hva som egentlig foregikk og hva utfallet kunne bli. Var det et kuppforsøk? Men var målet? Kunne Wagners-styrkene nå helt til Moska? Hadde Putin rømt hovedstaden? Ville det russiske forsvaret i Ukraina kollapse? Var dette slutten på Putins regime?
Amerikansk etterretning skal ha visst om at Jevgenij Prigozjin planla en operasjon mot militærledelsen i Russland, hevder Washington Post. De briefet også Det hvite hus. Men de kjente ikke verken mål eller motiv.
Prigozjin hadde lenge vært offentlig kritisk til militærledelsen i Russland. Han har beskyldt dem for feighet, korrupsjon og forræderi. Fredag hevdet han at hans egen soldater ble bombet av russiske styrker. Lørdag morgen tok hans paramilitære milits seg inn i Rostov-on-Don der sørflankens militære hovedkvarter ligger.
President Putin gikk ut på TV og fordømte «opprøret» og mente det var en dolkestøt og forræderi. De skylde ville bli straffet, sa han.
Så kom det meldeinger om at Wagner var på vei mot nord, mot Moskva, i det Prigozjin kalte en «marsj for rettferdighet». Det skulle være kamper mellom Wagner og russiske styrker. Men de lot seg angivelig ikke stoppe.
Så, om kvelden, ca. kl 1930, sa Prigozjin at han beordret sine styrker til å snu for å unngå et «blodbad». En avtale var nådd, gjennom president Alexander Lukasjenko i Belarus.
Les også: Prigozjin drar i «eksil» i Belarus og tiltalene mot Wagner-soldater droppes
Og Prigozjin skulle reise til nettopp Belarus og avtalen skulle innebære amnesti for all involverte i Wagner.
Gjennom lørdagen kunne man lese og se den ene analysen etter den andre tatt «på sparket» av ulike «eksperter» mediene hadde innkalt. Det var drama og om å gjøre å ha noe å si. En gjenganger var hvor ødeleggende dette var for Putin. Hvor skjørt Russland var, at det nå var store muligheter for Ukrina, at Prigozjin trolig hadde støttespillere i maktapparatet og så videre.
Men spørsmålet som kanskje fikk litt mindre oppmerksomhet enn det fortjente, var hvor sannsynlig det egentlig var at Prigozjin på noen som helst måte var en reell utfordrer til det russiske regimet. Wagners operasjoner i Ukraina er fullt og helt finansiert og utstyrt av det russiske forsvarsdepartementet, de samme elementene som Prigozjin angivelig kritiserer.
Han snakket videre om at han hadde 25.000 mann som var villige til å dø i kampen for «rettferdighet». Men her snakker vi altså om en mann som selv har et kriminelt rulleblad og hvor mange av soldaten er hentet rett fra fengselet selv. De er opportunister. Og skulle det være mulig å true Moskva med en så liten styrke?
Det kan kanskje tyde på at mediene lot entusiasmen løpe litt i forkant av de sobre analysene.
Det hele ble da også, sett fra vestlige mediers side, et lite antiklimaks på kvelden da «avtalen» mellom Putin og Prigozjin ble kjent.
Men allerede samme kveld og nå utover søndag har en ny runde med spekulasjoner i «alle mulige retninger» begynt.
Og de går fra at dette var en «falsk flagg» operasjon avtalt mellom Putin og Progozjin til at det tvert imot viser hvor svak Putin er. NRK presenterer hele spekteret av teorier og finner frem norske forståsegpåere som kommer med analyser i alle himmelretninger.
Noe av alt det som presenteres av analyser vil naturligvis treffe bedre enn annet når støvet får lagt seg og man har mer utvikling å basere seg på. Men spørsmålet er så hva det vestlige publikum skal gjøre med alle de sprikende analysene og mer eller mindre plausible teoriene som nå pøses ut i stort tempo.
Muligens forvirrer det folk mer enn det virker opplysende.
Krigen i Ukraina og utviklingen i Russland er av stor betydning for oss alle og fortjener mye medieoppmerksomhet. Men spørsmålet er om alle de som nå er ute og får en mikrofon opp i ansiktet disse dagene egentlig har snøring på det de snakker om.
Man kan mistenke at svaret ofte er nei.
Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal