Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Dersom en politiker sier at én ting skal skje, kan du være sikker på at det motsatte skjer.

Redundans

Innen systemteori har man forskjellige mekanismer for å hjelpe hovedsystemet om det feiler. En av disse mekanismene kalles redundans, som betyr at mekanismene egentlig er redundante, eller overflødige på godt norsk. For feilopprettingsmekanismene er til vanlig overflødige, men når hovedsystemet feiler må de være der. Dette kalles også ‘back-up’, eller reserveløsninger.

Et slikt eksempel fra mitt eget yrkesliv er Dynamisk Posisjonering, systemet som holder avanserte skip og oljeplattformer i ro eller i en bestemt bevegelse likegyldig av værkreftene og vannstrømmen. Om ett av styresystemene streiker står det ett annet system, med en annen datamaskin, klar til å ta over. Avhengig av hvor nødvendig det er å opprettholde driften av systemet, vil dette systemet være i ‘cold standby’, dvs. at det må slås på og det vil ta en stund før driften kan komme i gang igjen, eller ‘hot standby’, at det faktisk er slått på, og følger med på alle sensorer og referansesystemer og vil ta over driften i brøkdelen av et sekund.

De som virkelig er nøye på det, anskaffer et trippelredundant system, altså med tre datamaskiner som virker uavhengige av hverandre, og som langt på vei skal kunne virke selv om skipet brenner. Det finnes også en løsning for båter som får skutt broen vekk, men vi tar ikke den akkurat her.

Et eksempel på hverdagsredundans er motorbåten som har et par årer i tillegg, i tilfelle man slipper opp for bensin, eller seilbåtene som har motor dersom man slipper opp for vind. En gang i tiden hadde bilene med ekstra dekk i bagasjerommet, men det er visst ikke nødvendig lenger, for det er så sjelden at nåtidens dekk feiler. Det er heller ikke redundans mht. rattet, noe som er avgjort fordi det er så uhyre sjeldent at rattet i en bil feiler – uten at noe annet feiler samtidig og gjør bilen umulig å kjøre i tillegg.

Myndighetenes forhold til redundans

Prinsippet med redundans virker å være fullstendig ukjent for de norske styresmakter. Det fikk vi et nytt eksempel på i avisene i morges, der en utbrent buss inne i en tunnel i Sørfold stengte trafikken slik at Norge er ‘kuttet i to’ i noen dager fremover.

Jeg husker godt da Raudhammartunnelen kom et sted utpå 80-tallet. På strekningen mellom Fauske og Narvik fantes det i min barndom fire ferger som skysset trafikken over fire fjorder: Skjomen, Efjorden, Tysfjorden, og Leirfjorden i Sørfold. I løpet av tiårene ble det bygget først broer over Skjomen og Efjorden, og så kom alle tunnelene som gjorde at vi slapp ferja mellom først Røsvik og senere Sommerset over til Bonnåsjøen. Da tunnelene ankom, ble ferjesambandet lagt ned, i 1986.

Om man nå hadde brukt noen midler av Statsbudsjettet hvert år i stedenfor å sende det til korrupte statsledere og stiftelser – ja, midlene er der, men norske politikere ser ut til å være allergiske mot å bruke midler i Norge – så hadde man kunnet opprettholde dette ferjesambandet, holde det på cold standby og sjekke nødvendig vedlikehold på ferjer og ferjekaier sånn én gang hver sommer. Med stadig økende risiko for havari i tunneler pga. den halsløse satsing på elektriske biler og busser, vil det være en god idé å bruke litegranne midler på redundante løsninger mht. de mest nødvendige veiene i Norge.

Vedlikehold – et gigaproblem

Hovedproblemet med denne løsningen er at politikerne nå må bruke penger på vedlikehold. Om det er noe ikke bare politikere, men ledere i sin alminnelighet, hater, så er det vedlikehold. Det er en psykisk uting, det er en pest og en plage å måtte vedlikeholde noe. Det koster nemlig penger, penger man heller kan bruke på bonuser til ledere og nødvendige turer til vennskapsbyer i andre land og helt ultranødvendige seminarer på høyfjellshoteller. I går kveld fikk jeg høre fra en kommuneansatt at han her om dagen hadde vært nødt til å lide seg gjennom en obligatorisk ansattsamling med en hel dags foredrag om klimaskremsler og bærekraftsmål og lignende svada han kunne vært foruten. Så midlene til vedlikehold er jo der, ikke sant?

Alle som er ansatt i en større bedrift har vel opplevd at bedriftens finansielle liv går i bølger, med bølgetopper og bølgedaler. Og når man er inne i en bølgedal må man finne noe å kutte. Hvilket alltid går ut over vedlikeholdet. «Det kan da ikke være nødvendig med alt dette vedlikeholdet!» uttaler lederne mens de ligger i høyfjellshotellets svømmebasseng og spiser kanapéer og drikker champagne. Nei, her må det kuttes, lyder den samstemte korsang fra ledergruppen.

Og slik går de norske veiene sakte i oppløsning – i forrige uke fikk jeg høre om en lokal vei som var blitt så ødelagt av folk som ville unngå den nye bomringen at en av de lokale beboerne ikke bare hadde fått hull i eksospotten; nei, da verkstedet undersøkte bilen viste det seg at hele eksospotten var sprukket. Og slik går jernbanestrekningene sakte i oppløsning mens signalanlegget blir verre og verre og det blir vanskeligere og vanskeligere å finne feilen som oppsto om morgenen mens pendlere fra de tusen hjem står og hutrer på stasjonen til et tog som aldri kommer. Buss for tog er jo en morsom redundant løsning, men ikke akkurat like raskt. Vys nye slagord er «Det går aldri et tog, men det går alltid en buss!»

Beredskap uten redundans

Hva verre er, er at disse myndighetene i det siste, uant av hvilken grunn, plutselig har begynt å snakke om beredskap igjen. Jeg antar at grunnen er at Russland nok en gang har seilt opp som den store, stygge ulven. Frykten for hva Russland vil finne på i en krigssituasjon har fått myndighetene våre til å be oss å tappe vann på flasker, lagre knekkebrød og kjøpe stearinlys. Guri malla! Manglende vedlikehold av tilfluktsrom har fått fokus igjen, etter tiår med neglisjering.

Hvis det er noe å lære av moderne krigføring så er det at den har blitt mye mer fokusert. I Ukraina tas energiforsyningen ut. Det har enkelte uheldige sider, fordi Sovjetkommunistene bygde svære bomaskiner til folket særlig i store byer, som f. eks. Kiev. Og akkurat som i Norge, ble boligblokkene bygget med elektrisk oppvarming, og uten kaminer, parafinovner eller peisovner. Det var sikkert noen ledende politikere som fant ut det var overflødig med slike løsninger i det nye sovjetsamfunnet.

Men så bomber man altså energiforsyningen, og så sitter befolkningen der i mørket og fryser. Og det er det ikke bare de som gjør, for vannrørene fryser også etter hvert, om man har radiatorer til oppvarming. For ikke å snakke om vannpumpene som er nødvendige i et flatere landskap. På samme vis er norske boligblokker ofte bygget uten annet enn elektrisk oppvarming. En god del boliger er bygget med radiatorer, men det har jo skjedd en overgang fra oljefyrt oppvarming til elektrokjeler. En god del boliger ble bygget med små oljekaminer, men disse sørget politikerne for å forby her for noen år siden for å unngå global oppvarming. Det minst opphissede man kan si om dette stupide trekket er at man unngår da i hvert fall lokal oppvarming.

Distribusjon som beredskapsmekanisme

Beredskap er planlegging for å motvirke feilsituasjoner, som f. eks. bortfall av elektrisitetsforsyningen. Et særtrekk ved denne er den sentraliserte plassering av kraftverk og

transformatorstasjoner. En annen mekanisme ved siden av redundans handler om distribusjon i mindre enheter istedenfor avhengighet av sentraliserte ressurser. Disse er mindre sårbare mot angrep simpelthen fordi det koster å bruke bomber og missiler. Selv USA er i ferd med å slippe opp for luftbåren ammunisjon.

Det store alternativet til elektrisk energi er bruk av olje, naturgass og kull. Spesielt olje er enkelt å distribuere. I en krigssituasjon er det viktig å transportere alt fra mat til troppestyrker og våpen. Elektrifisering av forsvarets transportsystem er ikke bare dyrt, men det bryter med redundansprinsipper og er særdeles sårbart. Hva enten det er diesel eller bensin, kan dette transporteres også om el-forsyningen slås ut.

Men regjeringen er sannsynligvis mer redd for en tusendels økning av den lokale temperaturen enn for bortfall av el-forsyningen. Forstå det den som kan. Distribuert og alternativ energi gjør at redundansprinsippet kan benyttes fullt ut. Regjeringen gjør sitt beste for å eliminere all beredskap gjennom å fase ut biler som går på bensin og olje. Nå tror ikke jeg at russerne vil angripe Europa, for Europa har fint lite som russerne vil ha, og det blir det mindre av også etter hvert som industrien legges ned i klimagudens navn mens den vestlige sivilisasjon raseres og utraderes av unevnelige krefter. Men om—og jeg sier om—regjeringen anser krig med Russland som en trusel, så kunne man forvente at de beholdt bruken av olje og gass på et slikt nivå at ikke landet blir lammet i en krigssituasjon.

Men tror man at regjeringen, stortingsrepresentantene eller myriadene av statsansatte økonomer og planleggere har tenkt ett øyeblikk på at Norge i tillegg til sentraliserte kraftverk med egentlig smått med høyspente overføringslinjer, også ikke har mer en ett raffineri for bensin? Med én målrettet drone som ikke er skutt ned av det fantastiske luftforsvaret Norge har—eh, unnskyld, som det ennå ikke er planlagt, men som sikkert vil komme etter hvert når man har lært av situasjonen i Ukraina eller Israel—så vil det være enkelt å ta unna også oljeforsyningen. Hvilket vil gjøre transport av mat vanskelig for ikke å si umulig.

Les også: «Bufdir griper inn!»… i norsk kjønnsliv

Distribuerte lagre når transport blir vanskeligere

Mange beregninger har blitt gjort gjennom årene, og derav simuleringer, som viser hvor få dager som går før butikkene slipper opp for mat og de dristigere deler av befolkningen begynner å gjennomsøke resten av befolkningens forskjellige husvære for mulige forsyninger. For en angriper vil det jo bare være å ta ut el-forsyning, raffinerier, havner og andre transportknutepunkt, og deretter sitte og vente på at befolkningen dør av matmangel eller tar livet av hverandre for å leve lite grann lenger.

For det er enkelt å ødelegge broer og kaianlegg og så avskjære eventuell mat-transport til landet. For her har de beredskapsvillige politikere lagt ned det meste av kriselagre av mat.

Det er ikke til å tro hvor dårlige politikerne i Norge er til å beskytte landet. De har alle gitt seg over til den fanatiske klimareligionen, og som Don Quixote som angriper vindmøller i den tro at de er troll, så angriper Don Støre og og Donna Søreide karbondioksydutslippere som om de var demon-fabrikker. Iran ser på Israel som den lille Satan og USA som den store Satan. MDG ser på bilene som den lille Satan-horden og oljeplattformene som den store Satan-skokken. Billigere bensin? Det vil jo ødelegge for vår himmelske visjon om et bil-løst samfunn!!!

Les også: Norsk politikks trilemma: Dumhet, ondskap eller fremmed påvirkning?

Beredskap?

For sikkerhets skyld har politikerne gjort det umulig å følge med på radio, som ikke vil virke lenger når batteriene er brukt opp, og mens telefonsystemet før i tiden hadde egen backupforsyning som

gjorde at det ville virke også under strømbrudd, så går jo dagens mobiltelefoner – på strøm, med bittesmå batterier.

For sikkerhets skyld har de samme politikere også gjort det bortimot umulig å gå på jakt eller dra ut på fiske. Og for sikkerhets skyld har de sørget for at de siste oppvoksende generasjoner ikke har anelse om hvordan de skal skaffe seg mat uten penger, enn si hvor maten kommer fra.

Byråkrati-revolusjonen er å regne som et system med det vi som har litt utdannelse i reguleringsteknikk kaller en særdeles høy ‘tidskonstant’. Det betyr i almentale at det tar svært lang tid fra en politiker har funnet på ett eller annet idiotisk og innført det til tross for store protester fra almuen, før konsekvensene er åpenbare for alle, og nesten umulig å gjøre noe med.

Det tar også særdeles lang tid fra politikerne øser ut av Norges pengebinge til allverdens B-Gjengmedlemmer, til det blir oppdaget av noen som muligens har ansvar nok og initiativ nok til å undersøke hva det er som skjer og gjøre noe med det.

Så Takk Gud for Epstein. Takk Gud for at det endelig var noen som gjorde noe som var så ille at selv ikke politikerne kan forsvare det. Takk Gud for at de inkompente snørrhvalpene som rusler rundt i Stortingskorridorene og elsker synet av seg selv i hver blankpolerte flate, endelig—muligens—kan stilles til regnskap for de uhorvelige pengesekkene som har gått ut av landet, istedenfor å sørge for midler slik at når det brenner i en tunnel så kan trafikken forbi fortsette å gå.

For det er det som kalles beredskap, og det er det politikerne burde tenke på før de forbyr eller avgiftsfører alt de får kloa i, akkurat som han jegeren i jakttida som skjøt på alt som så ut som det rørte på seg. Skyt først, spør etterpå, som de lærte av den første Olsen-Banden-filmen.

Norsk beredskap bør planlegges bedre enn Egon Olsens planer. For uansett hvor smarte de er, så feiler de alltid.