Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Norsk politikk er rett ut sagt uforståelig, og det eksisterer en rekke teorier om hvorfor, uten at det påvirker politikken noe som helst. Gåten som må løses er simpelthen: Hvordan nå inn og påvirke norsk politikk?
Kommentarfeltene
For tiden er det ikke måte på til aktivitet i kommentarfeltene både hos avisene og på facebook om norsk politikk på utallige områder, skolepolitikk i form av nedleggelser, finanspolitikk i form av formueskatt og arveavgift, utenrikspolitikk i form av hjelp til Gaza og Ukraina, miljøpolitikk i form av motstand mot vindturbiner eller oljeutvinning.
Men felles for disse er at det er så å si umulig å se noen virkning av det som skrives og kommenteres. Bare unntaksvis skjer det noe som faktisk får Stortinget til å reagere, som når Benedikte Moltumyr Høgberg fikk en annengangs lovbehandling av bruk av sivil arbeidskraft i nødssituasjoner, utsatt, og senere revidert.
Det sier noe om norsk politikk at når noen – for en gangs skyld – får Stortinget til å gjøre om på noe – så blir det nærmest sensasjon, med gledesutbrudd i media og prisdryss fra seriøst faglig hold.
Generelt kan man nemlig si om kommentarfeltene, at der forbruker Norges befolkning store deler av sin oppmerksomhet sånn bortimot til ingen nytte!
Dette fenomenet er velkjent i internasjonal politikk. Sørg for å holde almuen engasjert med noe som ikke vil gjøre noe som helst fra eller til for politikken, slik at politikerne er fri til å gjøre absolutt hva de ellers vil.
Fenomenet kalles «psykologisk krigføring», basert på moderne «psykologiske operasjoner», til vanlig kalt «PsyOps». PsyOps har det til felles at de skal holde kommentarfeltene glødende varme med engasjement om saker som ikke har noe som helst å si for praktisk politikk.
Konspirasjonsteorier
Her kommer konspirasjonsteoriene til nytte. Felles for konspirasjonsteorier er ikke hvorvidt de er sanne eller ikke, heller ikke om de har noe fnugg av sannhet i seg, men at de forleder folk til å bruke masse energi på noe som egentlig ikke har noe å si for samfunnet.
Derfor oppmuntrer gjerne myndighetene i stillhet til å utbre konspirasjonsteorier. Dermed kan man avlede kritikk av politikken som føres, til engasjement i ikke-saker.
Blant slike ikke-saker, som jeg til stadighet blir konfrontert med på facebook, finner vi om månelandingen i 1969 faktisk fant sted eller om det var Stanley Kubrick som filmet og regisserte hele greia i studioet James Bond plutselig befant seg i; om World Trade Center faktisk ble rammet av to fly eller om de tre tårnene falt som følge av kontrollert nedrivning, om de hvite stripene vi ser på himmelen er kondensstriper fra fly eller utslipp av farlige stoffer for å kontrollere og forgifte befolkningen, ja, det dukker til og med opp poster om hvorvidt jorden er rund eller flat.
Felles for disse er at de har ikke noe å si for praktisk politikk i Norge i dag. For flertallet er disse sakene absurde, for mindretallet er de eksempler på styresmaktenes tilsløring av fakta.
For tiden ser jeg lite til QAnon og utsagnene om avsløringer som kommer til å skje, noe som florerte her for noen år siden særlig i forbindelse med amerikansk valgkamp. Jeg ser også svært lite til elitens drikking av barneblod for å holde ungdommeligheten ved like, eller at politikere og andre kjendiser inkludert den norske kongen egentlig er døde og erstattet av skuespillere.
De største bølgene for og mot er for tiden hvorvidt palestinerne er utsatt for folkemord eller om Hamas har iverksatt en utrolig vellykket PsyOps hvor vesten lar seg lure trill rundt; om Ukraina fører en heroisk kamp ledet av sin heroiske leder Zelensky mot det onde russiske imperium, eller om landet er gjennomkorrupt og brukes av NATO til å utmatte Russland for på sikt å sikre seg de enorme ressursene i landet.
I tillegg har vi den daglige for og imot når det gjelder president Trump og hvorvidt hans utallige utspill er en trusel for menneskeheten eller en velsignelse for Amerika.
Alt, uansett hva du måtte mene, er velegnet til å holde velgerne vekk fra norske saker som faktisk betyr noe for nordmenn.
Felles for alle sakene er at de burde ikke ha noe som helst å si for norsk valgkamp.
Mulig årsak nr. 1: Dumhet
I TV-serien Yes, Minister / Yes, Prime Minister fra 1980-87 ser vi ikke bare kampen mellom politikerne og byråkratiet, som generelt vinnes av byråkratiet, men også hvordan byråkratiet omskriver hva de faktisk mener for å få gjennomslag for sin politikk. Når deres leder Sir Humphrey skal forklare statsminister Jim Hacker at hans forslag er idiotisk, sier han ikke dette rett ut. I stedet innleder han sin forklaring med «With respect, Prime Minister!».
Hacker har imidlertid etter hvert lært at når Sir Humphrey sier dette, indikerer det ikke at han synes statsministerens utsagn er noe å respektere, snarere tvert om. Det er imidlertid vanskeligere å avvise noe som fremstilles «med respekt», enn om Sir Humphrey hadde plumpet ut på samme vis som norske kommentariatere.
For norske kommentariatere uttaler seg som regel ærlig og bramfritt, noe de burde vite overhodet ikke har den minste effekt på stortingspolitikere. Det preller av på dem. Det er som om de har et innebygget filter mot ikke bare fakta, men også alle meninger som ikke passer med deres forutinntatte meninger.
Derfor er Stortinget å ligne med en religiøs sekt. De som kjenner disse sektene, vet så utmerket godt at det ikke har noen hensikt å diskutere med dem. Det preller av som vann på gåsa. Meningene kan være så godt dokumenterte og argumenteringen så perfekt som den bare vil: Det går ikke inn.
Stortingspolitikerne har nemlig det til felles at de ikke har kunnskaper som gjør dem i stand til å drive politikk til det beste for Norge. Barth Eide og flere med ham vet ikke at Gaza ikke ligger i Norge; derfor tømmer han norske millioner i lommene til palestinere under påskudd av å betale jobbene deres, selv om de ikke engang går på arbeid. Guri Melby vet ikke at Ukraina ikke ligger i Norge, derfor foreslår hun å tømme norske milliarder i lommene til ukrainere under påskudd av å forsvare det ukrainske folk – som bare vil ha slutt på krigen – mens hun i fullt alvor diskuterer innføring av arveavgift for nordmenn. Gahr Støre vet så visst ikke annen forskjell på nordmenn og utlendinger enn at de førstnevnte kan man forlange formueskatt av, men ikke de sistnevnete.
Og så sitter norske velgere og vil stemme på disse – i fullt alvor!
Når det gjelder mangel på kunnskap så er sannsynligvis regneferdighetene bunnløst dårlige, så dårlige at det ikke er til å tro. Det vakte et visst oppstyr her da Estlands utdanningsminister Kallas innrømte at hun ikke greide å regne ut hva 8 ganger 4 var – på direktesendt TV.
Men så er spørsmålet om norske politikere er bedre?
For tiden foregår det endelig en debatt om hva det grønne skiftet vil koste Norge. For endelig begynner det å bli klart for almuen at Stortinget eller de respektive departementer bare har innført at det skal være et «grønt skifte» uten å ha regnet på hva det kommer til å koste. Hvilket heller ikke er til å tro.
Jeg lurer på hva folk flest tenker om dette. Jeg tror det er litt delt: Noen mener det er skandaløst, noen mener at «politikerne sikkert har kontroll», noen mener at det ikke er nødvendig å regne på det – til tross for at virkeligheten er ganske annerledes, og noen er så fanatiske at mener det ikke har noe å si fordi det bare MÅ gjennomføres.
Politikerne er rett og slett tallblinde. De aner ikke forskjell på million og milliard. Men det er noe som er verre: Menneskenes intelligens handler om evnen til å lære og danne seg nye begreper. Disse stortingspolitikerne greier ikke engang å lære at det er forskjell på million og milliard om noen prøver å lære dem det. Ikke bare Guri Melby, men hele Stortinget ønsker å pøse ut milliarder til Ukraina, mens størsteparten av Norge må legge ned skoler fordi de ikke har – ikke milliardene til Ukraina, men noen skarve millioner. En million er en tusendels milliard. Det er riktignok mulig at en politiker heller ikke vet forskjell på tusen og million. Østfold fylkekommune må kutte 127 millioner i skolen. Det er litt over én tusendel av det Guri Melby uten videre vil kaste ut av landet.
Problemet er ikke at Guri Melby sier at hun og Venstre vil kaste bort hundrevis av milliarder. Det er at ingen andre på Stortinget reagerer. Det er at ingen fylkespolitikere eller kommunepolitikere sier: Hør her! Vi her i dette fylket, i denne kommunen, trenger disse pengene! Det er at nesten ingen nordmenn sier: Dette er ikke greit, det er kriminelt å gi bort andres penger, det er uansvarlig, og det er hatsk mot dem som faktisk trenger de pengene fordi de driver en offentlig pålagt tjeneste.
Politikerne er rett og slett dumme fordi de er valgt av dumme nordmenn.
Mulig årsak nr. 2: Ondskap.
Det skal ikke stikkes under en stol at det er en stor understrøm i bloggverdenen som hevder at politikere nesten på en generell basis er onde, at de spesielt ønsker at det skal bli færre mennesker i verden, som Bill Gates Foundation går inn for og World Economic Forum, hvor Barth Eide var og nå Børge Brende er generalsekretær, promoterer; at de ønsker å få ned befolkningstallet gjennom vaksinasjonstvang med mRNA-vaksiner som produseres av legemiddelfirmaer som er søkkrike på grunn av overføringene fra EUs van der Leyen og Norges Erna Solberg, fordi legemiddelfirmaer tjener på sykdom og ikke at befolkningen holder seg frisk, osv.
Problemet med ondskap er at dens virkninger er nesten identiske med dumskapens virkninger. Den merkbare forskjellen er at dumme mennesker tier stille om det de har forårsaket, mens onde mennesker er stolte av det.
Uansett er norsk politikk den samme om politikerne er stolte av sine ødeleggelser eller ikke. Ødeleggelsen av norsk natur med vindturbiner lar seg nesten ikke forklare med dumhet alene; her ligger det en fanatisme bak, en ødeleggelseslyst skjult under det grønne skiftets floskler, men dette grønne skiftet er så skinnende fanatisk i sitt irrasjonelle religiøse vanvidd, at man ikke nødvendigvis må ty til ondskap som forklaring. Man skal på død og liv sykle istedenfor å kjøre bil, uansett hvor mye man prøver å forklare fanatikerne, som befolker kommunestyrer, at bil er tusener av ganger mer egnet enn sykkel til det aller meste og uendelig mer produktivt på alle vis. Religiøse sekter kan, som sagt, ikke argumenteres med.
«Se etter hvor pengene blir av,» er en god og gammel forklaringsmodell. For mange er den intense higen etter rikdom et kjennetegn på ondskap, men man trenger ikke pur levende ondskap som forklaringsmodell, da griskhet er et godt menneskelig karaktertrekk uansett om du er kristen eller ateist.
Griskheten kommer kanskje mest til syne i å legge norsk energiproduksjon og salg på børs. Det er nylig regnet ut at nordmenn har en merkostnad på flere hundre milliarder per år etter innføringen av strømspekulasjon. Dette er hundrevis av unødvendige milliarder, som kommer noen få til gode, mens de fleste taper, og taper stort.
Så kan man diskutere seg grønn på hvem som har ansvaret for å gjøre noe med dette. Men ingen gjør noe. Ingen. Ikke en eneste industrieier, ikke en eneste ordfører, ikke en eneste strømkunde går i protesttog mot dette ufattelige overgrepet mot nordmenn.
Vi kan le av alle grønnskiftespekulantene, som har forsynt seg av norske subsidier i milliardklassen og som nå ler og koser seg og drikker champagne i boblebadet, mens de stadig finner på nye industrireisingsprosjekter for slunke kommunekasser. Lureriet er infamt, det lyseblå uskyldsblikket er lett gjenkjennelig. «Vi skal leve av å redde klima,» sa Gahr Støre.
Spørsmålet er bare hvem «vi» er. Det må være noen ganske få medløpere, kollaboratører og deres kumpaner han hadde i tankene. Problemet er at når politikerne sier «vi», har ikke norsk språk noe eget begrep for «vi få priviligerte», heller ikke for «vi som jeg er med i gruppen til, i motsetning til dere andre som hører på». Derfor blir de godtroende nordmenn enda en gang lurt opp i stry.
Det betyr ikke noe om politikerne er onde eller dumme; virkningen blir den samme, og dumme nordmenn stemmer på dem uansett.
Mulig årsak nr. 3: Fremmed påvirkning.
Det er svært få som teoretiserer om hvilke fremmede krefter som ikke bare styrer, men som også har balletak eller musegrep på norske politikere.
Det skyldes ifølge de konspirasjonsteoretikere som forsyner meg med litteratur på dette området, at fremmedpåvirkerne arbeider i stillhet. Jo mindre almuen får vite om dem, desto bedre; da kan de nyte sine gevinster i fred.
Ifølge disse forfatterne av svære verker, som det tar tid å arbeide seg gjennom, ble f. eks. norsk oljeproduksjon allerede tidlig på syttitallet befalt ført til andre og sterkere europeiske land. Det skulle ikke oppstå norsk industri som skulle bearbeide norsk olje. Så har det da heller nesten ikke gjort det.
Det samme gjelder norsk vannkraftproduksjon. Det er andre og sterkere europeiske land som ganske enkelt sørger for at energiproduksjonen ledes over til dem; at utenlandske korporasjoner får billig energi. Motytelsene er vanskelige å få øye på.
Det samme gjelder krigsindustrien, kanskje rent bortsett fra at Norge selv har en krigsindustri hvor aksjekursen går voldsomt opp når det er utsikt til krig og voldsomt ned når det er fredsforhandlinger. Her er NATOs befalinger ganske i klartekst. Og ingen skjønner at fem prosent til forsvar knekker de fleste lands statsbudsjett. Som et apropos kan nevnes at de land som klarte seg best etter 2. verdenskrig var Tyskland og Japan, fordi de ikke fikk lov til å ha noe forsvar.
Det samme gjelder den internasjonale miljøødeleggerindustrien, som ser seg om etter alle den kan sluke. Når skal det gå opp for den norske befolkning at vindturbiner og CO2-rensing og elektrifisering av sokkelen ikke har med fornybarhet og miljøgevinster og slikt å gjøre? De er bare utspekulerte finanskapitalstyrte prosjekter for å kunne øse svære summer effektivt ut av statskassa – og landet.
Våre politikere står og forsvarer dette med sine floskler. Og dumme nordmenn fortsetter å stemme på dem. Politiske partier som angivelig er for miljøbeskyttelse og mot superkapitalister har blitt overbeviste til å støtte de aller verste utbytterne.
Og bakom synger bankene, storbankene, finanskapitalen, verdens største aksjeselskaper, som eier det meste og er besatt av å tjene enda mer, der de seiler i sine luksusyachter «på de store banker».
Klimarealisme virker
De siste ti årene har jeg arbeidet spesielt på ett område der desinformasjon har blitt institusjonalisert som korrupsjonsmekanisme; klimaet. Selvsagt hilser jeg Stortingets kampanje mot desinformasjon velkommen, når den engang blir gjennomført i praksis. Da vil NRK bli tvunget til å slutte med blodrøde værkart bare sola skinner gjennom skylaget, da vil meteorologisk institutt slutte å hevde at kloden koker, Gahr Støre bli tvunget til å fjerne floskelen om å redde klimaet – som ikke kan reddes uansett, Greta Thunberg og Extinction Rebellion bli fjernet fra sine talerstoler, samt masse annet på masse andre områder.
Jeg har fulgt med på diverse galluper de siste ti årene. Jeg husker da mediene gikk bananas fordi over ti prosent av Norges befolkning ikke trodde på global oppvarming. Jeg husker da dette steg til 15, 20 og 25%; da var der nærmest krise i mediehusene; det ble opprettet pressebyråer som skulle betjene hele verden med skrekkscenarier, uavlatelig, og spesielt i oppkjøringen til klimatoppmøter. Jeg husker da jeg ble utskjelt fordi en tredjedel av befolkningen ikke lenger lot seg påvirke av svada og floskler og NRK gikk til det skritt å farge værkartet blodrødt. (Politikere: en tredjedel er det samme som ca. 33%.)
For et par måneder siden gikk Nettavisens Gunnar Stavrum, en ellers ganske fornuftig mann, ut med at klima er valgkampens glemte krise. Jeg kunne bare glede meg over å se at spørsmålet «Hvordan ser du på klimaendringer?» av leserne ble besvart med at over 50% svarte: «Overhodet ikke bekymret for klimaendringer» og nær 25% svarte «Litt bekymret, men tror det kommer til å løse seg».
Hvordan kan man unngå å være ekstatisk? Ikke bare over at over tre fjerdedeler av Norges befolkning ikke er synderlig bekymret, men at de milliarder og atter milliarder fra ufattelige mengder autoritetspersoner ikke har hjulpet mot oss få klimarealister, som helt uten klimamilliarder har snudd folkeopinionen, ikke bare mot å tro på dette klimavåset, men også at politikerne har begynt å bevege seg vekk fra det. Fordi det endelig, etter mange års iherdig og ulønnet kamp, har nådd inn til politikerne (eller, riktignok, noen av dem) at «klimakrisa» ikke er noen spesiell valgvinner.
Konklusjon
Stortinget som religiøs sekt har blitt forsterket av uvitenhet og ren dumhet, slik at det i dag er omtrent umulig å nå inn med kunnskaper og sunn fornuft. Istedenfor må man opprettholde det folkelige engasjement, slik det har blitt oppnådd mirakler mot vindturbinbesettelsen.
De fleste nordmenn har tatt dumme valg, i og med at de har valgt prestisjehungrige analfabeter inn på Stortinget, men de fleste nordmenn har sin sunne fornuft i behold når det gjelder en rekke enkeltsaker.
Denne gangen må vi stemme på noen som kan stoles på til ikke å kaste bort milliardene på noe som ikke kommer oss velgere til gode. Selv om det kan innebære at vi må stemme på et lite parti – som er lite nettopp fordi det ikke benytter seg av søtt og vannpumpet valgflesk.