Dette er et ekstern innlegg og står for skribentens meninger.
Tirsdag 30. august, dagen før overdosedagen, tar lærer Sverre Avnskog en kamp mot rusliberalisering i iNyheter. Dette er umusikalsk og bakstreversk dogmatisme fritatt all fakta, forankret i en farlig moralisme.
Rusmidler er helseskadelig og koster samfunnet for mye, skriver Avnskog. Deretter argumenterer han mot Venstres oppmykningsretorikk rundt cannabis, basert på hvor farlig rusmiddelet er. Cannabis som er mindre helseskadelig enn det lovlige narkotiske stoffet alkohol, både for brukeren selv og resten av samfunnet. Ironien er slående.
“Det er ikke så ofte etablerte norske partier gjør seg til talsmenn for lovbrudd, men det gjør altså Venstre når det gjelder narkotika”, skriver han, samtidig som debatten som pågår handler nettopp om hvorvidt vi skal gjøre det lovlig. Skal ikke politiske parti få lov å mene at vi skal endre loven de selv er satt til å regulere, eller at reaksjoner på lovbrudd er for strenge? Lærerens rettsforståelse er skuffende. Jeg vil hevde at det er rett og galt som skal diktere loven, ikke motsatt, og at man fint kan mene en lov er umoralsk.
Videre hevder Avnskog at man ikke trenger lettere tilgang på rusmidler på grunn av skadelighet, at fordi kriminalisering ikke fungerer betyr ikke dette at man skal slutte å straffe, og at narkotikakarteller vil fortsette selv etter en legalisering. Det er tydelig at han ikke har satt seg inn i saken før han uttalte seg om den.
Les også: Hvorfor i all verden har Venstre gjort forherligelse av rus til en av sine viktigste saker?
Alle mennesker, i nærmest alle aldersgrupper, kan få tak i rusmidler bare en Snapchat-melding unna. Overkanten 1/5 nordmenn i alderskategorien 16-64 år, 1/3 av de mellom 25-34 år og 1/4 av ungdom fra 16-30 år har prøvd cannabis. [1] Hvert år har vi rundt 50 000 tilfeller av rusmiddellovbrudd. Altså blir rundt 1 av 100 personer årlig anmeldt av politiet for lovbrudd der rusmidler er involvert.
Tilgjengeligheten eksisterer allerede, i et fullstendig ukontrollert marked. Og etterspørselen går ikke bort, uansett hvor mye man velger å straffe bruken. Det er helt tydelig etter 50 år med en politikk hvis resultat bare er økt bruk, økt tilgjengelighet og stadig overdosedødsfall av rusmidler.
Norge er blant de landene i Europa med flest overdosedødsfall. Dobbelt så mange dør av overdoser enn i trafikkulykker i Norge. De aller fleste vil være enig i at dette overhode ikke er akseptabelt. Løsningen finner man ved å se på andre land som har forbedret sin situasjon ved å liberalisere ruspolitikken.
I dag kan selgere i praksis selge helt andre stoffer enn hva de hevder stoffet er, helt uten konsekvenser. Dette gjør rusmidlet langt farligere og øker risiko for overdose. Selgere kan dessuten ta en grådig pris bare regulert av andre selgeres tilgjengelighet. Dette presser rusbrukere ned i fattigdom som i ytterste konsekvens kan lede til kriminalitet for å finansiere rusbruken.
Det er når selgere i et ulovlig “tilbydermarked” der utvikler av stoffer helt uavhengig kan sette prisen, uten symbiosen tilbud og etterspørsel, man får negative ringvirkninger som fører til kartellvirksomhet. Det er på grunn av de enorme pengesummene ethvert ulovlig marked har, at vi har mistet 200 000 liv fra 2015 til 2019 bare i Mexico alene. [2] Forbud bidrar til å opprettholde og styrke kriminelle miljøer som livnærer seg av narkotikasalg, som også ofte bedriver grov kriminalitet som vold, utpressing og ran. Selv i Norge ser vi dette blant gjengene på bl.a Holmlia, Vestli og Stovner i Oslo. [3]
Liberalisering vil føre til en frigjøring av viktige og etterlengtede politiressurser som kan settes inn i kampen mot den reelle kriminaliteten i samfunnet, som vold, voldtekt, svindel og tyveri. Dette er svært nødvendig, og spesielt i Oslo hvor vi har sett skrekkeksempler, som at hele 55 448 saker er blitt henlagt på et drøyt år. [4] Ingen politibetjente ønsker å løpe rundt og jakte på hasjbrukere når det finnes kjente voldtektsmenn på frifot. [5]
Hadde man derimot hatt et legalisert marked, ville man hatt apotek eller lignende utsalgssteder der det sitter noen bak kassa som spør hvor gammel du er, som kanskje spør om ditt forhold til rusmidler og som kan gi anbefalinger om det minst skadelige alternativet. Man kan få kvalitetssikrede stoffer utviklet av profesjonelle aktører, med innholdsfortegnelse slik at man vet hva man får og hvilken rusgivende effekt å forvente. Man kan uten bekymring spørre legen sin om uheldige interaksjoner med helsesituasjon eller medisiner, og trygt forvente et ærlig svar. Med dette vil man på sikt åpne for en innovasjon fra konkurranse mellom produsenter om å utvikle et best mulig rusmiddel som gir ønsket effekt som samtidig er tryggest mulig.
Hvis rusbrukere slipper å kjøpe hva enn noen lugubre karer har kokt opp i badekaret sitt, men heller bruker profesjonelle aktører som må stå juridisk ansvarlig for det de selger og produserer, får man dessuten muligheten til å saksøke og gi bøter fra enkeltpersoner og myndigheter, til noen som risikerer sin bedrifts inntektsgrunnlag og rennomé.
Påstander om at legalisering ikke vil gjøre store slag i bekjempelsen av narkotikagjenger er derfor også uholdbare. Hvem vil kjøpe utrygge stoffer fra farlige kriminelle på gata når et sikkert apotek er et alternativ? Det hjelper ikke at kriminelle vil ønske å fortsette å selge hvis ingen vil kjøpe. Det er et velkjent faktum at gjengkriminaliteten økte når man på 20-tallet forbød alkoho, det samme gjelder her.
Det er tydelig at uansett hvor mange ressurser politiet velger å bruke på å jakte, bøtelegge og fengsle de som bruker eller selger rusmidler, er nullvisjonen feilslått og totalt urealistisk. Vi må tolerere at det alltid vil være folk som ønsker å bruke eller eksperimentere med rusmidler. La oss heller regulere politikken ut fra det minst skadelige alternativet, som statens forskning gjennom Rusreformutvalget helt tydelig konkluderte med at er en liberalisering.
Vi kan og bør gå inn for en mer human ruspolitikk der menneskeverd, kunnskap og empati går først – ikke tanken om straff, forbud, nulltoleranse og stigmatisering. Norge er moden for en ny og bedre retning. Krigen mot narkotika er for lengst tapt, og det hjelper ikke å kaste mer penger på problemet.