Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Vi får stadig høre at en stemme på et parti utenfor Stortinget er en bortkastet stemme. Men er ikke alle stemmer individuelt sett bortkastede – i og med at det er svært liten sannsynlighet for at den skal gjøre utslag?
Det er mange måter å betrakte stemmegivning på. Man kan få mistanke om at velgere er på idrettskamp når de stemmer. De vil heie på et lag som er med i toppdivisjonen. Likeledes ønsker de å stemme på et parti som blir representert – om ikke kommer over sperregrensen.
Man kan også betrakte velgere som velgere som ønsker å unngå det verste alternativet. Da gir det mening å stemme på en måte som oppleves som den mest effektive måten å unngå det verste alternativet på.
Vi kan betrakte velgere spillteoretisk.
Fangens dilemma
Fangens dilemma er et meget kjent konsept i spillteori – om ikke det aller mest kjente.
To fanger får straff avhengig av hvem som tyster på hvem. I vårt eksempel får en fange null års straff dersom han tyster og den andre ikke gjør det, men den som blir tystet på, får fem år. Lar begge være å tyste, får de begge ett års fengsel. Tyster de begge på hverandre, får begge to års fengsel.
Problemet er at de ikke kan samarbeide.
Og uansett hva den andre velger, vil det alltid lønne seg å tyste, for man vil alltid komme best ut av situasjonen. Velger den andre å holde munn, får man null år ved å tyste – istedenfor ett år ved at begge holder munn. Velger den andre å tyste, får man to år – istedenfor fem år ved selv å holde munn mens den andre tyster.
Det blir altså en suboptimal løsning, dvs. to år til begge, ved at de drives til å tyste, begge to.
Dersom dilemmaet gjentas flere ganger, er det imidlertid ikke sikkert at man velger den suboptimale løsningen, men at fangene/aktørene lærer seg at det på sikt lønner seg å holde munn.
Les også: En union og konge brast
I politikken
Dilemmaet velgerne som ikke er fornøyd med de etablerte partiene, har når de skal bestemme seg for partier, er ikke helt som fangens dilemma, men det har noen likheter.
Individuelt sett er enhver stemme bortkastet, for det er svært lav sannsynlighet for at en enkeltstemme skal gjøre utslag. Men velgere finner sammen i grupper. De finner seg grupper der gruppen kan være en politisk maktfaktor. Og velgergruppens stemmer kan være mer eller mindre bortkastet.
Slik sett er det noe i at stemmer på partier som ikke blir representert, er mer bortkastet enn stemmer på partier som blir det. Tilsvarende er stemmer på partier som ikke kommer over sperregrensen, mer bortkastet enn stemmer på partier som kommer over sperregrensen.
Man kan ikke få det akkurat slik man vil ha det, men man burde kunne få det bedre enn det de etablerte partiene kan tilby. Man vil unngå det verste alternativet, og her er dilemmaet. Det skal flere stemmer til for at et parti som ikke er på Stortinget, skal bli representert enn det skal til for at et parti som blir representert, skal miste mandater. Og det skal flere stemmer til for at et parti under sperregrensen skal få flere mandater, enn for at et parti over sperregrensen skal miste mandater.
Velgerne ønsker å unngå det verste alternativet. I fangens dilemma er det fem års fengsel. Derfor stemmer de på det minst ille alternativet blant de etablerte. I fangens dilemma er dette to års fengsel. Men de unngår et bedre alternativ. I fangens dilemma er dette ett års fengsel. Det perfekte er uoppnåelig. I fangens dilemma er dette null års fengsel.
Men det er altså mulig å oppnå noe bedre enn det minst ille blant de etablerte. Én gang kan det være prekært, men det er det visst hver gang. Det passer visst aldri å stemme på noe annet enn et stortingsparti.
Hvis eksperimentet fangens dilemma gjennomføres flere ganger, kan aktørene lære å koordinere bedre uten eksplisitt kommunikasjon. Det kan man også i det noe tilsvarende politikkens dilemma.
Les også: Siste om «Andre»: ND holder seg – Konservativt og INP faller
Det er ikke alle som har tillit til at de etablerte partiene skal kunne rydde opp. Det er det gode grunner til. Det er også gode grunner til at man ikke skal ha tillit til at utfordrerpartier skal kunne gjøre det. Men poenget med å stemme på utfordrerpartier er ikke nødvendigvis at de skal bli de nye styringspartiene.
Like gjerne kan det være at anledningen til å stemme på utfordrerpartier er en sikkerhetsventil for å vise etablerte partier at velgergrupper som er misfornøyd med dem, ikke kan tas for gitt bare fordi det etablerte partiet det gjelder, er det minst ille blant de etablerte.
Man må også regne med at utfordrerpartier tar tid å bygge opp. Det er mer sannsynlig at slike partier må bygges opp over flere år, med økende stemmetall over tid, til representasjon endelig oppnås, enn at et slikt parti kommer inn i ett jafs.
Velgere må la være å la seg fange i politikkens svar på fangens dilemma, som gir suboptimale løsninger som det ikke går an å unnslippe. Men hvis man ikke lar seg fange, går det an å unnslippe. Men man må ikke tro at dette bare er noe man kan overlate til andre.