Dette er et ekstern innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg vil gjerne få ta opp et problem som jeg er ganske sikker på at mange i min situasjon kan kjenne seg igjen i. Og det er utfordringene som ofte oppstår så fort man nevner medisinsk cannabis for fastlegen.

Den første fastlegen jeg snakket med ang muligheten for å prøve cannabis responderte med å sende bekymringsmelding til barnevernet. Etter det har det gått slag i slag med motgang fra de forskjellige legene og avdelingene jeg har vært hos.

Selv i dag som jeg har resept fra spesialist i Nederland blir jeg møtt med samme stigma, for diagnosen jeg får det for (Komplex PTSD) fyller ikke de norske kriteriene for bruk av denne medisinen.

For det viser seg at mitt valg av medisin stempler meg som rusmisbruker, og at den eneste hjelpen jeg nå egentlig tilbys er avrusning. «Kan ikke hjelpe deg så lenge du er ruset» Hakk i plata det dér…

Jeg har aldri vært rusmisbruker før, men etter at jeg begynte med denne medisinen er jeg visst dét ifølge staten, og jeg er nå registrert som «rusmisbruker» hos både kommunen og helsevesenet. (Og da selvfølgelig også barnevernet, bekymringsmeldingen dit går visst på autopilot)
 

Jeg har også blitt stemplet som «vanskelig» av helsevesenet, fordi jeg nekter å ta den smørbrødlista med røde trekanter de prøver å prakke på meg i stedet for den tydeligvis livsfarlige cannabis’en.

Ironien i dét å ha både resepter på røde trekanter + en henvisning til «avrusning» i samme hånd er jo til å ta og føle på, men dobbeltmoralen og idiotien her er det visst ingen som ser.

Jeg har t.o.m ofte blitt avvist med påstanden om at det er medisinen jeg nå bruker som er årsaken til mine problemer, selv om vedkommende har lest journalen min og vet at diagnosene har vært der siden før barnehagealder. Og da er det vanskelig å bestemme seg for om man rett og slett blir holdt for narr? Eller er det så dårlig stelt med dagens Helse-Norge?

Barn på amfetamin har jo nesten blitt mote, og morfinpreparater og benzo blir skyllet ned med en flaske cava hver helg over en lav sko. Flatfylla hylles med en jovial «gå hjem og legg deg du, du trenger bare å sove ut rusen», etterfulgt av ett kameratslig klapp på skuldra fra politimannen som nettopp måtte hjelpe vedkommende opp på bena igjen.

For de er kompiser, de skjønner hverandre… For politimannen har vært på flatfylla før så han kjenner seg godt igjen, og han gliser for seg selv samtidig som han planlegger sin neste grøftefyll.

Mens jeg som sitter stille for meg selv i mitt eget hjem og styrer med mitt er visst en stor fare for samfunnet. At jeg har både lov og rett til å bruke dette betyr tydeligvis ingen ting.

Jeg vil gjerne få med at jeg har også møtt mye forståelse, og da snakker jeg stort sett kun om sykepleiere og andre «underordnede» i forskjellige institusjoner. Det er først når det kommer til noen med makten til å bestemme over deg at du møter motgang.

Det verste jeg noen gang har opplevd av forhåndsdømming møtte jeg da jeg for ørtende gang ble henvist til ruspoliklinikken i Tønsberg for å «få bukt med problemet». Jeg takket ja til slutt da det var det eneste tilbudet jeg fikk.

Det strålte overbærenhet fra kvinnen som tiltalte seg som overlege og inntakssjef, og hun lot det komme tydelig frem hva hun mente om sånne som meg. Alt jeg sa ble avfeid, og mine følelser og behov ble ikke tatt hensyn til. Jeg fikk følelsen av å være ett verdiløst menneske, som ikke har de samme rettighetene som andre. Og jeg gikk derfra med inntrykket av å være rettsløs, + en solid dose skam.

Det er like vanskelig for meg å avstå fra min medisin som det er for andre som trenger sine medisiner for å fungere i hverdagen, og jeg sliter med å forstå hvorfor mennesker skal bli møtt med en slik forakt og demonisering, bare pga. valg av medisin.

Jeg tenker med stor sorg på alle de svakere stilte enn meg, som har hatt «gleden» av å møte denne overlegen. Dette er hva man blir møtt med på ett tidspunkt i livet hvor man har det som verst, og man mest sannsynlig føler seg mutters alene mot verden.
Det er maktovergrep og voldtekt av ett allerede sykt sinn.

Et gledelig unntak var barnevernet og Familievernkontoret som har stått på min side hele veien, selv før jeg fikk resept, tro det eller ei. Familievernkontoret var de som hjalp meg med å få igjen samværet etter at fedrene også stemplet meg som narkoman så fort jeg byttet medisin, og unisont gikk inn for å fremstille meg uegnet som mor.

Så jeg vil rose ett ellers uglesett barnevern, som klarte å holde hodet kaldt i denne situasjonen. De lot være å dra alle over én kam og gikk heller inn og vurderte situasjonen slik dé så den.

Jeg kan nå etter over 3 år med daglig inntak påstå at å begynne med denne medisinen er det mest fornuftige valget jeg noen gang har tatt med tanke på egen helse. Et ønske om å være frisk er ingen ting å skamme seg over, selv om samfunnet rundt gjerne vil ha deg til å føle det sånn.

Nå er jeg igjen nødt til å bytte fastlege, og jeg føler det blir litt nåla i høystakken når det gjelder å finne en fastlege som faktisk har skjønt at cannabis er en medisin. Som skjønner og bryr seg om det faktum at pasienten har rett til å bestemme over egen kropp og hvilke medikamenter som skal i den.

Stigmaet rundt denne medisinen må ta slutt, og jeg inviterer fastlegene til å ta det første, høyst nødvendige skrittet i denne integreringsprosessen. Kan vi pasienter få litt hjelp snart? Eller skal vi fortsette å være dørmatte for dobbeltmoralens høye voktere, som sitter og snøvler ut forbud mot cannabis i rødvinsfylla?

Ting kán bli for dumt, og det har det blitt her…

Eksperimentets konsekvenser viser seg nå: Argumentene mot jenter i Forsvaret (+)