AMS-målerne, 8 mill. og en rettsstat som svikter

Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

iNyheter gir den 30.9. en sammenfatning av en artikkel fra E24 som omhandler en sak der Den Europeiske menneskerettsdomstolen har avslått å behandle en klage fra åtte nordmenn. Saken dreier seg om de nye strømmålerne og hvordan det norske rettssystemet har behandlet deres stevning av nettselskapet Elvia.

Artikkelen i E24 såvel som i iNyheter var ganske mangelfull og konsentrerer seg om pengebruken – hele 8 millioner kroner – i en sak som i utgangspunktet kan virke meningsløs og unødig og kan være egnet til å sette advokaten i et uheldig lys, som ikke har advart mot å fremme en sak om skadelige helsevirkninger fra slike strømmålere.

Som hjelper med det faglige rundt elektromagnetisk stråling og helse så vel som med pengeinnsamlingen ber jeg om plass til en fyldigere kommentar som kan forklare hvorfor en slik sak slett ikke er meningsløs, og hvordan de 8 millioner kronene fordeler seg.

Saken kaster dessuten et interessant lys over rettsstaten og hvordan statsforvaltingen svikter alvorlig på et område av stor betydning for folkehelsa og for miljøet.

Kommentaren kommer her:

Min bakgrunn – og sakens bakgrunn

Av utdanning er jeg statsviter (cand. polit.) og Master of Telecom Strategy and Technology Management, og har alltid vært opptatt av miljøproblematikk. Etter nær en generasjons virke innen IKT i næringslivet, i Utdanningsdepartementet, som forsker og strategirådgiver i Telenors strategienhet og som univ.lektor ved NTNU, begynte jeg å grave i teknologiens økologiske fotavtrykk, og etterhvert i dens virkninger på helse og miljø.

Selvsagt ble jeg forbauset da jeg fant at rundt 75% av alle forskningsartikler på feltet (pluss minus avhengig av tema) publisert i databasen Medline siden 1990 – pluss tusenvis av tidligere artikler –finner skadelige helsevirkninger. Heller ikke ante jeg at en rekke biologiske skademekanismer som virker ved eksponering svært mye svakere enn Strålevernets anbefalte grenseverdier er meget godt kjent. Det har de vært i 60 års tid. Jeg ble også underveis kjent med en «underskog» av «bortgjemte» folk som opplever at de får vesentlige helseplager fra slike felt, selv når feltene er langt svakere enn dagens grenseverdier, og deres to norske organisasjoner: FELO – foreningen for el-overfølsomme, og Folkets strålevern.

Etter 15 års graving og populærfaglig formidling kan jeg nå se tilbake på 7 bøker (dels oversettelse, dels (sam)forfatterskap), mer enn 1.000 bloggposter, og en rekke avis- og enkelte tidsskriftsartikler om emnet. Jeg er selvsagt – siden temaet er så ukjent og ubehagelig – blitt stemplet som «konspirasjonsteoretiker», hva nå det skal bety i denne sammenheng, men jeg har også fått tilslutning fra medisinerhold og bredt orienterte teknologer her på bjerget. Jeg er dessuten én av de flere tusen forskere, medisinere og biologer internasjonalt som advarer mot helse- og miljøskader og mener å se at skadene blir stadig tydeligere i takt med veksten i trådløse og andre kilder til menneskeskapte elektromagnetiske felt.

Målerne utløser samme helseplager i alle land

Da man begynte å installere AMS-målere i Norge ca. 2017, ble omtrent de samme akutte helseplagene rapportert som i andre land: søvnløshet, hodepine, tinnitus, leddsmerter, tanketåke, hjertearytmier, m.m. Ingen har riktignok samlet systematiske data i Norge, men svært mange har rapportert egne erfaringer – også fra situasjoner som i praksis var for blindtester å regne. Rapportene stemmer med teori, forskningsrapporter og erfaringer fra andre steder. De utgjør ikke strenge bevis, men vel så gode belegg som man er vant til å handle utfra i medisinfag og i politikk.

Å ta saken opp med Strålevernet viste seg å være som å snakke til veggen. Der i gården begrenser man seg til å bare anbefale (SIC!) noen grenseverdier som en tysk næringspåvirket stiftelse (ICNIRP) via et tomannskontor i WHO foreslår utfra målinger for å finne oppvarmingsfare. Verken strømmålere, mobilmaster eller WiFi-rutere gir oppvarmingsfare, men gir likefullt en del folk betydelige helseplager. Så i praksis har man da fått ansvaret selv, mens Strålevernet forsikrer om at forskningen «ikke gir grunnlag for» strengere grenser og derfor skjuler seg bak en «anbefaling».

Da AMS-målerne ble rullet ut, ble de el-overfølsomme dermed nærmest valset ned: Riktignok ga NVE nettselskapene formelt sett adgang til fritak fra AMS (i praksis sendemodulen i måleren) hvis kunden kunne legge fram legeattest for helseplager fra slike sendere, men samtidig forbød Helsedirektoratet legene å skrive ut slike attester: Catch 22: «Fritak gis, men bare om du har attest, og det får du ikke!»

Noen tusen attester og fritak ble det likevel, og mange fler kunne det blitt: Legenes manglende kunnskap om medisinske/biologiske virkninger av elektromagnetiske felt og frykt for konflikter med Helsedirektoratet førte til at de aller fleste ikke ville skrive ut attester. Selv pasienter med lang erfaring og kunnskap om egen overømfintlighet for mikrobølget stråling og for «skitten strøm» (bransjesjargong for «linjebundet spenningsstøy» og «overharmoniske») klarte ikke å skaffe seg attest.

Stryk i metodelære

Hvordan kunne statens strålevernetat, Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, innta et standpunkt i strid med den overveldende delen av forskningen og i strid med både teori og erfaring?

Etter hvert forsto jeg altså at de undersøkelser som Strålevernet baserer sine vurderinger på, utelukkende gjøres utelukkende utfra målinger av energiintensitet som indikator for oppvarmingsfare, og ikke andre velkjente årsaker som virker ved langt lavere intensiteter og helt uten oppvarmingsfare. Strålevernet gjør her en kardinalfeil som står til stryk til eksamen i vitenskapelig metode: Å bare vurdere utfra oppvarmingsfaren, får selv sterke funn andre årsakssammenhenger som er godt kjente og dokumenterte, usynlige: De sprer seg utover uten å danne mønster.

Denne elementære feilen tjener bransjen, gjør strålevernet enkelt, og passer inn i foreldet fysiker-tenkning, men den er en åpenbar trussel for folkehelsa og for miljøet – akutt for en del, på lang sikt for alle.

Skulle man anta at det norske Strålevernet er kunnskapsbasert, slik statsforvaltningen hevder at den er, måtte det være på kunnskap om hva som er politisk passende eller pålagt, ikke på kunnskap om helse- og miljøvirkningene.

Svikten i rettsapparatet

Å satse på rettsapparatet var derfor gjenstående utvei for den som ville forsvare seg og andre mot uvettig framferd fra forvaltningen. For det kunne da umulig være lov å installere måleutstyr i sikringsskapet dersom folk blir syke av det? Kunne man nekte installasjon når innvendingene mot ny måler med sender ombord gjaldt egen og husstandens helse?

Kort fortalt samlet jeg inn penger og engasjerte advokater i tre ulike advokatkontorer for å få laget utredninger om AMS-målerne, helsa og jussen. Alle rapportene er tilgjengelige på min blogg, og konkluderte med at innføringen var på svak juridisk grunn om helsevirkningene var reelle.

Så startet jeg opp aksjonen Vi tar AMS-målerne for retten!, en av flere slike organisasjoner, engasjerte advokat Hugo P. Matre, Advokat Schjødt AS, og samlet inn mer penger for å få reist en pilotsak. NHO-organisasjonen Energi Norge (nå Fornybar Norge) ønsket ikke å medvirke til en juridisk avklaring av lovligheten.

Vi reiste fem søksmål der nettselskapene trakk seg for å unngå rettsak. Så gikk vi inn i en sak der flere kunder hadde gått til felts mot Elvia: Vi har kjørt den saken fra tingretten og hele veien helt til topps – uten å få noe fullt gjennomslag for helserisikoen knyttet til AMS-målerne. Tingretten avviste å bruke fagdommere og lente seg kun til strålevernmyndigheten og på stiftelsen ICNIRP. Vår omfattende dokumentasjon ble ikke en gang vurdert. Lagmannsretten ville heller ikke ha hjelp fra fagdommere og lente seg på tingrettens vurdering.

Ikke en gang saksøkernes ekspertvitner, internasjonalt kjente forskere som har medvirket i en rekke internasjonale kommisjoner, også offentlige amerikanske, fikk gehør i retten. Deres budskap var krystallklart: – Slik stråling skaper helseproblemer – akutte så vel som på sikt, og her er bevisene!

Trass i at beviskravet kun var at helseskadelige virkninger måtte være «åpenbart grunnløse» for at saksøkerne skulle tape saken og trass i at saksøkernes helseplager ikke var omstridt, ble det tap.

Lav prosessrisiko, lav gevinst – og ubehagelige tolkninger

Saksøkernes krav måtte være «åpenbart grunnløse» for at de skulle tape i tingretten og lagmannsretten. Men de tapte likevel, og anken til høyesterett over bevisvurderingen så vel som prosessen ble avslått.

Burde saken aldri vært tatt til retten? Selvsagt gjorde advokaten oss oppmerksom på prosessrisikoen. Men i og med at vi måtte anta at domstolene måtte forholde seg til faktum og til det lave beviskravet, måtte vi vurdere risikoen som forholdsvis lav.

At domstolene ikke satte seg inn i faktum, ikke lyttet til fagvitnenes krystallklare budskap, og ikke brød seg om beviskravet «åpenbart grunnløst», er et stykke utenfor hva man forventer av det norske rettsvesenet. Det gir rom for flere tolkninger. Flere av dem er til svært liten heder for vårt rettsvesen og skal være usagte her.

Gitt en situasjon med stabler av forskning som dokumenterer klare helsevirkninger – vi snakker tusenvis av forskningsrapporter og hundrevis av litteraturgjennomganger, burde disse dommene ikke vært mulig. De skaper et solid grunnlag for misttillit til rettsapparatet. Det er det siste samfunnet trenger.

Siste trinn – Menneskerettsdomstolen

Etter avslag av anken til Høyesterett var eneste ankemulighet en klage til Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. En klage, med støtteskriv – på norsk, slik reglene er – ble sendt i juli. Engelske oversettelser ble ettersendt.

Svaret som kom nylig, innebærer at klagen ikke ble avvist på formelle feil. Forøvrig ble det ikke gitt noen begrunnelse. 93% av klagene til domstolen blir avvist.

Hva har dette kostet? Og hva forteller det om rettssikkerheten?

Siden regnskapet ikke er avsluttet, kan jeg ikke gi et eksakt svar her og nå. Jeg gir derfor omtrentlige tall, mens saken ennå er aktuell:

Samlede utgifter er 8 013 138NOK.Utredning av generelt saksgrunnlag og alle de fem første sakene er tatt med i dette beløpet. Rundt 250 000 utgifter til konsulentrapporter og til amerikanske ekspertvitner og enkelte småkostnader av typen kontorhold er også medregnet. Å bringe saken inn for EMD (Menneskerettsdomstolen), kostet ca. 700 000. Resten fordeler seg omtrent likt på saksøkernes og motpartens advokatkostnader, ettersom saksøkerne ble idømt motpartens sakskostnader til tross for at så godt som all utredning og dokumentasjon i saken er levert av saksøkerne.

Hva forteller kostnadsnivået om rettssikkerheten? Kostnadene viser selvsagt at ingen vanlig enkeltperson kan nå fram i slike saker – uansett om de har rett eller ikke. Å stå opp mot store selskaper og staten på denne måten må derfor finansieres gjennom innsamlinger og krever tusenvis av timer frivillig innsats. Det er i seg selv et problem for rettssikkerheten, og saken viser at selv de økonomiske ressursene ikke er nok i en sak med svært lave beviskrav.

En seier fra Lagmannsretten – av stor betydning

Siden lagmannsrettens dom er blitt stående, er den gjeldende rett. Den stadfester det selvsagte – at nettselskapet skal ha adgang til å skifte ut måleren når det ikke foreligger fritak. Men den ga også en meget viktig seier til saksøkerne og til de leger som har trosset Helsedirektoratets forbud mot attester:

Lagmannsretten ga en klar anvisning på hvordan leger kan skrive attester som forplikter nettselskapene til å gi fritak, både fra sender i måleren, og fra «skitten strøm» (linjebundet spenningsstøy). Denne delen av dommen har et generelt budskap i seg: Den forteller at man ikke skal påføres helseplager fra elektronisk utstyr når en legeattest går god for at symptomene kan passe. Dommen pålegger nettselskapene å løse problemet der en legeattest foreligger.

Per dato respekterer ikke nettselskapene dommen mht «skitten strøm»: De hevder at de er pålagt av NVE å skifte ut de gamle målerne, noe de helt klart ikke er når det er gitt fritak, og at det ikke fins målere som ikke lager «skitten strøm», til tross for at slike målere er handelsvare.

Konklusjon

Vi har et Strålevern som ikke fungerer som vern mot mer enn de aller groveste oppvarmingsskader, og et helsevesen som baserer seg på dette strålevernet (DSA). Derfor er nå det juridiske sporet prøvd helt til topps – og med skuffende resultat, selv om retten til frihet fra helseplager fra mikrobølger og «skitten strøm» er blitt styrket gjennom lagmannsrettens dom.

Det er all grunn til å være skuffet over hvordan rettsapparatet har fungert, og hva slags samfunns- og miljøansvar, NVE, NHO-organisasjonen Fornybar Norge og nettselskapene utviser i sakene om AMS-målerne og helsa.

Dersom noen er interessert i å sette seg inn i litteraturen og bevismaterialet i saken, er det fullt tilgjengelig, i stor grad i norske oversettelser. Det gir bedre bakgrunn for egne meninger enn de som florerer i kommentarfeltene og så langt i rettsapparatet.

Einar Flydal

Nyttige lenker

Dommen fra lagmannsretten: https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2022/11/Borgarting-lagmannsrett-Dom_av_3.11.2022_SladdetGult-1.pdf

Dommen fra Den europeiske menneskerettsdomstolen: https://einarflydal.com/wp-content/uploads/2023/09/2023.09.21-EMD.-Avslag-pa-klage-Andersen-Others-v.-Norway_sladdet.pdf

Framgangsmåte for å skrive attester og søke fritak: https://einarflydal.com/2022/12/13/nyhet-framgangsmate-for-a-soke-fritak-fra-ams-maler/

Framgangsmåte for å klage over avslag vedr. fritak for «skitten strøm»: https://einarflydal.com/2023/09/21/ams-og-skitten-strom-klag-til-ledelsen-i-nettselskapet-her-far-du-malen/

Fag- og populærlitteratur om stråling og helse – på norsk: https://einarflydal.com/utredninger-boker-m-m-a-laste-ned-bestille/