Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger. Innlegget er oversatt fra svensk av Arnt Folgerø.

Liberalismen som filosofi begynte i opplysningstiden, nærmere bestemt med filosofen John Locke (1632-1704). Han er kanskje mest kjent for sin tabula rasa-teori, det vil si at barn fødes som en ubeskrevet tavle uten forutbestemte egenskaper, og at alle våre egenskaper erverves gjennom livets gang. Med den politiske liberalismen han la fram i sitt verk ”Two Treatises on Government” (1690) ga han inspirasjon til den amerikanske konstitusjonen og andre vestlige demokratiers politiske system. 

De sentrale prinsippene hos Locke var: Individualisme, demokratiske valg, frie markeder, folkenes suverenitet, skillet mellom kirke og stat samt en sterk vekt på likhet og frihet, ytringsfrihet og en del andre medborgerlige rettigheter.

Det er grunn til å legge merke til at alle disse prinsippene er abstraksjoner og derfor ideologi. For å tilegne seg en ideologi, kreves det ingen studier og ingen praktiske livserfaringer.

Det finnes flere ironiske definisjoner som sier at ideologier er til for mennesker som ikke vil eller kan tenke selv. I sitt store og fremdeles svært leseverdige verk: Demokratiet i Amerika”, kritiserer den franske historikeren Alexis de Tocqueville ideologier for å være en samling med ferdigpakkede løsninger på komplekse problem.

En motsigelsesfylt virkelighet tvinges inn i ”allmenne ideer”, det vil si inn i generaliserende abstraksjoner: ”Allmenne ideer vitner ikke om styrken i den menneskelige intelligensen, men snarere om dens begrensninger, for i naturen er ikke skapningene eksakt like, det finnes ingen identiske fakta, ingen regler som kan tillempes på en lignende måte på flere objekter samtidig.

Allmenne ideer har den forunderlige egenskapen at de gjør det mulig for den menneskelige tanken å raskt bedømme et stort antall ideer sammen med hverandre. På den andre siden fyller ideene det menneskelige sinn bare med halvferdige forestillinger som taper like mye i presisjon som de vinner i rekkevidde”.      

Til tross for gjensidig fiendskap tilhører både liberalismen og marxismen i grunn samme ideologiske univers, og begge er arvtakere av 1700-tallets opplysningstenkning. De har  samme fokus på individet, samme drøm om universell likhet, samme rasjonalisme, samme økonomiske primat, samme vektlegging på arbeidets frigjørende kraft, samme tro på framskritt og samme idé om historiens slutt. Men liberalismen er bare mer effektiv i virkeliggjøringen av de målene som den deler med marxismen. 

Den liberale tenkemåten stiller autonomi opp mot den moralen, den politikken og det samfunnet som produksjonen tidligere var innlemmet i og en integrert del av. Hvert håndverksfag hadde sin egen skytshelgen, og det fantes ikke noen ren eller selvstendig økonomisk virksomhet.

Det fantes en arbeidsideologi som innebar at alt produktivt arbeid, fra salmakeri til glassblåsing, ble sett på som uttrykk for ”det sanne”. Ut fra det vurderte man virksomheten som enten god eller dårlig, menneskelig eller umenneskelig. Liberalismen klippet av dette båndet mellom religion og arbeid.

”Det hellige” ble utelukket fra alle områder av livet enn det som offisielt ble betegnet som religiøst. På det viset ble markedsøkonomien født, og den er i vår tid blitt til et markedssamfunn der økonomien er kjernen i alt samfunnsliv. Verden som den ser ut til dag, styres av penger og medier.

Den franske filosofen Bertrand de Jouvenel (1903-87) viser i sin avhandling: ”On Power. The Natural Story of it’s Growth” (1948) at det liberale demokratiets upersonlige karakter er grunnlaget for at (den politiske) makten i samfunnet øker. Om statsmakten skriver han: ”Før kunne den ses, manifestert i kongens person, som ikke benektet at han var den herren han var og som man  kunne tillegge menneskelige lidenskaper. Nå, maskert med anonymitet, hevder statsmakten at den ikke har noen egen eksistens, og at den bare er det upersonlige og lidenskapsløse instrumentet for den allmenne viljen”.

Moderne liberalistiske og sosialistiske ideologier viser til det samme prosjektet som går ut på å utligne de nasjonale forskjellene og skape en universell og global menneskehet. Men den globale menneskeheten finnes ikke. For alle mennesker er den menneskelige natur felles, uten den skulle vi ikke kunne forstå hverandre.

Vi er mennesker som er født i ulike kulturer med våre egne språk, våre preferanser og tradisjoner. Ideen om en opprinnelig naturtilstand, som blant annet Locke trodde på, der autonome mennesker skal kunne ha levd sammen, er også en ren fiksjon. Den menneskelige eksistensen kan ikke skilles fra de samfunnene og de sosiale gruppene som den er en del av.

Vi lever også som individer med ulike personligheter og egenskaper, og vi eksisterer i en bestemt tid og på bestemte steder. I fantasien kan vi være hvilken som helst, hvor som helst og når som helst. Men i virkeligheten kan vi ikke det. Vi er like bundne i vår faktiske eksistens som trærne i skogen.  

Les også: Er rase en sosial konstruksjon?

Et folk er ikke summen av individer på et bestemt territorium, men en alltid pågående forsamling mennesker som er arvtakere til en spesifikk del av menneskehetens historie, som med en følelse av felles identitet utvikler en vilje til å bringe videre sin egen historie og som er bundet av en felles skjebne.

Når et folk skal samles om en multikultur som et overordnet ideal, fører det til at folket ødelegges. Multikultur som et alternativ til nasjonen med sine ulike folkegrupper er en oppskrift for utrydding av kulturer. Tilbake får vi individer som er blitt berøvet det fellesskapet og den kulturelle rikdommen som utgjør meningen med livet.

Dette står ikke i motsetning til at menneskeheten ugjenkallelig er pluralistisk. Mangfold er en del av menneskets vesen. Mangfold er noe positivt fordi all ekte rikdom hviler på mangfold. Men verdens mangfold er forankret i det faktum at hvert folk og hver kultur har et rammeverk der den indre orden ikke kan endres på en hvilken som helst måte uten at andre deler av denne ordenen forandres.

Det som gjelder for menneskeheten, gjelder også for den menneskelige abstraksjonen ”Menneskerettigheter”. Like rettigheter er en rent teoretisk hypotese. En slik likhet burde bestå av en eneste lovparagraf: ”Alle mennesker har de samme rettighetene”. Alle tillegg til denne lovparagrafen skulle medføre en differensiering som motsier denne grunnparagrafen. Absolutt like rettigheter innebærer derfor en negasjon av selve rettssystemet.

Det som eksisterer, er ”folkenes rettigheter” som er ulike i forskjellige land og kulturer. Individene får rettighetene sine når de trer inn i et forhold til sine medmennesker, det vil si av det faktum at individet lever i et samfunn. I kraft av sin natur har menneskene ikke noen rettigheter som går foran eller er hevet over samfunnet og heller ikke noen rettigheter som kan pålegges samfunnet utenfra. Individuelle rettigheter kan bare være et resultat av den juridiske statusen for individet i det samfunnet som individet er en del av. Det finnes ikke noen andre rettigheter enn dem som samfunnet gir individet.

Den liberale økonomien har forvandlet framskrittsidelogien til en økonomisk tilvekst-religion. Forbrukets diktat, ”enda mer”, skal lede mennesket til lykken. Selv om det er ubestridelig at den moderne økonomiske utviklingen har tilfredsstilt primære behov hos et mye større antall mennesker enn hva som var mulig tidligere, er det ikke mindre sant at i en verden med åndelige ressurser og kvaliteter stanser den kunstige økningen av hva menneskene lengter etter og mener seg å ha et udiskutabelt behov for. 

I og med at menneskene er blitt mer ensomme, har de også blitt mer sårbare og utsatte. De er blitt frakoplet fra det meningsfulle siden det ikke lenger finnes noen måte å leve på som gjør at menneskene kan forstå sin plass i den sosiale helheten.

Individualismen har ført til at menneskene ikke lenger føler samhørighet, at de atskilles, at de avinstitusjonaliseres – familiene er ikke lenger sosialiserings-institusjoner – og at det de sosiale båndene tas over av statlige byråkratier. Den moderne frigjøringens store prosjekt har bare resultert i en generell fremmedgjøring.

Liberalismen reduserer folkene til individer som opplever hverandre som fremmede og som ikke lenger har noen gjensidig tillit til hverandre.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Det hvite selvhatet