Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

(Oversatt fra svensk av Arnt Folgerø).

Om jeg sier at det finnes to slags land i verden – diktaturer og demokratier – så er de fleste sikkert enig.

I et diktatur er det ofte enten en militærmakt som bestemmer (Myanmar), et prestevelde (Iran), et eneste parti (Kina) eller en eneste person (Nord-Korea). I diktaturer finnes ikke frie medier, ikke menneskerettigheter og heller ikke et uavhengig rettsvesen. I demokratier velges de politiske lederne i allmenne valg. De som vet mer om hva som er demokrati, vil legge til at det i et demokrati finnes et uavhengig rettsvesen, en stat som respekterer menneskerettighetene, frie medier, samt menings- og ytringsfrihet. I siste omgang er det i demokratiene ikke regjeringer og folkevalgte forsamlinger, men samfunnets lover som styrer samfunnet.

Snakker man om demokrati kontra diktatur, så er det i vårt samfunn ensbetydende med det gode mot det onde, men i praksis er det et mer innfløkt spørsmål enn som så. Et land med demokratisk styreform kan for eksempel trues av kaos eller borgerkrig der en militærjunta tar makten for å redde landet. Om landet slipper borgerkrig, er det da det onde som går av med seieren?

Enda et eksempel: Hitler ble rikskansler i Tyskland etter valget i 1932. Ett år etterpå ble alle andre partier og all politisk virksomhet forbudt, unntatt det nasjonalsosialistiske partiet. Tyskland ble en ettpartistat, og vi vet alle hva som hendte deretter. Hadde det ikke vært bedre om Paul von Hindenburg, som foraktet den ”vesle, østerrikske korporalen”, med udemokratiske midler hadde hindret at Hitler ble rikskansler? 

Også demokratisk land styres av en elite, altså ovenfra. Og det er nesten unntaksvis at den politiske eliten ikke betrakter seg som hevet over sine velgere, uansett hvor mye de anvender en retorikk som går ut på at vi alle er likeverdige. Mennesker søker seg til politikken fordi de vil ha makt, og grunnen til at de søker makt, er at de tror at de kan gjøre noe bra – for landet, for partiet, for sin egen gruppe eller (oftest) for seg selv. Tror de ikke det, så har de ikke noe e motiv eller grunn til å drive med politikk. Spørsmålet er derfor ikke om det finnes en kløft mellom den styrende eliten og folket, men hvor stor denne kløften er.

DE TRE UTOPIENE

At det er folket som har makten i et demokrati, er politisk standardretorikk (les: tullprat). Det finnes ingen stater med et fungerende folkestyre. Derimot finnes det politisk ideologier som dyrker paradisdrømmer som høres så fantastisk bra ut. Men, av tusen grunner kan ikke disse drømmene virkeliggjøres, ikke minst fordi det forutsetter at makteliten frivillig deler makten med andre eller til og med gir slipp på makten. Det skjer ikke.

Kommunismen er parade-eksempelet i så måte. Et annet eksempel er libertarianismen, som ønsker en stat som minimerer makten sin til fordel for det sivile samfunnet. Libertarianistenes dilemma består i at det kreves makt for å forandre samfunnet, men libertarianismen misliker maktkonsentrasjon. Anarkosyndikalismen er en tredje paradisdrøm. Betegnelsen anarkisme må ikke forstås som en idealisering av et tøylesløst anarki, men må forstås ut fra det greske ordet an-archos: ”uten ledere”. Denne politiske retningen tar avstand fra en hierarkisk styring ovenfra og ned. I stedet tilråder den en samfunnsoppbygning som styres nedenfra og oppover, med basis i mindre kooperasjoner, såkalte syndikater.          

Nærmest et folkestyre kommer Sveits med sitt direkte demokrati, regionalt selvstyre og stadig gjentatte og bindende folkeavstemninger. Selv om sentralmakten er uvanlig svak, så ledes landet av en samlingsregjering der de store politiske partiene bestemmer. For resten av Europa er Sveits ikke noe forbilde. Statsstyret beskrives av kritiske røster som et flertallstyranni. Og noe som trekkes fram av kritikerne, er at landet var sist i Europa med å innføre kvinnelig stemmerett.

Om man ser bort fra det gode og det onde i forbindelse med demokrati, så er det eneste rimelige kriteriet på gode ledere, ikke at de er valgt etter demokratiets spilleregler, men at medborgerne synes at de gjør en god jobb – noe som er målbart i form av orden, framskritt og velstand samt fornuftig navigering mellom ulike interesser. Demokratiet som styreform bør ikke bedømmes moralsk (som det gode mot den onde), men instrumentelt. 

ÅKESSON VIL RIVE MOSKEER

Det holder ikke med å hylle menneskenes likeverdighet. I et fungerende land må togene gå på de angitte tidspunktene, veiene må vedlikeholdes, skolene fungere osv., osv. Det er selvsagt  at politikken og politikerne skal kunne bedømmes for det de gjør eller ikke gjør. De som misbruker tillit, bør stilles til ansvar, men de eneste som siste omgang kan vurdere om politikerne har gjort en god jobb, er statens medborgerne. Det vanskelige spørsmålet om demokratiet er når demokratiske politikere, som gjør en dårlig jobb, sammenlignes med diktatorer, som gjør en god jobb og som derfor høster folkets bifall og lojalitet.

Som romeren Cicero skrev, er folkets valg den øverste loven: ”Salus populi suprema lex esto”. Det burde være en selvfølgelighet, men er det dessverre ikke. Sveriges nest størst parti, Sverigedemokraterna, setter svenske interesser først, og skal man tro sosialdemokratene, så er Sverigedemokraterna dermed udemokratiske. Deres ”farlige” ideer gjør dem uskikket til å være med i en regjering. Går vi til USA, så ble Donald Trump president med kontroversielle slagord som ”Make America Great Again” og ”America First” Av sine politiske motstandere ble han kalt en trussel mot demokratiet.

Da Jimmie Åkesson (leder av Sverigedemokraterna) sa at man burde rive moskeer der man dyrker islamistiske ideer, så ble de et helvetes liv i alle de øvrige partiene og hos deres ledere. Noe slikt har man ikke lov til å si. De trodde at de da kunne skaffe seg politiske poeng og ga blaffen i hva som er bra for Sverige og svenskene. Det gjorde ikke velgerne, og Sverigedemokraterna steg flere punkter på meningsmålingene. Det svenske folket er på linje med Jimmie Åkesson. Det stemmer for øvrig med det som hendte i Sveits da politikerne i 2010 spurte folket om de godtok bønnerop fra minareter. Nei, det ville de ikke ha!

Russland president velges i allmenne valg, men valgene er utformet på en slik måte at ingen  utfordrer har sjanse til å vinne over ham, altså er Vladimir Putin en diktator. Denne oppfatningen forsterkes dessuten av at han i flere omganger har vekslet mellom å være president og statsminister siden 1999. I år går Russland til valg, og Putin har sagt at han stiller til omvalg, et valg han kommer til å vinne. Det eneste som truer valgseieren hans er helsa, at han blir syk.           

PUTIN: ET VILLDYR

Særlig etter Russlands invasjon av Ukraina beskrives Putin som ondskapen selv. Havner i vi ei en tredje verdenskrig, så er det hans skyld mer enn noen annen av verdens ledere. For å komme med et eksempel, så vil jeg sitere en kristen blogger: ”Putin er et villdyr. Han lyger og bedrar, han stjeler, slakter og fører folk bak lyset. Han er en fordervet mann som tar beslutninger som leder til mange tusens menneskers død. Bibelens klassiske analyse av ondskap og despotisk styre er anvendelig på en despot som agerer slik i vår tid.”

Men nå kommer det problematiske. Ifølge meningsundersøkelser har Putin støtte fra omkring 80 prosent av befolkningen i Russland. Han er altså på linje med sine velgere som ingen annen europeisk leder er i nærheten av. I det nesten kvartsekelet som Putin har sittet ved makten, har han gjort en svært god jobb. Etter Sovjetunionens fall var Russland helt på hælene. På slutten av 1990-tallet, mens fylliken Boris Jeltsin fremdeles var president, ledet jeg en forskergruppe som jobbet i Øst-Europa. De forskerne jeg samarbeidet med, fortalte om røverkapitalisme og alt annet forferdelig som hendte i et land der demokratiet ikke fungerte. Jeg gjorde blant annet feltarbeid i Kaliningrad (tidligere Köningsberg). I marinebasen lå russiske krigsskip og rustet i stykker, de fabrikkskorsteinene som ikke hadde rast sammen, stod på snei, og det fantes ikke noen regulær transport mellom flyplassen og sentrum i byen. Sovjetenes Hus i byen var ikke ferdigbygd, men lå øde og forlatt på grunn av dårlige grunnforhold. Kaliningrad var et monument over den sovjetiske statens sammenbrudd.

Slik er det ikke lenger. Under Putins despotiske hand er Russland et veldrevet og vel fungerende land, selv om det ikke er demokratiske i vestlige betydning av ordet. Hvis Russland hadde fått et ekte demokrati på omtrent som det vi har i Sverige, hadde det da fungert tilnærmelsesvis like bra? Det kan man ikke vite, men jeg tviler sterkt på det.

Jeg holder fram Putin, ikke fordi jeg liker ham eller Russland (det gjør jeg virkelig ikke), men fordi han er en leder som får de beste skussmål av sitt eget folk. Det må rimeligvis være mer verdt enn at man blir tiltrodd den politiske ledelsen, ifølge demokratiske spilleregler, for så å svike sitt folk, slik som svenske statsledere som Fredrik Reinfeldt og Stefan Löfven. 

VALGSKRED FOR ORBAN

Et annet eksempel er Victor Orban i Ungarn og hans politiske parti Fidesz. Orban er valgt i demokratisk valg. Hva er det som er galt med ungarerne som gang etter gang velger ham? I det siste valget vant han med et valgskred. At han gjør det som enhver politisk leder bør gjøre, nemlig å sette sitt eget folk først, er dypt provoserende for EUs globale og demokratifiendtlige (ja, jeg skriver så) elite. 

I en leder i Dagens Nyheter den 15. desember i fjor ble Orban kalt en halvautokrat, en skruppelløs femtekolonnist i Kremls tjeneste, en smådesperat skøyer og svindler uten en plan. DN’s leder avsluttet med at Orban ble plassert ute i kulden, og at han ble der ute for godt. Slik beskriver Sveriges største morgenavis den av Europas statsledere som har den største folkelige oppslutningen. I det siste valget fikk han og hans parti absolutt flertall. Han hadde da vært Ungarns leder i 12 år, så ungarerne visse hva de fikk, da de stemte på ham. Så mye for DNs respekt for demokratiet.

Da jeg skrev dette i desember, så foreslo EU at Ukraina og Moldova skulle begynne å forhandle med EU om medlemskap, og 26 av 27 medlemsland har sagt ja til forhandlinger. Jeg holder Moldova utenfor – men Ukraina? Den EU-eliten som vil stille Putin for retten for sine krigshandlinger og som bekymrer seg så mye om Orban, smisker for Zelensky, en politisk leder som har ført landet sitt på avgrunnens rand. Ukraina konkurrerer nå om plassen som verdens verste diktatur. Jeg tenker da ikke bare på at landet har innført en lov som forbyr fredsforhandlinger med Russland. Heller ikke tenker jeg på de folkeavstemningene som er blitt flyttet til en ubestemt framtid, at politiske partier og frie medier er forbudt, at korrupsjonen trives som aldri før, noe som også gjelder for Zelensky.

Nei, framfor alt tenker jeg på de vervingspatruljene som kjører rundt i Ukrainas byer og som når de ser en mann i stridbar alder, trykker en innkallingsordre i hendene på ham. Velkommen til å dø i en krig som Ukraina ikke kan vinne. Dette landet anses altså som verdt til å bli EU-medlem. Jeg tar meg til panna og rister på hodet.