Dette er en kommentar.

Folketrygden og NAV står for over en tredel av hele statsbudsjettet. Når én etat alene bruker mer penger enn nesten alt vi forbinder med staten, bør spørsmålet ikke være om det finnes rom for effektivisering, men hvor mye.

Likevel snakker omtrent ingen politikere, byråkrater, tenketanker eller medieaktører om effektiviseringstiltak. Enhver antydning om kutt blir møtt med moralsk panikk og politisk selvmord.

Tallene i perspektiv

Folketrygdens utgifter er på rundt 702 milliarder kroner i statsbudsjettet for 2025. I tillegg kommer driftsutgifter til NAV på omtrent 15 milliarder. Til sammen utgjør dette 717 milliarder kroner – et beløp som tilsvarer 35,5 prosent av hele statsbudsjettet.

Det er 651 prosent av forsvarsbudsjettet, og 8,3 ganger mer enn de samlede utgiftene til bistand, kultur og NRK – de klassiske “kuttpostene” i enhver debatt om reduksjon i statsbudsjettet.

Utgiftene løper til 1,96 milliarder per døgn, 81,6 millioner per time og 1,36 millioner hvert minutt.

NAV bruker på under fire døgn det NRK får fra staten på et helt år – og omtrent to uker på å bruke like mye som hele landbruket får. Det tar bare to døgn for NAV å bruke tilsvarende alle statens tollinntekter for et helt år.

Hele personskatten fra landets personlige skattytere går i praksis med til å finansiere NAV-systemet, ifølge Finansdepartementets definisjon – som inkluderer inntektsskatt, trinnskatt, trygdeavgift og formuesskatt.

Alle de klassiske avgiftene – samtlige skatteutgifter på bil, tobakk, alkohol, strøm, toll og alle de øvrige særavgiftene – tilsvarer under to måneder med NAV-utgifter.

Utgiftene tilsvarer en skatteregning på 249 000 kroner i snitt per sysselsatt hvert år – eller 682 skattekroner dagen.

NAVs samlede kostnader utgjør faktisk nær hver sjette krone som genereres i hele fastlandsøkonomien.

Fordelt på hver innbygger tilsvarer NAV-utgiftene 128 000 kroner i året – nok til å gi alle en flat “borgertrygd”.

Og tallene stiger med tiden. Den nominelle økningen i NAV-utgiftene de siste ti årene er på omtrent 67 prosent. Med en inflasjon på rundt 35 prosent i samme periode, betyr det en reell økning i utgiftene på så mye som 24 prosent – justert for en ekstrem prisvekst.

Samtidig har befolkningen i Norge til sammenligning økt med bare 8,1 prosent de ti årene, mens andelen over 60 år har økt med 11,3 prosent. Demografiske endringer og eldrebølge forklarer bare en liten del av kostnadsøkningene.

NAV-systemet koster mer enn dobbelt så mye som forsvar, samferdsel, politi, rettsvesen, kriminalomsorg, høyere utdanning, forskning, barnevern og beredskap – til sammen.

Les også: 9 år med ikke-vestlig innvandring: Tilsvarer 25 års forsvarsbudsjett

Hvor pengene forsvinner – og hvor kuttene må tas

Alderspensjon står for omtrent 48 prosent av Folketrygdens samlede utgifter. Uføretrygd utgjør 18,9 prosent, sykefravær og arbeidsavklaring 17,3 prosent, familie og helse 10,8 prosent, og øvrige sosiale formål og arbeidslivstiltak 5,1 prosent.

Det er særlig i de to store midtkategoriene – uføretrygd og sykefravær/arbeidsavklaring – at både økningen og misbruken er mest bekymringsverdig. Her finner vi den kraftigste veksten, og her peker internasjonale sammenligninger på at Norge skiller seg dramatisk ut.

Dette er de delene av NAV-budsjettet som viser et systematisk overforbruk og som utgjør den største utgiftsbelastningen for befolkningen – fordi ordningene over tid er blitt så generøse at de deinsentiverer arbeid og forsterker passivitet.

Mye av debatten om NAV kveles straks noen tror det handler om å “ta fra de svake” eller at pensjonistene ikke skal få sin rettferdige andel. Det er feil. Alderspensjonistene har blitt tungt beskattet gjennom et helt liv i et system som i praksis har gjort alternativer til det statlige spleiselaget uforholdsmessig ugunstig. De fortjener tryggheten de er lovet.

Det er den andre halvdelen av Folketrygden som jeg vil sette søkelys på. Når man sammenligner disse postene med demografiske endringer og andre land, blir bildet tydelig: Det handler ikke om behov, men om struktur.

Blant annet har vi sett en dobling på bare ti år i antallet unge i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet. Samtidig har sykelønnsordningen økt kraftig i utgifter, delvis grunnet systematisk misbruk, til tross for advarsler fra blant andre OECD – som mener Norge må redusere både ordningens sjenerøsitet og varighet.

De påpeker at Norges sykdoms- og uføreytelser er nesten dobbelt så høye som nummer to på lista. I 2024 brukte vi nesten fire ganger mer enn OECD-snittet.

Vi har trolig verdens høyeste sykefravær. Det er ekstreme utgifter å spare på å redusere sykefraværet til svensk nivå. I 2013 ble det gjort en utregning som viste at det ekstra sykefraværet i Norge fra Sverige kostet skattebetaleren opp mot 27 milliarder kroner. Inflasjonsjustert betyr dette nærmere 39 milliarder i dagens verdi, i potensielle innsparinger.

Kostnadene til sykelønnsordningen har eksplodert – fra 45,8 milliarder i 2023 til 71,3 milliarder i 2025, en økning på over 55 prosent. Det tilsvarer rundt 8 800 skattekroner ekstra per sysselsatt årlig – nok til å fjerne både alle motorvognavgifter og tollinntektene dersom vi bare gikk tilbake til 2023-nivået.

Jeg går ikke videre inn i det her, men anbefaler denne gjennomgangen: Verdens dyreste gratis helsevesen: ‘Trygghet’ i perspektiv.

En varslet krise

Selv Perspektivmeldingen (2024) erkjenner at Norge står overfor store utfordringer knyttet til velferdsstatens bærekraft. Regjeringen peker på at omsorgsoppgavene øker raskere enn antallet yrkesaktive, at arbeidskraften må utnyttes bedre, og at offentlige utgifter vil vokse betydelig dersom dagens ordninger videreføres.

Meldingen advarer også mot at “offentlige investeringer kan bli dyre og ineffektive dersom styringen svikter”, og understreker behovet for bedre prioritering og produktivitet i offentlig sektor.

Likevel stopper meldingen der: den beskriver utfordringene uten å foreslå strukturelle grep for å endre velferdssystemet. Kritikken fra fagmiljøer som NHH har vært at meldingen “viser store problemer, men bare vage løsninger”, og unngår å ta stilling til hvordan NAV- og trygdesystemet konkret kan reformeres.

Også Perspektivmeldingen fra Solberg-regjeringen i 2021 underbygget påstanden om velferdsstatens manglende bærekraft og advarte om at “handlingsrommet i statsfinansene gradvis vil forsvinne dersom utgiftene fortsetter å vokse som i dag».

Også da ble det varslet om at antallet eldre og trygdemottakere vil øke kraftig, mens andelen i arbeid flater ut, og at “stadig flere må forsørges av færre yrkesaktive”.

Les også: Norges offentlige utgifter i perspektiv: Finn frem motorsagen

Når systemet blir viktigere enn menneskene

Det er få som snakker om tallene. NAV-budsjettet behandles nærmest som en hellig ku, og forslag om bare det å se på effektiviseringsmuligheter blir raskt stemplet som kald eller usosial.

Men tallene viser noe annet: dette handler ikke om å “ta fra de svakeste”, men om å ta ansvar for helheten. Noen må også tale skattebetalerens sak.

Det finnes temaer man rett og slett ikke kan snakke om i norsk politikk. NAV er den største – og dyreste.

Kutt handler imidlertid ikke om å ta fra mennesker. Det handler om å få mer igjen for hver krone man belaster i skatt.

Når hver sjette krone i fastlandsøkonomien går til å finansiere NAV-systemet, sier det alt om omfanget. Når kostnaden også vokser raskere enn både prisvekst, befolkning og aldring – da handler ikke spørsmålet lenger om empati, men om bærekraft.

NAV er ikke bare et budsjett. Det er et speilbilde av staten selv – en byråkratisk koloss som har vokst ut av kontroll, og som politikerne ikke tør røre.

Å forvalte skattebetalernes penger mer nøkternt er derimot ikke kynisme – det er økonomisk ansvarlighet. Hver krone som ikke sløses bort i systemet, er en krone som kan styrke helse, økonomi og faktisk forbedre folks liv.