Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Den klassiske herlighetsteologien har magre kår i de fleste vestlige land, men det finnes en ny type herlighetsteologi som har sneket seg forholdsvis ubemerket inn i mange kristne sammenhenger.

Begrepet herlighetsteologi (også kalt fremgangsteologi) brukes tradisjonelt som en løs betegnelse på trosretninger som forkynner at kristne bør være rike og friske, samt gjerne ha fremgang og suksess på alle livets områder.

Herlighetsteologene gjør særlig fire feil:

• (a) De strekker strikken for langt i sin tolkning av visse skriftsteder som snakker f.eks. om helbredelse eller Guds velsignelse.
• (b) De er selektive når det gjelder hvilke skriftsteder som vektlegges, og hvilke man snakker mindre om.
• (c) De skiller ikke mellom løfter som gjelder her i dette livet, og løfter som skal oppfylles når Gud en gang skaper en ny himmel og en ny jord – man glemmer med andre ord distinksjonen mellom nå og ennå ikke.
• (d) De har laget et teologisk system som allerede i utgangspunktet utelukker erfaringer/empiri som ikke passer inn.

De siste 60 årene har det imidlertid vokst frem en ny og innflytelsesrik type herlighetsteologi. Mens den gamle herlighetsteologien har sitt hovedfokus på den enkeltes lykke, helse, rikdom og lignende, har den nye herlighetsteologien sitt hovedfokus på at hele samfunnet – ja faktisk hele verden – skal være preget av en rettferdig fordeling av goder som velferd, helse, rikdom, og så videre.

Og det er trist å se at man begår de samme fire feilene som de tradisjonelle herlighetsteologene har som sitt kjennemerke, nemlig: (a) man overdriver visse skriftsteder, (b) man glemmer andre, (c) man svermer for utopiske forestillinger om hva slags verden det er mulig å skape her på denne jord, og (d) ubehagelige erfaringer neglisjeres. Den nye herlighetsteologien er etter min vurdering enda mer problematisk enn den gamle. La meg begrunne dette.

De nye herlighetsteologene finner det uakseptabelt at frihet, velferd, demokrati, rikdom og makt er ulikt fordelt i verden. At dette til en viss grad skyldes dyptsittende kulturelle og verdimessige forskjeller mellom folkeslag, blir gjerne avfeid som en uinteressant forklaring (for ikke så si uakseptabel, umoralsk og forkastelig). Visse typer forskning som kunne ha bidratt til en dypere forståelse av hvorfor så mange mennesker i verden lider, blir derfor neglisjert.

De nye herlighetsteologene mener gjerne at ulikhetene i verden er Vestens skyld, og mange av dem mener tydeligvis at en liberal innvandringspolitikk er et egnet virkemiddel for å rette opp i dette.

Les også: DNK: Flere unge kirkemedlemmer vil lære mer om kristen tro

Når dette skal begrunnes, begår man som nevnt de samme feilene som de gamle herlighetsteologene:

• Man leser for mye inn i visse skriftsteder. De nye herlighetsteologene bygger særlig på Matt 25:35, der Jesus sier: «Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.» Man er også begeistret for 5. Mos 10:18-19, der det står: «[Gud] hjelper farløse og enker til deres rett og elsker innflytterne, så han gir dem mat og klær. Derfor skal også dere elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt.» Dermed har herlighetsteologene alt de trenger for å begrunne sin ambisjon om å gjøre verden til et mer rettferdig sted ved å føre en liberal innvandringspolitikk. Dette kan da ikke være noe å lure på; å problematisere dette blir ansett som på grensen til det ukristelige.

• Man overser andre skriftsteder. De nye herlighetsteologene snakker ikke fullt så ofte om de mange skriftstedene både i det Gamle og Nye Testamentet som fremhever omtanke for familien, slekten og ens eget folk som en dyd og som en plikt for den gudfryktige (jevnfør historiene om de gammeltestamentlige heltene/profetene Moses, Josva, Rut, Samuel, David, Nehemja, Ester og Daniel; eller se f.eks. Luk 1,68; 7,16; Apg 17,26; Rom 3,29; 11,1; 15,9-12).

• Man skiller ikke tilstrekkelig klart mellom hva som er mulig her på jorden, og hvordan det skal bli i himmelen. Bibelen forteller at mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner, en dag skal samles hos Gud (Åp 5,9; 7,9; 11,9; 14,6; 17,15). Stikk i strid med dette ser de nye herlighetsteologene ut til å mene at folkeslag og nasjoner er noe som bør avskaffes. Og den enhet som skal manifestere seg når Gud en gang «gjør alle ting nye» (Åp 21,5), den tror herlighetsteologene tilsynelatende at det er mulig å realisere her og nå – til og med i våre sekulariserte samfunn.

• Man er uvillig til å la seg korrigere av erfaring og forskningsresultater. Både teori og empiri gir oss solid grunnlag for å tro at det multikulturelle eksperimentet kan komme til å bli en av verdenshistoriens største feiltagelser. En av grunnene til dette er man ikke tar på alvor de store forskjellene mellom kristendom og islam, som Einar Gelius nylig har påpekt. Det finnes enorme mengder informasjon om dette på nettet (både god og mindre god), men det ser ikke ut til å interessere herlighetsteologene. Føre var-prinsippet – som de gjerne henviser til i andre sammenhenger – tilsier at vi i det minste må sørge for at integreringen holder tritt med innvandringen. Slik argumentasjon ser dessverre ut til å prelle av på herlighetsteologene; man virker fastlåst i sine posisjoner – uimottagelig for ubehagelig innsikt. Den 24. mars hadde jeg et innlegg i Dagen om det jeg kaller elfenbensteologer; ledere som fra sine «elfenbenstårn» kommer med belærende utsagn om kristnes forpliktelse til å avvikle våre møysommelig oppbygde nasjonalstater, men uten at de forsøker å forstå, eller i liten grad bryr seg om, hva konsekvensene av noe slikt faktisk vil bli – særlig for våre stakkars etterkommere. Og siden elfenbenteologene helst vil unngå debatt, lar de ofte være å svare på kritikk de utsettes for.

Les også: Kjenner ikke Anfindsen til den omfattende tekstkritiske bibelforskningen?

Hvordan er det mulig at så mange ellers fornuftige mennesker av god vilje og kristen tro har kunnet bli forført av en sekulær ideologi som har som mål å ødelegge Vesten? Jeg tror en vesentlig del av svaret er at den nye herlighetsteologien har fått dem til å miste gangsynet.

Dette innlegget ble først publisert i Dagen.