Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Elevundersøkelsene viser at stadig flere elever mener seg mobbet av lærere. Det er selvsagt tall vi må ta alvorlig, og i hvert enkelt tilfelle kan det skjule seg en tragisk sak om elever som utsettes for krenkende behandling av læreren.

Og uansett om eleven har rett eller ikke er det selvsagt en plikt å følge opp saken for skolelederen. VG meldte nylig om en sak der en elev hadde en opplevelse av å bli mobbet av sin kontaktlærer. Statsforvalteren har gitt foreldrene medhold i at denne skolen i Asker ikke har oppfylt sin aktivitetsplikt i saken, og ikke hverken har undersøkt saken grundig nok eller laget en god nok aktivitetsplan for å endre guttens situasjon.

Skolen beklager overfor moren.

Det er selvfølgelig en trist sak som har fått store konsekvenser for gutten, som har vært borte fra skolen 300 av 380 dager de to siste årene, selv om han ikke lengre har den anklagede læreren i noen fag.

Mange vil sikkert mene at lærerens mobbing må ha vært svært graverende siden gutten lenge etter at han hadde læreren, nesten ikke klarer å gå på skolen.

Men, uten å kjenne sakens detaljer, stusser jeg litt når guttens opplevelser gjengis i VG, og jeg leser hva han oppgir som mobbing:

«Eleven svarer først at han prøver å glemme mobbingen han har opplevd, men fortsetter:

– Det begynte allerede i 1. klasse, litt etter skolestart. Kontaktæreren ville ikke la meg bytte plass, sier eleven først.

Bakgrunnen er at han opplevde seg litt plaget av en medelev som satt i nærheten – og ville bytte plass, ifølge moren.

Så fortsetter gutten om den daværende kontaktlæreren:

– Vedkommende lot meg ikke gå på do når jeg måtte. Kom bort til pulten min hver gang vi skulle spise, og maste på at jeg måtte spise opp alt sammen. Det var sykt irriterende, synes eleven.

Noe av det som plaget ham mest var likevel de verbale meldingene fra læreren:

– Læreren sa ting til meg som gjorde at jeg ikke følte meg like smart og flink som de andre elevene. Dette var noe som gjentok seg hver dag.

– Vedkommende kunne tvinge meg til å gå på skøyter, delta på svømming og tvinge meg til å lese, forteller eleven som også sier han ble tiltalt med feil navn – nemlig hans eget søskens navn.»

Her fremkommer det forhold som enhver lærer opplever i sine klasser hver eneste dag, og de eller fleste elever vil ikke ha noen som helst problemer med mye av det som eleven her forteller om. De aller fleste elever retter seg etter lærerens avgjørelser helt uten å protestere.

Den aktuelle eleven i denne saken mener altså han har blitt tvunget til å delta i svømming, skøytegåing, lesing, han har ikke fått bytte plass når han ønsket det, læreren passer på at han spiser skolematen sin osv. Jeg vet også om mange lærere som har holdt et øye med om elevene spiser skolematen sin, fordi man vet hvor mye det har å si for elevenes evne til læring at de får i seg næring.

At lærere krever av elevene at de skal gå på do i friminuttene og ikke i timen, er heller ikke særlig eksepsjonelt. Å kreve at elever deltar i skolens aktiviteter som skøyter, svømming osv er også helt ordinært. Det samme er det at en elev må lese for læreren. Er disse lærerne mobbere alle sammen, da?

Jeg må innrømme at jeg ser med undring på at dette er forhold som omtales som mobbing både av eleven selv og moren og gjengis ukritisk av VG som mobbing.

For at det skal kunne kalles mobbing at læreren har krevd slike ting av eleven, må det ha blitt gjort på en særdeles ufin og krenkende måte. Det vet vi ikke noe om. Men jeg må innrømme at tanken slår meg, at vi kanskje har å gjøre med en elev med spesielle behov, og som lett lar seg opprøre når noe går han imot, eller han ikke får oppfylt sine ønsker.

Jeg ser han har hatt kontakt med BUP, og det er nærliggende å se de problemene han har opplevd i forhold til sin lærer, i sammenheng med at han muligens har tilleggsproblemer.

Det typiske for elever med f eks ADHD-problematikk, er at de har store vansker med å se sin egen rolle i forhold til omgivelsenes reaksjoner, og alltid vil gi andre skylden når de opplever frustrasjon. «Du kjefter alltid på meg, du», er en vanlig replikk fra en utagerende gutt, som ikke fatter at læreren kanskje har en god grunn til å irettesette han.

Jeg understreker at jeg ikke kan vite noe om denne guttens eventuelle diagnose, men det er en kjent sak at det er stadig flere og flere barn i norsk skole med ADHD. Det er en ganske naturlig følge av dette, at lærere oftere og oftere vil bli utsatt for beskyldninger om å mobbe, uten at det medfører riktighet.

Les også: Bør målet med skolen være at alle elever skal få samme karakter i alle fag?

Det går mange svært krevende elever i norsk skole, og det typiske for dem, er altså at de gjerne anser seg selv som ofre for dårlig behandling av lærere eller medelever, og bare sjelden ser at de selv stiller urimelige krav om spesialbehandling eller fremprovoserer reaksjoner fra andre, som de så reagerer på.

Jeg regner med at et stort antall lærere har opplevd akkurat dette, og anklagene mot norske lærere for mobbing, er altså økende. Det samme gjelder anklager om rasisme. Jeg har opplevd mer enn en gang at en elev med utenlandsk opprinnelse nekter å akseptere en irettesettelse, og påstår at det er bare noe jeg sier til han/henne fordi vedkommende er utlending.

Det er kun moren som står fram i artikkelen, og vi hører ikke noe om far. I den forbindelse kan jeg fortelle at det er en kjent sak at gutter som bor kun sammen med mor, lett kan få problemer i skolehverdagen, dersom de har hatt en altfor ettergivende mor, som har knyttet sønnen alt for tett til seg i et slags symbiotisk følelsesmessig mor/sønn-forhold.

Jeg har gjennom min tid som spesialpedagog hatt flere smågrupper for elever med såkalte «sosio-emosjonelle» vansker. Ikke sjelden har gruppen bestått av gutter med enslige mødre, der gutten etter hvert som han vokser til, får en voldsom trang til å bryte ut av den tette følelsesmessige bindingen, som mange mødre etablerer i forhold til gutter. Man stusser jo unektelig f eks når gutter deler seng med sin mor til langt opp i ungdomsårene og nærmest fungerer som morens manglende ektemann.

Det som ofte skjer, er at disse guttene etter hvert snur tvert om, og fra å være helt under morens kontroll, blir de voldsomme og utagerende. I noen tilfeller uttrykker guttene hat til sin mor, og noen blir endog voldelige og banker henne opp. Og raseriet retter seg også gjerne mot lærere og medelever.

Som sagt vet vi intet om dette er tilfelle i denne aktuelle saken, så min beskrivelse må regnes som en mere generell betraktning. Men det er etter min mening et faktum for mange gutter at de mangler en farsfigur som kan sette grenser for dem og sørge for at tilværelsen deres ikke flyter ut i en helt grenseløs, utagerende atferd.

I den aktuelle saken, har skolen satt i verk tiltak, som både moren og eleven ikke synes var tilstrekkelige. Og de har altså fått medhold i det av statsforvalteren. Nå ser det ikke ut til at de har fått medhold i at læreren har mobbet eleven, bare at undersøkelsen og tiltakene ikke har vært gode nok.

Les også: Norske kunstnere fremstår som kunnskapsløse døgenikter

Skolen har altså undersøkt saken, og sannsynligvis ikke ansett det som mobbing fra lærerens side. Og når eleven har så store problemer flere år etter at han ikke lenger har den aktuelle læreren, synes jeg det bekrefter at det her dreier seg om en gutt med tilleggsproblemer.

Dessverre kan verken skolen eller læreren fortelle oss noe om dette, og dermed fremstår det som ganske urimelig når VG helt ukritisk fremstiller dette som en mobbesak. Og slik er det stort sett med alle slike saker. Læreren har ikke anledning til å forsvare seg i media, og blir dermed hengt ut som en mobber. I disse tilfellene er det ofte ikke vanskelig å identifisere vedkommende, selv om navnet selvfølgelig ikke oppgis i avisa. Det skjer ofte at det kan oppstå det jeg vil kalle dårlig kjemi mellom en lærer og en elev. Man forstår hverandres reaksjoner dårlig og skjønner ofte ikke den andres oppførsel. Selv om det ikke dreier seg om mobbing, vil eleven oppleve seg urettmessig behandlet. Og da er det selvfølgelig skolelederens plikt å foreta seg noe for å bedre situasjonen.

I den aktuelle saken fremstår det som noe merkelig at ikke eleven for lenge siden fikk bytte klasse, eller læreren fikk andre arbeidsoppgaver. Saken kunne helt sikkert ha vært løst på en bedre og smidigere måte.

Men når moren mener hun og sønnen har rett til å kreve at læreren skal flyttes til en annen skole, selv flere år etter at han/hun har undervist eleven, synes jeg det fremstår helt urimelig.

Jeg vil også oppfordre norske medier til ikke å helt ukritisk anta at elevers oppfatning av en sak er den eneste riktige, og at fordi en elev bruker uttrykk som at læreren mobber meg eller læreren er rasistisk, så er det automatisk riktig.

Lærere beskyldes for mye rart i våre dager, og mange elever opplever at de har makt til å få andre til å tro ukritisk på dem. Men mediene burde kunne vise en viss edruelighet, og kanskje også forsøke å se saken fra lærerens side – han/hun er jo helt hjelpeløs i forhold til alle mulige slags beskyldninger.