Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Informasjonssjef David Fidjeland hevder at jeg forenkler en brutal virkelighet. Telenor ASA er siktet for medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten, den alvorligste siktelsen i norsk næringslivshistorie. Fidjeland forklarer siktelsen med at politiet «trenger tilgang til materiale». Det sier alt om hvem av oss som forenkler.
Fidjeland mener leserne fortjener hele bildet. Her er det.
Politiet begrunner siktelsen med gjentatte utleveringer av kundedata til et regime som begikk omfattende overgrep. Fidjeland forklarer den med politiets behov for dokumenttilgang. Slik reduserer han det jeg mener er den alvorligste siktelsen i norsk næringslivshistorie, til et spørsmål om papirarbeid. Komiske Ali kunne knapt gjort det bedre.
Fidjeland møter seg selv i døren i sitt forsøk på å omgå sannheten. Han unnlater å nevne at han selv sendte ut en melding fra Telenor den dagen politiet gjennomførte razzia på Telenors hovedkontor. Der skrev Fidjeland at selskapet i lang tid hadde «overbrakt svært omfattende dokumentasjon og informasjon» til politiet, og at saken «også har vært undersøkt av politiet tidligere». Hvorfor måtte da politiet gå til det skritt å sikte Telenor for medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten og sanksjonsbrudd dersom de kun trengte litt mer informasjon?
Fidjeland fremhever også Telenors åpenhet ved å vise til at Telenor publiserte tall for utleveringene. Problemet er at tallene ikke viser det åpenhetsloven krever, eller det man normalt ville kreve i en slik situasjon. Tallene sier heller ingenting om antallet angitte kunder. Det kunne være hundrevis av mennesker per forespørsel. Tallene sier heller ingenting om konsekvensene for dem som ble angitt til den brutale juntaen. At Telenor selv hadde vurdert arrestasjonsfaren som høy og likevel delt dataene, holdt de også skjult. Hva Telenor ville gjøre for å hjelpe dem som ble rammet, står ikke beskrevet noe sted.
Først etter varslernes avsløringer kom kontrollsaken på Stortinget, OECD-kontaktpunktets konklusjon om brudd med OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv, gruppesøksmål, Riksrevisjonen, siktelsene og tilsynssaken. Fidjeland unnlater glatt å svare på mine spørsmål om hvorfor disse reaksjonene kom først fem år senere. Etter NRKs avsløringer.
Fidjeland insisterer på at Telenor har utvist full åpenhet, og at NRKs oppslag om saken ikke kan kalles avsløringer. Torsdag i forrige uke ble det imidlertid utdelt to menneskerettighetspriser for avsløringene. NRKs journalister mottok menneskerettspris av regjeringen nettopp for sitt modige arbeid med å avsløre Telenors datadeling i Myanmar. Som om ikke det er nok, ble mannen bak gruppesøksmålet som ble muliggjort gjennom avsløringene, Ye Lin Myint, hedret med Magnitsky-prisen for sitt menneskerettighetsarbeid med å holde Telenor ansvarlig.
Hva måtte disse menneskene avdekke og kjempe for som selskapets egen åpenhet ikke hadde sørget for, Fidjeland?
Les også: Tror Telenor vi er dumme?
Fidjeland skriver fremdeles om «myndighetspålegg» og «lovpålagte data». Myanmars reelle folkevalgte satt i fengsel eller i eksil. Kravene Telenor bøyde seg for, kom fra en militærjunta som FN anklager for forbrytelser mot menneskeheten. Når Telenor kaller det myndigheter, gir de juntaen en legitimitet den ikke hadde.
Når jeg peker på de menneskelige konsekvensene, anklager Fidjeland meg for å fremstille årsakssammenhengen mellom datadeling og arrestasjoner, tortur og henrettelser som bevist. Spørsmål om straffbar medvirkning avhenger ikke av hvorvidt Telenors bidrag var avgjørende for overgrepene. Etter straffelovens medvirkningsregler trenger ikke bistanden ha vært avgjørende for at forbrytelsen skjedde. At juntaen også hadde andre overvåkingsmetoder, fritar derfor ikke Telenor. Spørsmålet er om selskapet ytet straffbar bistand til overgrepene. Plikten ifølge åpenhetsloven er å kartlegge og håndtere risiko. Den ligger hos dere, Fidjeland. Ikke hos meg.
Etter avsløringene har Telenor måttet erkjenne omfattende datadeling med militærjuntaen. Telenor har også måttet erkjenne at overvåkingsutstyret de solgte til selskapet som var nært knyttet til terrorregimet, var testet og intakt.
Telenor har selv uttalt gang på gang at de prioriterte sine ansatte foran sine kunder. Med dette følger et enormt ansvar overfor kundene de rammet. Å hevde noe annet er moralsk forkastelig.
Les også: Prydz forenkler en brutal virkelighet
Telenors forsvar er en velkjent strategi fra dem som har endt med å samarbeide med autoritære regimer. «Vi hadde ingen valg». «Vi gjorde det av gode hensikter». «Det ville vært verre om vi ikke gjorde noe». Selv Quisling brukte samme argumentasjon.
Jeg har selvsagt aldri hevdet at Telenor er dømt, men jeg påpeker at loven har rammer for hva man kan gjøre selv om situasjonen er krevende. Det er nettopp denne grensen påtalemyndigheten nå har siktet Telenor for å ha brutt ved å medvirke til forbrytelsene mot menneskeheten i Myanmar.
En ansvarlig arbeidsgiver tar dessuten ansvar for dem det gikk ut over.
Zeya Thaws enke venter fremdeles på at Telenor og Fidjeland skal ta ansvar.
Telenors informasjonssjef David Fidjeland har fått forelagt innlegget, men har ikke ønsket å kommentere.
