Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Professor i rettshistorie Jørn Øyrehagen Sunde ved Universitetet i Oslo har skrevet en meget interessant og velskreven bok om «1000 år med norsk rettshistorie».

Sentralt for Sunde er at den norske rettens utvikling er nært knyttet til utviklingen i kommunikasjonsteknologien. Først belyser jeg her betydningen av kommunikasjonsteknologien med noen eksempler fra verdenshistorien før jeg følger opp med min forståelse av Sundes bok om rettshistorien i Norge.

Fra det sjette til det fjerde århundre f.Kr. sto det i antikkens Athen fram en rekke filosofer med Sokrates, Platon og Aristoteles i spissen hvis make verden aldri hadde sett før. Hvordan kunne en relativt liten by som Athen fostre så mange unike genier på kort tid? Svaret er at like i forveien var verdens første komplette alfabet, det greske alfabet, oppfunnet.

Det ble mulig å feste komplekse tanker på papyrus for første gang i historien. Disse tekstene kunne så studeres, analyseres og kritiseres av andre på måter som var umulige i muntlige kulturer hvor kunnskap baserte seg på hørsel og hukommelse og var derfor flyktig sammenlignet med skriftlige tekster. Det greske alfabet viste hvor viktig god kommunikasjonsteknologi er for kulturell utvikling.

Et annet eksempel på kommunikasjonsteknologiens betydning er de tidlige statenes opprinnelse med Mesopotamia og Egypt som de første for mer enn 5000 år siden. Det ser ut til at en forutsetning for alle oldtidens statsdannelser var at det i forveien var oppfunnet et skriftspråk som så ble utnyttet for organiseringen av en sentralmakt. Disse skriftspråkene var primitive sammenlignet med det greske alfabetet og forklarer hvorfor filosofiens, vitenskapens og litteraturens tidsalder lot vente på seg.

Et tredje eksempel på kommunikasjonsteknologiens betydning er arabernes erobring av Nord Afrika, Midtøsten og Spania med dominans av Middelhavet fra 6-700 tallet e.Kr. Før arabernes erobringer var Egypt den viktigste produsenten av papyrus som kommunikasjonsteknologien rundt Middelhavet lenge hadde vært avhengig av. Denne produksjonen stoppet opp, og dette kan være grunnen til det kulturelle forfallet i Europa i den såkalte mørke middelalderen. Først med skrift på pergament og så papir på 1000-1100 tallet startet en kulturell utvikling igjen i Europa.

Ovenstående viser at det er lett å være enig med Sunde at kommunikasjonsteknologiens utvikling var og er viktig for historiens gang.

Fram til 1100 tallet var lovene i Norge muntlige. Lovene ble sagt fram på tingene ved jevne mellomrom. Nye lover ble vedtatt på tingene ved akklamasjon i form av våpentak (slag med våpen mot skjold). Kongenes makt var basert på militærmakt og omreisende fysisk nærvær rundt i landet og ikke gjennom lovgivning. Et unntak var Håkon den godes lov om leidangen på 900 tallet.

Skriftspråket gjorde sitt inntog i Norge på 1000 tallet og fra 1100 tallet ble lover i økende grad nedskrevet på pergament og gitt av kongen. Dette ble sementert med Magnus Lagabøtes Landslov som kom i 1274. Kongen var nå landets lovgiver.  Det mest kjente sitatet fra loven er at «med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes». Tingrettene ble fratatt retten til lovgivning og mistet mye av sin innflytelse. Lagmennene ble utnevnt av kongen og fikk funksjon som dommere.

Skriftspråket gjorde det mulig for kongen å styre landet gjennom lovgivning administrert av tjenestemenn rundt i landet. Skrevne lover kunne mangfoldiggjøres og spres på en måte som var umulig med muntlige lover. Forståelsen av lover endret seg med skrift. Muntlige lover var partikulære og omhandlet konkrete konflikter. Med skrift kunne lover og rettspraksis mye lettere sammenlignes med hverandre. Det ble oppdaget likheter mellom ulike konflikter, og det økte konteksten som en lov kunne ses i lys av. Abstrahering av lovene ble mulig. Skriftlige lover er mer strikte og entydige enn muntlige som var mer åpne for diskusjon. Dette kunne være et problem med skrevne lover og etter Landsloven var det bare «tåpen som fulgte lovens bokstav hvis den var for streng eller mild».

Både muntlige og skriftlige rettssystemer er underordnet en generell rettferdighetsoppfatning. Kristendommen var fundamentet for Landsloven av 1274 og overførte ansvar for handlinger fra ætten til individet i tråd med kristendommens vektlegging av forholdet mellom enkeltindividet og Gud. Et lovbrudd var ikke bare en forbrytelse mot andre mennesker, men også mot Gud. Individet mistet derfor mye av det vernet ætten hadde gitt tidligere. En konsekvens av dette var mange omstreifere og økende nød. Opphør av trelldom førte også til flere nødstilte. Dette resulterte i begynnende lovgivning for fattigdomsomsorg. Kirken var sentral i fattigdomsomsorgen, men etter reformasjonen med dannelsen av enhetsstaten på 1500 tallet og etter hvert enevelde fikk kongen større ansvar for fattigdomsomsorgen gjennom lovgivning.

Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten i ca 1450, men det var først på 1600 tallet at trykte lover ble viktig for rettspraksisen i Norge. Dette førte til en eksplosjon i antall lover og andre rettskilder. Et eksempel er Kristian 5s norske lov av 1687. Istedenfor å forholde seg til enkeltbøker som Landsloven, måtte man nå forholde seg til bokserier med lover og rettskilder. Dette økte mulighetene for å sammenligne ulike konflikter, lover og rettskilder. Lovene kunne spres mye mer effektivt enn de håndskrevne lovene som fantes i relativt begrensede antall. Trykkekunsten førte til spredning av eksakte kopier. De håndskrevne kopiene var ofte noe forskjellige. Det kunne skyldes avskrivningsfeil eller at kopisten av ulike årsaker endret noe av teksten.

Administrering av all lovgivning spredd med trykkekunsten ble krevende og det vokste fram et stort byråkrati. Administreringen kunne ikke lenger forvaltes av én sentral vilje (kongens). Den grunnleggende rettferdighetsoppfatningen endret seg etter boktrykkerkunsten. Naturretten ble rådende. Dette hadde sammenheng med opplysningstiden som også var en konsekvens av boktrykkerkunsten. Framveksten av et stort byråkrati var trolig viktig for eneveldes opphør og den etterfølgende maktdelingen i lovgivende, utøvende og dømmende funksjoner.  

Den siste delen av Sundes bok er viet den digitale revolusjonen i vår tid. Det digitale mediet har bidratt til svær økning av nye lover og reguleringer. Dette gjør det vanskelig å orientere seg i jungelen av lover og rettskilder, men nye metoder for organisering av informasjon og gode søkemetoder vil kunne bøte på disse problemene. Innsyn i gjeldende rett bør også kunne bli bedre ved at borgerne tillates å søke i offentlige lov- og rettskildedatabaser, men dessverre er noen av disse gjemt bak betalingsmurer. Det kommer av at lovgiver ikke er opptatt av å bedre innsyn i rettskildene for folk flest. En grunn til det er at folks uvitenhet om gjeldende rett gjør mange forsiktige med aktiviteter de feilaktig tror er ulovlige.

Det digitale mediet åpner for transnasjonale lover.  Norge er gjennom medlemskap i EØS underlagt EU reglementet som formidles digitalt. Denne transnasjonaliseringen har svekket de nasjonale myndighetene som uansvarliggjøres i forhold til de transnasjonale lovene. Den digitale revolusjonen er fortsatt ny og det er vanskelig å spå hva den vil si for rettspraksis i framtiden, men trolig vil endringene bli minst like betydelige som innføring av først skrift og så boktrykkerkunsten i sin tid.

Avslutningsvis påpeker Sunde at lover ikke står alene for regulering av menneskers handlinger. Minst like viktige er moralske og sosiale normer. Disse normene står utenfor sentralmaktens kontroll, men trenden er at sentralmakten prøver å innlemme eller endre stadig flere av disse uformelle normer i ny rettspraksis gjennom lovgivning. Lovene vil imidlertid aldri kunne bli altomfattende. Det er viktig å erkjenne at det finnes en ekstern rettferdighetsstandard som lovene måles mot. Ellers vil lovene kunne blir tyranniske og undertrykkende. Konteksten er alltid større enn lovene ifølge Sunde.

Sunde skriver at vårt rettssystem er bygget opp under grunnforutsetningen at lovgivning skal forebygge konflikter. Dersom det forekommer konflikter, blir det tatt som tegn på at lovene ikke er gode nok eller at folket mangler kunnskap og moral. Lovverket må derfor enten bedres eller folket skoleres bedre etter dette synet. Sunde vil snu på det hele. Konflikter må ikke ses på som mangelfullheter, men som uunngåelige og noe vi kan lære av. Gjennom å se konflikter som læringsmuligheter, kan rettssystemet bedres gjennom bunn opp prosesser.

Ettertanke

Sunde viser overbevisende hvordan statsbyggingen i Norge har kunnet skje gjennom lovgivning hjulpet fram av endringer i kommunikasjonsteknologien. I samme periode har det skjedd en svær endring av sivilsamfunnet og særlig de siste tohundre årene har velstanden blant folk eksplodert. Revolusjonene i kommunikasjonsteknologi har hatt avgjørende betydning for utviklingen av vitenskap, økonomi og kultur.

Var statsbyggingen gjennom økende lovgivning en nødvendig forutsetning for fremskrittene i sivilsamfunnet? De fleste svarer nok ja på dette spørsmålet, men jeg tviler og tenderer mot å se på statsbyggingen som en parasitt på revolusjonene i kommunikasjonsteknologien. Hva Sunde mener om dette vet jeg ikke, men det er interessant at han tar til orde for bunn opp prosesser i rettssystemet.