Kjetil Rolness stiller spørsmål ved om Stortingets kontrollkomité kan gjennomføre en uavhengig Epstein-gransking av UD og bistandsfeltet, når Stortingets øverste husjurist selv har bakgrunn fra den samme bistands- og utenrikssektoren.

Samfunnsdebattanten peker særlig på Njål Høstmælingen, tidligere sentral i ILPI-saken, som i dag leder Konstitusjonell avdeling på Stortinget. Kan en tidligere bistandsaktør med direkte koblinger til det kritiserte systemet sitte i nøkkelposisjon når det samme systemet nå skal granskes?

– Svindlere og sjarlataner

I et lengre innlegg på Substack retter Rolness skarp kritikk mot det han omtaler som «godhetens tilkarringsindustri», og argumenterer for at den norske bistandssektoren i årevis har vært preget av tette nettverk, svake kontrollmekanismer og lukrative «svingdører» mellom UD og private aktører.

Han viser til fenomenet «elitesirkulasjon» – et system der de samme personene beveger seg mellom forvaltning og kommersielle bistandsmiljøer, uten at det får karrieremessige konsekvenser.

Dette kobles direkte til den pågående Epstein-saken og Stortingets planlagte granskingsarbeid, som kontroll- og konstitusjonskomiteen nylig har varslet at den vil følge opp med åpne høringer, ifølge NRK.

I Substack-innlegget viser Rolness blant annet til en kommentar fra statsviter Tore Wig, som i Morgenbladet beskriver fred- og bistandsfeltet som et område der det er vanskelig å måle effekter – og der karismatiske aktører kan «grafse til seg» store summer.

Rolness trekker frem at Wig omtaler enkelte aktører som «svindlere og sjarlataner», og bruker dette som ramme for å argumentere for at problemet ikke bare er enkeltsaker, men strukturer. Kritikken av bistandsfeltet kommer dermed ikke bare fra tradisjonelle systemkritikere, men også fra akademiske miljøer.

Som eksempel på grov økonomisk misbruk viser Rolness til Rhipto-saken, der tilskuddsmidler ble misbrukt over flere år. Saken har vært omtalt av blant annet Filter Nyheter, samt flere ganger av Panorama Nyheter.

Rolness bruker omtalen til å underbygge poenget sitt: Når kontrollen er svak og resultatmåling nærmest fraværende, blir bistandsmidler et fristende mål for kyniske aktører.

Les også: Koko konspirasjonsteori fra Dagsavisens redaktør: Mener Epstein-filene er et «angrep på Norge»

«Bukken og havresekken» i Stortingets gransking

ILPI-saken brukes som et sentralt eksempel på det som beskrives som systemsvikt i håndteringen av bistandsmidler. Samtidig presiseres det at aktørene ikke ble mistenkt for ulovligheter.

VGs omfattende dekning av «bistandskonsulentene» trekkes frem som dokumentasjon på hvordan store midler ble tildelt uten åpen konkurranse, og hvordan det oppsto spørsmål om rolleblanding og tette nettverk mellom departement og mottakere, ifølge flere artikler i avisen.[2][3][4]

Særlig oppmerksomhet rettes mot Njål Høstmælingen, tidligere daglig leder i ILPI og i dag leder for Konstitusjonell avdeling på Stortinget. Avdelingen bistår blant annet kontroll- og konstitusjonskomiteen med juridiske vurderinger og tilrettelegging av granskningsarbeid.

Det er her spenningen oppstår: Når Stortinget nå skal «snu alle steiner» i en sak som nettopp handler om nettverk, svingdører og mulig korrupsjon, skjer det med en administrasjon som ledes av en person med tung bakgrunn fra samme bistands- og utenriksfelt som granskes.

Rolness trekker også frem begrepet «leiebyråkrater», brukt av bistandskritiker Terje Tvedt om konsulentmiljøer med tett kobling til staten – et begrep som tidligere er omtalt i VGs dekning av bistandskonsulentene.

Rolness argumenterer for at dette gjør det vanskelig å skape en gransking som både er uavhengig i praksis – og fremstår uavhengig for publikum.

Hvordan kunne ansettelsen passere uten større offentlig oppmerksomhet? Det er påfallende dersom ingen i prosessen undersøkte bakgrunnen til Høstmælingen grundigere, påpeker Rolness i innlegget.

Les også: Waage går hardt ut mot Støre: – Prøver han å vri seg unna?

Landet uten konsekvenser

Rolness støtter seg også på nyere kritikk av kontrollregimet i bistandsforvaltningen. I en rapport fra desember 2024 peker Riksrevisjonen på høy risiko for økonomiske misligheter og svakheter i hvordan UD og Norad forebygger, avdekker og reagerer.

I Substack-innlegget viser han dessuten til Abyrint-saken som eksempel på hvordan store summer kan tilfalle aktører med tette bånd inn i bistandsmiljøet, ifølge Panorama Nyheter.

Rolness konkluderer med at problemstillingen handler om mer enn én person. Han mener det illustrerer et bredere mønster der sterke nettverk og karriereoverganger gjør reell uavhengighet vanskelig.

Saken omtales som et nytt kapittel i «landet uten konsekvenser» – og advarer mot at en gransking av UD og bistandsfeltet kan bli svekket av de samme strukturene den skal avdekke.

Les også: – Norge var Israels løpegutt i Oslo-prosessen

Et system som gransker seg selv?

Rolness’ hovedanliggende er ikke bare én ansettelse eller én karrierevei, men spørsmålet om systemets evne til å korrigere seg selv. Når de samme miljøene som har forvaltet, mottatt og forsvart bistandsmidler i årevis, også sitter tett på granskingen av praksisen, utfordres forestillingen om reell armlengdes avstand.

Det betyr ikke nødvendigvis at noe ulovlig har skjedd – men ifølge Rolness er det nok at det kan oppfattes slik. I en sak som allerede har rystet tilliten til deler av utenrikseliten, kan selve strukturen rundt granskingen bli like kontroversiell som det som faktisk granskes.

For Rolness er kjernen enkel: Et system som er bygget på tette nettverk og gjensidige lojaliteter, kan vanskelig fremstå troverdig når det skal granske seg selv. Spørsmålet som står igjen, er derfor ikke bare hva som avdekkes – men om strukturen rundt granskingen i seg selv er en del av problemet.