Dette er en kommentar.

Jens Stoltenbergs stabssjef Stian Jenssen har skapt overskrifter verden over med sine uttalelser på Arendals-uka. Men hva betyr det egentlig?

– Jeg tror at en løsning kan være at Ukraina gir opp territorium, og får et Nato-medlemskap i retur, sa Jenssen under en paneldebatt.

– Jeg sier ikke at det må bli slik. Men det kan være en mulig løsning, fortsatte han.

Reaksjonene fra Kyiv kom raskt: «Totalt uakseptabel», skrev Oleg Nikolenko, talsperson for det ukrainske utenriksdepartementet på Facebook. «Vi har alltid lagt til grunn at alliansen, akkurat som Ukraina, ikke forhandler om territorier», fortsatte han.

Medier i inn- og utland søkte svar fra Nato og Stoltenberg selv på hvordan de stilte seg. Men noen reprimande til Jenssen kom ikke. Han kom med en mindre enn helhjertet beklagelse selv.

«Min uttalelse om dette var en del av en større diskusjon om mulige fremtidige scenarioer i Ukraina, og jeg burde ikke sagt det på den måten. Det ble feil,» uttalte Jenssen dagen etter.

Han gikk ikke helt tilbake på det han hadde sagt. Jenssen la seg på ingen måte «flat». Snarere understreket han realitetene på bakken:

– Dersom, og jeg understreket dersom, man kommer til det punktet at man kan forhandle, vil den militære situasjonen på bakken, territorium, hvem kontrollerer hva, stå helt sentralt, og vil nødvendigvis ha avgjørende påvirkning på hvordan et mulig utfall av denne krigen vil se ut. Nettopp derfor er det jo også avgjørende viktig at vi støtter ukrainerne med det de trenger, sa Jenssen.

Motoffensiven

I august og september 2022 gjorde de ukrainske styrkene store territorielle fremskritt øst for Kharkiv. De russiske styrkene virket i oppløsning. Optimismen spredte seg om at mer territorium kunne gjenerobres og at de russiske styrkenes moral var så dårlig at de kunne kolllapse.

Men offensiven stoppet opp og snarerer var det russiske styrker som tok Bakhmut i harde kamper utover vinteren.

Så ble det fremsnakket en motoffensiv denne våren. Moderne vestlige våpen, ikke minst stridsvogner, skulle gjøre dette mulig.

Men det viste seg å være et luftslott. De russiske forsvarslinjene er solide. Og i luften er det i beste fall uavgjort, om ikke også en fordel for russerne. Dermed har ikke angriperne det de trenger som utgangspunkt for å rykke fram.

Tapene på ukrainsk side er enorme. Det blir skrevet selv i vestlige medier at soldatene dør etter 2-3 dager ved fronten. 20-50.000 soldater har blitt amputert, et ukjent antall er drept, men det kan dreie seg om hundretusen eller mye mer. Og det de tar tilbake er små landbyer og knapt nok det. De vestlige stridsvognene ligger strødd på slagmarken. Russerne har moral nok til å stå imot.

Les også: Vestlig trening og taktikk fungerer ikke (+)

Lenge snakket Nato og vestlige ledere om total oppgivelse av alle russiske krav og full uttrekning som en forutsetning for forhandlinger – og det bare hvis regjeringen i Kyiv selv var interessert. Mediene og eksperter i Vesten fulgte lojalt denne linjen. Man trodde på seier, eller i det minste var seier det eneste man tillot seg selv å snakke om.

Ukrainerne ble hyllet for sitt mot og sin kampvilje. Vi heiet dem frem i skyttergravene.

I løpet av de siste månedene har tonen endret seg her i Vesten. Det har kommet flere artikler om krigens gang som fokuserere på vanskelighetene på ukrainsk side, og på mangler og svakheter ved vestlig utstyr, trening og logistikk.

Kall det kanskje realisme.

Les også: Natos ledere fikk nok av Zelenskyjs «utakknemlighet» og krav

Det er ukrainerne som bærer byrden ved denne krigen. Vi kan knapt fatte lidelsene og ødeleggelsene som skjer. Millioner av kvinner og barn har reist. 20 prosent av landet er okkupert. Hundretusenvis er drept eller lemlestet for livet.

Men også i Vesten er konsekvensene store (relativt sett). USA har sendte utstyr verdt ca 50 milliarder dollar. Det er omtrent like mye som et årlig russisk militærbudsjet. Også europeiske land har bidratt. Kostnadene ved krigen er mangedoblet det vi la ned hvert år i Afghanistan.

Og for hva? Det er det mange spør seg om i USA – spesielt på høyresiden. Krigen er ikke særlig populær eller forståelig. Hva har USA med å gjøre om en disputt om noen områder øst i Ukraina!? Slavere kjemper mot slavere. «Hva angår det oss? Vi har problemer på våre egne grenser og blir «innvadert» av migranter gjennom Mexico.»

Joe Biden står foran gjenvalg. Han ser trolig etter en vei ut av krigen på det nivået den har eskalert til nå. Et Europa som rammes av sanksjonene mot Russland og gassembargo i retur, er trolig ikke vanskelig å be: Nå går ikke krigen vår og ukrainernes vei, vi må finne en måte å få den over i et annet spor.

Prøveballong?

Det har blitt spekulert i om Stoltenbergs stabssjef uttalelser var en kalkulert «prøveballong» for å teste reaksjonene. Logikken i det er at Jenssen er tilstrekkelig lavt i hierarkiet til at det kan benektes å være noe utbredt syn. Man sår en idé, og den forbereder etterhvert sin egen virkelighet.

Det er ikke godt å si. Muligens er man såpass dyktige og samkjørt taktisk, ikke minst med Det hvite hus, men det kan også være at Jenssen følte han var på mer trygg og skjermet grunn blant sine egne i Norge og tenkte at det han sa ikke ville fanges opp. I så fall er Jenssen naiv eller skjødesløs.

Kanskje sannheten er noe midt i mellom. Det Jenssen sa, kan ha vært refleksjoner over samtaler han selv har vært med på sammen med Jens Stoltenberg. Det kan godt være del av konkrete ideer som er kastet ut som fremtidige muligheter og som nå diskuterer blant rådgivere og beslutningstakere i flere land. Men at det likevel ikke var del av en konkret plan at Jenssen skulle teste tankene i offentligheten nå.

Men uansett om det var forhåndsklarert eller ikke, er de nedtonede reaksjonene mot Jenssen talende nok. Nato, USA og Europa virker å være mer klar enn tidligere til å vurdere de militær-politiske realitetene rundt konflikten på ukrainske territorium.

I desember 2021 sendte Kreml en liste til USA med åtte krav de ønsket oppfylt angående Nato og dets rolle på østflanken. Kravene var urealistiske i seg selv, men slik er ofte utgangspunkt for forhandlinger. Russland ønsker blant annet at allerede gjennomført Nato-ekspansjon skulle reverserer når det gjelder utplassering av styrker i «nye» medlemsland. Men med mer forventninger om gjennomslag, var nok kravet om en garanti/erklæring om at Ukraina aldri skulle bli medlem i Nato.

Ukraina fikk en betinget invitasjon i 2008.

USA og Nato avviste fullstendig å forhandle med utgangspunkt i Russlans kravliste. Det ble henvist til at Ukraina hadde suveren rett til å bestemme selv om de ønsket å søke om medlemskap. Russland kunne ikke få noe «veto» om andre lands sikkerhetspolitikk, ble det sagt.

24. februar 2022 invaderte Russland.

Flere hundretusen mennesker på hver side er siden blitt drept. Utstyr for hundrevis av milliarder dollar er ødelagt. Inflasjon har skutt i taket, forsyningslinjer er brutt, Russland har havnet enda tettere i armene på Kina.

I Vesten har vi gått fra å poste ukrainske flagg overalt for å markere at vi bryr oss, til å tenke på renter, inflasjon, boligpriser og alt det andre i livet.

Stian Jenssens «mulige løsning» om at Ukraina oppgir territorium mot å få Nato-medlemskap for det resterende territoriet, er interessant for å si det mildt. For med det utspillet, virker det som om man anerkjenner at det er Ukraina som må overtales og som er den Nato må forhandle med og gi noe til, snarere enn Russland.

Man kan selvfølgelig si at Russland også må gi noe ved å akseptere at restene av Ukraina blir med i Nato. Dermed har man introdusert en tredjepart direkte i forhandlingene, fordi for resten av Nato vil det jo også være noe man må gi i en slik avtale. Man må i så fall forplikte seg til å gi sikkerhetsgaranti til restene av Ukraina.

Det synes uansett veldig langt frem til en slik omfattende «fredsavtale» kan komme i orden. Å få et land til å formelt avgi territorium er svært uvanlig og sitter veldig langt inne. De fleste ledere og befolkninger ser ut til å heller foretrekke en de facto okkupasjon og kald/varm frontlinje fremfor noe sånt.

Det er uklart hvor realistisk man selv i et krigstrøtt Nato mener Jenssen «mulige løsning» er, men at det i det minste signaliserer at man er i ferd med fase ut den mest intensive støtten og nå mer og mer overlater ukrainerne til å leve med at de aldri får tilbake Krym og de okkuperte områdene i sør og øst av landet.

Slik sett har Russland «vunnet». Og Nato/USA har latt nok en alliert i stikken. Det ser ikke bra ut i det hele tatt.

Det hadde kanskje vært bedre å forhandle med Russland tilbake i desember 2021?

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal