Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Krigen i Gaza har vart i to måneder og vi får den servert i timevis hver eneste dag på våre TV-skjermer, i all sin tragedie og grusomhet.  Men det er noen påfallende skjevheter. Daglige rakettangrep fra Gaza mot Israel, vilkårlig sendt mot tettbygde strøk, nevnes knapt.

Det er så vidt vi får høre om titusener av evakuerte israelere som sover i bomberom, traumatiserte barn og ødelagte liv etter 7. okt. på den siden av grensen.

Det er krav om at Israel må stanse angrepene mot Hamas-stillinger i Gaza fordi det går «uforholdsmessig» utover sivilbefolkningen. Men Israel har ikke valgt denne slagmarken, det har Hamas gjort. Og det var ingen overraskelse, forberedelsene har vi observert i årevis, men ingen (og aller minst FN som har vært fysisk til stede i ca. 75 år) har visst følt seg kallet til å fortelle Hamas at dette er i strid med både folkeretten og sunn fornuft.

Og det er ingen krav om at Hamas må frigi gislene og avslutte sin krigføring, til tross for at de startet det hele med en storstilt terroraksjon og brøt en rekke konvensjoner om krigføring, som gisseltaking, som at de dekker seg bak kvinner og barn ved å lokalisere sine stillinger og sitt utstyr blant sivilbefolkningen, og som at de begikk helt barbariske terrorhandlinger mot sivilbefolkningen 7. oktober. Hamas kan avslutte krigen i Gaza over natten dersom det er sivilbefolkningens beste de har i tankene. 

Dersom Israel ikke hadde forsøkt å ta hensyn til sivilbefolkningen i Gaza ville tapstallene ha vært i en helt annen og langt mer tragisk størrelsesorden. Israel har ingen, hverken taktisk eller strategisk, fordel av høye sivile tap, tvert imot.

Det er mange spørsmål pressen ikke stiller mens de serverer tragedier på løpende bånd. At media velger å være delvis blinde, eller partiske, blir man ikke lenger overrasket over (som f.eks. da NRK snakket om gisselutveksling), men det som virkelig skremmer er at vi har politiske ledere som lar seg blende av lidelsene de ser på TV-skjermen og ikke gjør noe synlig forsøk på å vurdere dette i et større perspektiv, til tross for at deres informasjonstilgang må antas å være større enn for oss andre.

Perspektivløse politikere er farligere enn en temmelig ensidig og perspektivløs presse som lager show av begivenhetene og legger det meste av tragedier andre steder på kloden helt på is mens de fråtser i elendigheten på Gaza. Ikke i en uke, men nå i mer enn to måneder.

En fremtvunget avslutning av krigen nå uten et utvetydig militært nederlag for Hamas vil kun bety at vi vil få gjentakelser av 7. oktober. Det har Hamas lovet, de vil gjenta 7. oktober, gang på gang, til Israel er utslettet og alle jøder drept eller fordrevet. Hvorfor skal vi tvile på at de mener det de sier?

Og de kan bringe krigen til opphør ved å legge ned våpnene og frigi gislene. Hvorfor er ikke dette et krav «fra verdenssamfunnet» til dem som startet det hele? Hvorfor skal vi med våre skattepenger bygge opp igjen Gaza vel vitende om at på et tidspunkt starter dette igjen? Er det så vanskelig å se at Hamas vil kjempe til siste sivile palestiner? Hva sier folkeretten om det?

Hvorfor stiller man kun krav til den part som faktisk ble angrepet 7. oktober og som nå har som mål å fjerne muligheten for at dette skal gjenta seg? Og hvordan forhandler man med mennesker som med sine hellige skrifter i hånden erklærer at deres mål er total utryddelse av motparten? Når ble det i folkeretten etablert at man skal måtte forhandle med en fiende om sin egen eksistensberettigelse? Når politikerne lar seg drive av følelser og slutter å tenke overordnet og strategisk er det virkelig fare på ferde.

Hvorfor er det så vanskelig å identifisere den rene ondskap og det grunnleggende hat som ligger bak en bevegelse som Hamas og som påfører både israelere og palestinere store lidelser?

 Det er mange drivkrefter i politikken generelt (maktbegjær, litt ideologi for å pynte på begjæret, penger, sex..), men av og til blir det tydelig at også rendyrket ondskap er en faktor. Hitler, Pol Pot, Bin Laden, Putin…, og Hamas. Og ondskap stanses ikke med ord. Svakhet i møte med ondskap betyr at den mest brutale vil vinne.

Hamas må stoppes på en måte de forstår. Bevegelsen lar seg stoppe militært og det finnes dem som har mot, vilje og evne til å gjøre det, men som bevegelse og idé må vi nok leve med Hamas i overskuelig fremtid. Det kan verden leve med dersom de blir fratatt sine våpen, og de kan opptre noenlunde som andre politiske aktører.

 Vi får inderlig håpe våre politikere innerst inne forstår det, men de må ikke la seg rive med av de utvalgte og redigerte tragedier vi får servert på TV- skjermen. De er betalt for å se de store linjene, til vårt alles langsiktige beste, og ikke for å tekkes velgere som ukritisk lar seg opprøre og rive med av mediesirkuset.  Det nytter ikke med plaster når det er en amputasjon som er påkrevet.

INYHETER TRENGER DIN STØTTE. TEGN ABONNEMENT ELLER STØTT OSS PÅ VIPPS 763291 BANK 1506.80.92768 ELLER PAYPAL

Jødehat, selektiv indignasjon og historieløshet