Dette er en kommentar.

Når et barn blir stemplet som vanskelig, er det ofte fordi den voksne har sviktet emosjonelt – og barnet ender opp som symptombærer for noe ingen vil ta ansvar for.

Jeg sitter på en restaurant i Dubai sammen med familien min. Alt rundt oss er vakkert, kontrollert og tilsynelatende harmonisk. Servicen glir sømløst. Stemningen er rolig. Dette er et sted der folk kommer for å spise, være sammen og nyte. Nettopp derfor blir det som skjer foran oss så umulig å overse.

Ved et bord ikke langt unna sitter en far, yngre enn meg, med datteren sin på tre–fire år. En nydelig liten jente med lyst, krøllete hår og kjole. Hun er levende, nysgjerrig, full av den energien små barn skal ha. Faren sitter rett ved siden av henne, men emosjonelt er han helt fraværende, fastlimt til mobilskjermen sin, som om den er viktigere enn det lille mennesket som igjen og igjen forsøker å få kontakt.

Når fravær blir et mønster – ikke et øyeblikk

Dette er ikke et øyeblikk. Det er ikke fem stressede minutter. Dette varer hele tiden vi er der, godt over en time, og det som gjør det så vondt, er ikke bare fraværet, men eskaleringen.

Jenta løper rundt i restauranten, leker med kelnerne, søker blikk, respons, regulering, en voksen som ser henne og setter rammer. Hun får ingenting. Ingen korreksjon. Ingen trygg grense. Ingen invitasjon tilbake til bordet. Bare emosjonell tomhet.

Når barnet skrur opp volumet for å bli sett

Til slutt gjør hun det alle barn gjør når de ikke blir møtt: hun øker intensiteten. Hun slår på faren for å få kontakt. Ikke av ondskap. Ikke av trass. Av desperasjon. Av et nervesystem i alarm som mangler en voksen til å roe det ned.

Han skyver henne vekk, irritert og frakoblet, gir henne noen biter mat uten blikk, uten samspill, uten nærhet, som om mat alene kan regulere et barn som er emosjonelt forlatt.

Kollapsen ingen vil se

Når heller ikke dette fungerer, når hun til slutt legger seg gråtende ned på gulvet, er det ikke lenger et barn som tester grenser. Det er et barn som kollapser. Et barn som har brukt opp alle strategier for å bli sett.

Og når også dette blir ignorert, reiser faren seg, tar henne hardt i armen og drar henne ut av restauranten mens hun hyler.

Vitner til noe som setter seg

Og der sitter vi. Jeg. Mannen min. Døtrene mine. Vitne til noe som ikke bare er vondt, men dypt rystende. Det krevde enormt mye av meg å ikke reise meg. Å ikke gripe inn. Å ikke gjøre noe.

For dette var ikke et øyeblikk som forsvant idet de gikk ut døren. Det ble med oss.

Tilbake på hotellrommet gråt vi alle tre. Begge døtrene mine var tydelig preget. Vi snakket lenge, med tårer i øynene, fordi de intuitivt forsto det mange voksne nekter å ta innover seg: dette handlet ikke om et «vanskelig barn». Det handlet om et barn som ikke ble møtt.

Hva emosjonell forsømmelse gjør med et barn

Som EQ-terapeut vet jeg hva slike øyeblikk gjør med et lite menneske. Innen traume- og utviklingspsykologi er dette grundig beskrevet. Gabor Maté er tydelig på at traumer ikke bare handler om det som skjer med oss, men vel så ofte om det som ikke skjer – fraværet av trygghet, regulering, speiling og emosjonell tilgjengelighet når vi trenger det som mest.

Barn tilpasser seg ikke fordi de vil, men fordi de må, og denne tilpasningen setter seg i nervesystemet.

Også Franz Ruppert beskriver hvordan traumer kan oppstå gjennom det som er for lite, ikke bare det som er for mye. For lite omsorg. For lite kontakt. For lite trygg voksenledelse.

Når et barn gang på gang står alene med følelsene sine, må det utvikle strategier for å overleve relasjonen. Det er disse strategiene vi senere kaller atferdsproblemer, emosjonell ustabilitet eller «vanskelig personlighet».

Hvordan «vanskelige barn» blir skapt

Dette er hvordan «vanskelige barn» blir skapt.

Ikke gjennom dårlige gener.
Ikke gjennom sterk vilje.
Ikke gjennom personlighet.

Men gjennom emosjonell forsømmelse.

Den normaliserte omsorgssvikten

Og det mest politisk ukorrekte av alt er dette: Denne typen forsømmelse er fullstendig normalisert i vår tid.

Vi forklarer den bort med stress, skjermbruk, travelhet og moderne foreldreskap. Vi sier at barn må lære å vente, lære å roe seg selv, lære å tilpasse seg.

Men barn som blir overlatt til å regulere seg selv før de har utviklet evnen til det, lærer ikke selvregulering. De lærer ensomhet.

Fraværet vi ikke reagerer på

Dette har ingenting med kultur eller religion å gjøre. Jeg så det i Dubai, men jeg kunne sett det samme hjemme. På en kafé. På en restaurant. I et kjøpesenter.

Forskjellen er bare at vi har blitt så vant til emosjonelt fravær, at vi ikke lenger reagerer.

Vi reagerer på slag.
Vi reagerer på blåmerker.
Men vi reagerer ikke på fravær.

Og fravær kan være minst like traumatiserende.

Når barnet bærer det voksne ikke vil eie

Denne lille jenta kommer til å vokse opp med et nervesystem som har lært at kontakt må kjempes for. At oppmerksomhet er uforutsigbar. At sterke følelser er farlige.

Og en dag vil vi spørre oss hvorfor hun strever med relasjoner, grenser, sinne eller selvfølelse.

Svaret ligger her.

Et ansvar vi ikke kan skyve fra oss

Dette er ikke en tekst for å peke ut én far. Det er en tekst for å peke på et samfunn som har sluttet å forstå barn. Et samfunn som kaller barn vanskelige, i stedet for å ta ansvar for hvordan de blir møtt.

Vanskelige barn finnes ikke.
Det finnes barn som ikke blir møtt.

Og det er vi voksne som skaper dem.

Kilder

• Maté, Gabor (2022). The Myth of Normal: Trauma, Illness & Healing in a Toxic Culture. Avery / Penguin Random House.
• Ruppert, Franz (2014). Trauma, Fear and Love: How to Heal the Wounds of Attachment. Green Balloon Publishing.