Hvem er disse politikerne våre – og hva vil de egentlig?

Avatar photo
Publisert 18. mars 2023 | 17:07

Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Hvem er alle disse politikerne våre, hva vil de og hvordan ble de våre representanter? Var det vi som ba dem om å representere oss?   

Nei, de har nominert seg selv.  Deretter lot de seg velge på ett sett med løfter, som de som regel brøt, for så å styre etter et helt annet sett med saker som vi aldri hadde hørt noe om. 

Noen av disse sakene var å overlate styringen av Norge til internasjonale organer, signere fra seg råderetten over naturressursene våre, tømme Norge for elkraft, annonsere at de ville legge ned olje- og gassnæringen vår og sløse vekk hundrevis av milliarder på slike meningsløse tiltak som karbonfangst, klimakvotekompensasjon og havvind, uten å kunne argumentere for årsakene.   

Bortsett fra Tina Bru da, som kaller CO2 «en type søppel». 

Resultatet er at energinasjonen Norge har pådratt seg en energikrise, en svakere økonomi, flere konkurser og økt fattigdom.  Oljefondet, som nå investerer «grønt», taper også penger så det suser.  Samtidig har «de folkevalgte» bygget opp et nasjonalt vedlikeholdsetterslep på 3.200 milliarder.   

Dette har ikke gått upåaktet hen i den internasjonale finansverdenen, så den norske krona fortsetter å falle, foreløpig med 50%, fordi man i utlandet ikke har særlig tro på norsk økonomi.  Politikerne forstår ikke hvorfor (!), men én sannsynlig årsak er at Norge står beinhardt på sin beslutning om et såkalt «grønt skifte«, mens resten av verden har slått på nødbremsene for lenge siden.   

Men det bekymrer ikke norske politikere, for de har tatt mål av seg til å lede verden på den smale sti, og om nødvendig over kanten av stupet.  Om vi ikke vet vårt eget beste, så vet de det! 

De har altså i stillhet avlivet nasjonalstaten og demokratiet, og så annonsert at de vil fortsette med å ødelegge inntektsgrunnlaget vårt, uten å få noe som helst igjen, annet enn kanapéer, champagne og smiger fra Schwab, Scholz og von der Leyen.   

Men hvis dette er det eneste målbare resultatet, må vi anta at det også er motivasjonen.  Det er noe typisk norsk ved dette; lav selvtillit av å komme fra et lite land hvis storhetstid tok slutt for tusen år siden.  I møte med von der Leyen holder Støre henne i begge hender, bøyer hodet, ser smilende ned i gulvet og lover henne store pengegaver.  I møte med norske velgere derimot tar han på seg den alvorlige statsmannsaktige minen og forteller oss hvorfor det er nødvendig å stramme inn livreima. 

Innerst inne må de vite at ingen nordmenn ønsker slike politikere, så derfor går de heller til valg på slike løfter som «å styrke vår felles velferd og øke tryggheten i arbeidslivet».  Nå sier de også at de skal «kutte utslipp og skape jobber», men problemet er at disse to begrepene ikke henger sammen logisk; resten av verden øker utslippene sine, og det blir ikke noen jobber av å kutte utslipp, tvert om.   

Og for ordens skyld; det blir heller ikke merkbart varmere av å slippe ut litt mer CO2, og det blir ikke kaldere dersom vi spiser insekter.  Dette er det bare den innerste sirkelen av apparatsjiker som tror på.   

Ei heller kommer det noe særlig konkret ut av å kreve at 65 prosent av norske boligeiere skal punge ut med 0,5 – 1,5 millioner kroner etter et såkalt «klimakrav» fra EU, annet enn enda mer armod og nød.   

Også EU da, som vi har sagt nei takk til to ganger allerede! 

Så hva kjennetegner disse politikerne våre, ved siden av at de er provinsielle og servile?  Jeg var ennå ikke helt sikker, så jeg bladde litt i CV-ene deres … 

De har liten eller ingen erfaring fra næringslivet, de har flyktig studert et eller annet obskurt synsefag (realfag unngås som pesten!), de har levd hele livet sitt innenfor partiorganisasjonene og de har ikke utmerket seg på noen annen måte enn at de innenfor partiet sitt plutselig og helt uforklarlig har skutt av gårde som en komet over stjernehimmelen, og så brått dukket opp på både TV-skjermer og i aviser. 

Men vel å merke bare i pressestøttemediene, som samarbeider tett med de selvsamme politikerne. 

Så de har altså ikke gjort seg bemerket ved verken intelligens, kunnskap eller gode personlige egenskaper.  De gir tvert om inntrykk av å være middelmådige, løgnaktige, egennyttige og uten et fnugg av naturvitenskapelig kunnskap – og de har politisert i fillebiter de miljøene som kunne ha gitt dem denne kunnskapen.  Så når det kniper, søker de heller råd hos Sophie Elise. 

Så hvordan overlever et system som produserer slike politikere og hvorfor blir det ikke avslørt? 

Fordi politikere, pressestøttemedier og embetsverk er en del av systemet, og drar nytte av det i form av gode lønninger og lukrative avtaler, og derfor holder liv i de nødvendige narrativene.   

Men av oss krever de at vil skal begå kollektivt selvmord for å holde liv i systemet noen tiår til, før det hele uunngåelig kollapser.  Eller «etter oss kommer syndfloden» som Madame de Pompadour formulerte det, like før den franske revolusjonen. 

Revolusjon?  Ja, advarslene er der allerede, for det er et voksende raseri i befolkningen og det er et opprør i emning.  Men jeg tror ikke politikerne våre ser det, noe som er et klassisk symptom for dekadente og før-revolusjonære samfunn.  Jeg tror den norske politikerklassen kan holde på som før, i alle fall en liten stund til, men de vil før eller siden få sitt Ceaușescu-øyeblikk, når folk har fått nok. 

Dette kan ende med at de liberale elitene i beste fall ender sine dager, ikke på FN-kontorer med gullkantede pensjoner, men som asylanter i bananrepublikker, hvor de skjermes av likesinnede. 

Hva det i verste fall kan ende med, tør jeg ikke en gang å tenke på, men jeg håper på en snill revolusjon, i høyden med fakler og høygafler.  Men de bør være forsiktige, for dersom de fortsetter som de stevner, vil Norge gå mot et nasjonalt sammenbrudd, og det tror jeg ikke alle vil sitte stille å se på.  

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Konsekvensen av politikerklassens svik

mest lest